Paul Hausser

Paul Hausser
Født	7. okt. 1880; Brandenburg an der Havel
Død	21. des. 1972 (92 år); Ludwigsburg
Beskjeftigelse	Offiser, militært personell
Parti	Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet	Tyskland
Gravlagt	Waldfriedhof München
Medlem av	Schutzstaffel; Sturmabteilung
Utmerkelser	Albrechts-ordenen; Fredriksorden; NSDAPs partimerke i gull; Jernkorsets Ridderkors med ekeløv og sverd
Troskap	Nazi-Tyskland, Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken
Våpenart	Waffen-SS
Militær grad	SS-Oberst-Gruppenführer, Generaloberst
Deltok i	Første verdenskrig, andre verdenskrig
	Paul Hausser på Commons

Paul Hausser (født 7. oktober 1880 i Brandenburg an der Havel i Brandenburg i Tyskland, død 21. desember 1972 i Ludwigsburg i Bayern) var en tysk SS-general under andre verdenskrig tilknyttet Waffen-SS. Han var offiser i den keiserlige hær under første verdenskrig.

Han markerte seg etter krigen som en ivrig forsvarer av Waffen-SS og var aktiv i SS' veteranorganisasjonen HIAG.

Liv og virke

Bakgrunn og utdanning

Hausser ble født i en prøyssisk militær familie. Hans far Kurt Hausser var major i den keiserlige tyske hær.

Han gikk inn i hæren i 1892 og til 1896 var han på kadettskole i Köslin. Fra 1896 gikk han på kadettakademiet i Berlin-Lichterfelde, der han fikk eksamen i 1899.

Tidlig militær karriere

Den 20. mars 1899 ble han utnevnt til løytnant og tilknyttet 155. infanteriregiment, som var stasjonert i Ostrowo ved Posen. Den 1. oktober 1903 ble han adjutant for regimentets 2. bataljon og gjorde tjeneste i den stilling inntil 1. oktober 1908. Han ble bemerket for sine militære evner^{[trenger referanse]} og gikk på det prøyssiske militærakademi i Berlin fra oktober 1908 og til avgangseksamen den 21. juli 1911.

Fra 1912 (og også under første verdenskrig) hadde han en rekke generalstabsposter. Han forble ansatt i den sterkt reduserte tyske etterkrigshæren (Reichswehr), hvor han i 1927 ble utnevnt til oberst. I mellomkrigstiden nådde han graden generalløytnant i Reichswehr før han ble pensjonert den 31. januar 1932.

Som pensjonist sluttet han seg til veteranorganisasjonen Stahlhelm og ble leder av dens avdeling i Brandenburg-Berlin i 1933. Stahlhelm ble snart underordnet SA, og med SAs fall sommeren 1934 kom Stahlhelm under SS.

I november 1934 ble han overført til SS-Verfügungstruppe og tildelt SS-Führerschule Braunschweig. I 1935 ble han inspektør for SS-Junkerschule og ble forfremmet til Brigadeführer i 1936.

Andre verdenskrig

Hausser gjorde tjeneste under invasjonen av Polen i 1939 som observatør i den blandede hær/SS panserdivisjon Kempf. I oktober 1939 ble SS-VT etablert som en motorisert infanteridivisjon med Hausser som sjef. Han ledet divisjonen, som senere ble omdøpt til 2. SS Division Das Reich under slaget om Frankrike i 1940 og i de første faser av operasjon Barbarossa, den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941. For sin innsats i Sovjetunionen ble Hausser tildelt Jernkorsets ridderkors i 1941 og eikeløv i 1943. Han fikk senere også sverd for sin innsats i Normandie.

Han ble alvorlig såret i Russland, og mistet et øye. Etter å ha kommet seg overtok han kommandoen av det nydannede SS-panserkorps (som senere ble omdøpt til II. SS-panserkorps i juni 1943), og i motstrid mot en direkte ordre fra Hitler trakk han sine tropper tilbake fra Kharkov for å unngå å bli omringet, for senere å gjenerobre byen i mars 1943.^{[trenger referanse]} Han var sjef for SS-panzerdivisjonene 1., 2. og 3. under panserslaget ved Kursk.

Etter slaget ble II. SS-Panzerkorps omdannet med SS-Panzerdivisjonene 8. og 10. og først sendt til Italia og deretter til Frankrike. Der ledet Hausser korpset i den første fase av invasjonen i Normandie. Da Friedrich Dollmann, sjefen for 7. armé, ble drept, ble Hausser ny sjef. Han ble såret ved Falaise, men ble hos sine tropper, inntil han ble hardt såret av et skudd gjennom kjeven.

Paul Hausser ble som en av fire forfremmet til SS-Oberstgruppenführer der Allgemeine-SS und Generaloberst der Waffen-SS i august 1944 og ledet Heeresgruppe G fra 28. januar til 3. april 1945.

Ved krigens opphør var han tilknyttet Feldmarschall der Luftwaffe Albert Kesselrings stab.

Etter krigen

Ved Nürnberg-prosessen forsvarte han iherdig Waffen-SS og benektet at det hadde vært involvert i omfattende krigsforbrytelser.^{[trenger referanse]} Medlemmer av Waffen-SS hadde vært «Soldaten wie andere auch» (1966) -- soldater som også andre.

Paul Hausser ble internert i Dachau i 1945, men ble ikke anklaget for krigsforbrytelser.

Senere etter andre verdenskrig var han aktiv i veteranorganisasjonen HIAG som arbeidet for rehabilitering og Waffen-SS-veteranenes status.

Se også

Myten om det rene Wehrmacht

Referanser

^ ^a ^b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002668, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c https://nuremberg.law.harvard.edu/documents/250508-affidavit-concerning-dr-sixs?mode=image&q=Paul+Hauser; Nuremberg Trials Project.

Litteratur

Andreas Schulz, Günter Wegmann: Deutschlands Generale und Admirale: Die Generale der Waffen-SS und der Polizei Band: 2; Biblio-Verl., 2003 aus der Reihe: Deutschlands Generale und Admirale; Hrsg. von Dermot Bradley in Verbindung mit Markus Rövekamp. Unter Mitarb. von Ernest Henriot; ISBN 3-7648-2592-8, S. 79–90.
Hellmuth Auerbach: Waffen-SS. In: Wolfgang Benz (Hrsg.): Legenden, Lügen, Vorurteile. Ein Wörterbuch zur Zeitgeschichte. dtv, München 1992, ISBN 3-423-03295-2.
Heinz Höhne: Der Orden unter dem Totenkopf – Die Geschichte der SS, Orbis Verlag 2002, ISBN 3-572-01342-9.
Guido Knopp: Die SS. Eine Warnung der Geschichte, Goldmann, München 2003, ISBN 3-442-15252-6. (Der Abschnitt Waffen-SS stammt von Sönke Neitzel)
Samuel W. Mitcham jr.: SS-Oberst-Gruppenführer und Generaloberst der Waffen-SS Paul Hausser; in: Gerd R. Ueberschär (Hrsg.): Hitlers militärische Elite Bd. 1, Primus Verlag, Darmstadt 1998, ISBN 3-89678-083-2, Seite 89–96.
Wolfgang Schneider: Die Waffen-SS. Rowohlt Berlin, Berlin 1998, ISBN 3-87134-387-0.
George H. Stein: Geschichte der Waffen-SS. Athenäum und Droste, Königstein und Düsseldorf 1978. ISBN 3-7610-7215-5.
Gerhard Schreiber: Deutsche Kriegsverbrechen in Italien. Täter, Opfer, Strafverfolgung. Beck, München 1996, ISBN 3-406-39268-7.
Enrico Syring: Paul Hausser - „Türöffner“ und Kommandeur „seiner“ Waffen-SS in: Ronald Smelser/Enrico Syring (Hrsg.): Die SS. Elite unter dem Totenkopf. Schöningh, Paderborn 2000, ISBN 3-506-78562-1, S. 190–207.
Bernd Wegner: „My Honour is Loyalty“ The SS as a Military Factor in Hitler's Germany. In: Deist, Wilhelm (Hrsg.): The German Military in the Age of Total War. Berg, Leamington Spa 1985, ISBN 0-907582-14-1 S. 220-239.
Bernd Wegner: Hitlers Politische Soldaten. Die Waffen-SS 1933–1945. 6. Auflage, Schöningh. Paderborn 1999, ISBN 3-506-77502-2.

Eksterne lenker

(en) Paul Hausser – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(de) Verk av og om Paul Hausser i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
Hannes Haschke: Paul Hausser und die Waffen-SS – Soldaten wie andere auch? Diplomarbeit an der Historisch-Kulturwissenschaftlichen Fakultät der Universität Wien, 2009

[hash-6f5aaa4e85bea849f3cf94a7ecd47672e85322af-1] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000002668, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-2b07782427485427102f63f2bf37d126698d367a-2] Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu^{[Hentet fra Wikidata]}

[wikidata-2b07782427485427102f63f2bf37d126698d367a-v2-3] ttps://nuremberg.law.harvard.edu/documents/250508-affidavit-concerning-dr-sixs?mode=image&q=Paul+Hauser; Nuremberg Trials Project.

[1]

[2]

[3]