Sichuan
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Sichuan | |||
|---|---|---|---|
| 四川省 | |||
 | |||
|
| |||
| Land |  Folkerepublikken Kina | ||
| Status | Provins | ||
| Grunnlagt | 7. august 1952 | ||
| Hovedstad | Chengdu | ||
| Tidssone | UTC+8 | ||
| Areal | 487 000 km² | ||
| Befolkning | 80 417 528 (2010[1]) | ||
| Bef.tetthet | 165,13 innb./km² | ||
| Etniske grupper | Han (95 %) Yi (2,6 %) Tibetanere (1,5 %) Qiang (0,4 %) | ||
| Språk | Baima, Gyalrong, standard kinesisk, Choyo, A-Hmao, Muya, Naluo, Choni, Guiqiong, Lavrung, Aluo, Ersu, Hmong, Buyei, Lisu, Amdo Tibetan, Northern Qiang, Southern Qiang, Khams Tibetan, Horpa, Namuyi, Lipo, mandarin, Tai Nüa, Zhaba, Shixing, hakka, Nuosu, Northern Pumi, Hmong Njua, Narua, Stodse, Wuding-Luquan Yi  | ||
| Nettside | www | ||
Posisjonskart | |||
 Sichuan 30°N 103°Ø | |||
.svg)
Sichuan (kinesisk: 四川; pinyin: Sìchuān, postromanisering: Szechwan og Szechuan) er en provins i Kina. Kinesisk enkelttegnsforkortelse er 川 for Chuan.
Provinshovedstad er Chengdu. Provinsen dekker 485 000 km², og dermed er området den største provinsen i det sydvestlige Kina. Sichuan har 87 millioner innbyggere (2004), hvorav 98 % er hankinesere, mens resten er fordelt på 14 av Kinas offisielle etniske mindretall. Provinsen er fjellrik med mange elver, hvorav den viktigste er Yangtze. Sichuan er rikt på ressurser: kull, olje, naturgass, titan, kobber, vanadium, gull og salt.
Sichuan kan deles i to topografiske halvdeler: Sichuanhøysletten i vest, og Sichuanbassenget – det røde bekken – i øst. Sichuanhøysletten er egentlig en fortsettelse av den tibetanske høyslette med flere nord-syd-gående fjellrygger. Området har mange høytliggende gressganger og skogkledte tinder. Den rommer to autonome prefekturer med tibetanere, qiangfolket og/eller yifolket. Det røde bekken har subtropisk klima og rikelig sommerregn. Hele landskapet er oppdyrket, terrassert og kunstig vannet. Det er meget tett befolket, men ettersom det er omgitt av fjell har det vært meget isolert igjennom historien. Fra 1950-årene har omfattende vei- og jernbanebyggering åpnet adgangen til området.
Storbyen Chongqing ble utskilt fra provinsen i 1997 og danner nå en selvstendig byprovins.
Det nordlige Sichuan ble rammet av et jordskjelv på en momentmagnitude på 7,8 den 12. mai 2008; episenteret var i fylket Wenchuan. Det samme området har flere ganger tidligere blitt rammet av jordskjelv av sterk styrke.
Demografi
[rediger | rediger kilde]
Størstedelen av befolkningen i Sichuan er han-kinesere. De viktigere minoriteter er tibetanere, yi, qiang og nakhi, og de bor forskjellige steder i den vestlige delen av provinsen. Sichuan var Kinas mest folkerike provins inntil Chongqing ble utskilt, dermed ble Henan den folkerikeste. Hvis man inkluderer gjestearbeiderne er imidlertid Guangdong mer folkerik enn Henan.
Sichuan var den tredje mest folkerike undernasjonale enhet i verden, etter Uttar Pradesh i India og Den russiske SFSR inntil 1991 da Sovjetunionen ble oppløst, og en av kun fire som noensinne kom opp i en befolkning på hundre millioner (de andre tre var Uttar Pradesh, Den russiske RSFSR og Maharashtra). Nå (2008) ligger den på sjetteplass blant mest folkerike undernasjonale enheter.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Siden Shang-dynastiets tid var det bosetning i Sichuan som i det 9. århundre f.Kr. utviklet seg til kongerikene Shu 蜀 og Ba 巴. De ble imidlertid annektert i 316 f.Kr. av det fremvoksende Qin-riket. Viktige arkeologiske funn fra riket Shu ble gjort i landsbyen Sanxingdui 三星堆.
På 200-tallet f.Kr. ble irrigasjonssystemene ved Dujiangyan anlagt, og ble raskt et viktig grunnlag for provinsens rike jordbruk.
Så snart et av de kinesiske dynastier gikk forfall og undergang i møte var Sichuan som regel blant de første områder som utnyttet situasjonen og unndro seg sentralmaktens kontroll. Slik oppstod gang på gang nye kongedømmer. Det skjedde for eksempel i året 24 da Gongsun Shu under de røde øyenbryns opprør utropte weg til konge av Shu. Hans herredømme bestod frem til 36, da keiser Han Guangwudi beseiret hans rike. Da de gule turbaners opprør innvarslet Han-dynastiets undergang, opprettet Zhang Lu 张鲁 et taoistisk teokrati fra 186 til 216. Det omfattet Sichuan og det sørlige Shaanxi. Deretter grunnla Liu Bei 刘备 i 221 riket Shu-Han 蜀汉.
Allerede tidlig i 1930-årene var de nordligerer deler av Sichuan under kommunistisk kontroll. I 1935 pågikk «den lange marsjen» gjennom Sichuan; en var de mest kjente stridshandlingene fant sted ved Luding-broen over Dadu-elven.
I 1936 opplevde Sichuan en ekstrem tørke med påfølgende hungersnød.
Etter at japanerne erobret Wuhan la Kuomintangregjeringen under Chiang Kai-shek sitt hovedkvarter i 1938 til Chongqing.
I desember 1949 ble Sichuan den siste provinsen i Kina som ble erobret og innlemmet i Folkerepublikken Kina.
Sichuans grenser var relativt konstante siden Ming-dynastiets senere halvdel. Dette opphørte i 1997 da storbyen Chongqing så vel som omliggende byer som Fuling og Wanxian ble utskilt for å danne en egen politisk enhet. Dette ble gjort delvis for å fremme utviklingen av Kinaas vestlige regioner, delvis for å bedre å kunne koordinere omplasseringen av folk som måtte flytte fra Yangzeflodens bredder i forbindelse med De tre slukters demning. Vestenden av den oppdemmede sjøen som gradvis er blitt tuil, strekker seg helt inn til Chongqing.
Naturbeskrivelse
[rediger | rediger kilde]
Sichuansletten er et fruktbart område med lave bakker og sletter som er helt er omgitt av fjell. Mot vest og nord ligger grensen til Tibet, mot syd har man Yunnanhøysletten og mot øst finnes det et flere hundre km bredt belte af mellomhøye bakker som gjennemskjæres av Yangtzefloden. Sichuansletten består av lave bakker og elvesletter, og den ligger på et sted der flere elver samles for at flyte sammen med den mellomste del av Changjiang (Yangtze). Selv om den er omgitt av forrevne fjell er sletten selv et ytterst fruktbart og produktivt landbruksområde. Klimaet er subtropisk med kjølige, overskyede vinterdager og varme, tåkefylte sommere.
Geologiske forhold
[rediger | rediger kilde]Området er utsatt for sterke tektoniske spenninger som stadig utløser jordskjelv. Årsaken er den langsomme forskyvningen av den indiske kontinentalplate nordover inn mot den eurasiske kontinentalplate. Platetektonikkens hastighet er på gjennomsnittlig fire til fem centimeter i året.
Landskapet består av et lavtliggende slettelandskap mot øst («Det røde bekken» = det egentlige Sichuanbassenget), en høytliggende slette mot vest (Sichuanplatået som egentlig er en utløper av den tibetanske høyslette), et fjellandskap i den midterste del av lavlandets sydlige utkant, og noen høytliggende myrområder midt for mot nord.
Lavlandet omfatter utstrakte områder med en undergrunn av rødlig sandstein og fiolette skifere som danner grunnlaget for fruktbare landbruksjorder. Sletten brytes av lave kalksteinsfjell som når opp i 700 m høyde. I den vestlige delen av Sichuansletten får Yangtse tilløp fra elvene Minjiang-Dadu, Tuojiang og Jialing, og i Sichuanbassenget forenes den med Yalong. Der flodene når frem til lavlandet nedsettes strømhastigheten, og de avsetter sedimenter.
Randfjellene er Minshan-, Longmen-, Micang- og Dabafjellene mot nord, Wushankjeden mot øst og Shaluli-, Qionglai- og Daxuefjellene mot vest. Mot sør går landskapet mere jevnt over i Yunnans fjell.
Klimaforhold
[rediger | rediger kilde]
Klimaet på Sichuansletten er mildt med meget varme somre (26 til 29 °C) og kjølige vintre (5 til 8 °C). Fjellene nord for senken beskytter mot vinterkulden ved å sperre for den sørgående kalde luftstrømmen fra Sentral-Asia. I januar har man på de laveste deler av sletten 3-8 °C, på Sichuanplateået –9–+3 °C og mot sør 8–13 °C. I juli er det 25–29 °C i lavlandet, 11–17 °C på platået og 22–26 °C mot syd.
Den årlige nedbør er på 1000 mm i Det røde bekken, 500–700 mm på Sichuanplatået og 800–1200 mm mot sør. De omgivende fjellene forhindrer luftbevegelse, og det lavtliggende bekken blir av og til utsatt for temperaturinversjon (populært sagt: lokk over slettens luftmasse). I sommertiden er det ofte overskyet eller meget diset, og tåke forekommer på mange vinterdager. I Chengdu i den vestlige del av Sichuansletten har man faktisk tåket vær gjennomsnittlig mer enn 300 dager om året.
Natur
[rediger | rediger kilde]På grunn av en lang historie med intensiv menneskelig utnyttelse har Det røde bekken lite igjen av de opprinnelige biotoper. Noen tempelskoger og visse hellige fjell som Leshan eller Dazushan rommer rester av den opprinnelige klimaksvegetasjonen, nemlig løvskog. Når man ser bort fra visse halvville enklaver på elveslettene finnes de mest utstrakte naturlige skogene på de nedre skråninger av Sichuanbassengets randfjell, heriblant fjellet Emei, som gjennom århundrer har gått fri for hogst fordi det er blitt ansett som et hellig fjell.
Flora
[rediger | rediger kilde]
Den opprinnelige vegetasjonen i Sichuanbassenget bestod sannsynligvis av en blanding av subtropiske eiker (egentlig eik, Quercus, men også arter av Castanopsis), laurbær (laurus) og schima (en slekt i lyngfamilien). Forskjellige arter i laurbærfamilien formodes å høre hjemme på sletten, og blant dem er Machilus, Lindera, Litsea og kanel noen av de viktigste. Det er vanskelig å vite noe om disse skogenes presise sammensetning, for de er forsvunnet forlengst, men man formoder at klimaksskogene i lavlandet har lignet de plantesamfunn som er kjent fra tilsvarende klimaforhold andre steder i Kina.
Udyrkede eller intensivt dyrkede områder av Sichuanbassenget omfatter skogløse skråninger med buskas av rhododendron, Vaccinium bracteatum og Myrica nana. Steder som har hatt ro i noe tid kan ha åpne vekstfelter av Pinus massoniana eller Japanseder, som imidlertid ofte er plantet. Kalksteinsfjellene har buskas- og skogvegetasjoner som er svært markante med Platycarya, sichuanpepper (Zanthoxylum planispinum) og forskjellige rosearter.
Biodiversitet
[rediger | rediger kilde]Sannsynligvis er denne hot spot botanisk sett det rikeste tempererte område i verden, selv om biodiversiteten ikke er fullstendig beskrevet. Variasjonen mellom karplantene vurderes til å være på ca. 12 000 arter, dvs. 40 % av alle plantearter i Kina. Av dem er de 3500 arter (eller 29 %) og minst 20 slekter endemiske, heriblant medregnet 100 endemiske bregner og 20 endemiske nakenfrøede. To plantefamilier er også endemiske for Sichuan i sin helhet: Det dreier seg om Circaeasteraceae og den monotypiske Acanthochlamydaceae.
Området er et refugium for atskillige gamle plantearter som ikke finnes andre steder i verden. Det finnes representanter for slektene rhododendron, Rhodiola, Kingdonia og Circaeaster. Mer enn 25 % av alle verdens rododendronarter (230 forskjellige) finnes i fjellene, og mange av dem er endemiske og meget sjeldne.
Nede i Det røde bekken fantes det en gang noen sjeldne planter som stadig kan ses på de omgivende lave fjell der det er subtropiske forhold. Det dreier seg bl.a. om trebregnen Cyathea spinulosa, duetreet (Davidia involucrata) og nåletreet Cathaya argyrophylla.
Emei Shan
[rediger | rediger kilde]Emei Shan er kanskje et av de beste steder å se rester av den frodige Sichuanbassengets subtropiske skoger og de tilhørende dyrearter. Emei Shan er et isolert kalksteinsfjell i den østlige utkant af forfjellene. Det når 3099 m og betraktes som et av de botanisk sett mest rike og varierte fjell på den nordlige halvkule. Emei Shan har mange planter og dyr som er endemiske, eller som har en begrenset utbredelse, som f.eks. Omei-rosen og tibetmakak (Macaca thibetana), en apeart med kortere hale og lengre hårkledning enn den nærtstående og mer utbredte rhesusapen.
Kulturliv
[rediger | rediger kilde]Administrative enheter
[rediger | rediger kilde]
Sichuan er delt inn i 21 enheter på prefekturnivå (Én subprovinsiell by, 17 byprefekturer og 3 autonome prefektur).
Disse 21 enhetene på prefekturnivå er inndelt i 181 enheter på fylkesnivå (43 distrikter, 14 byfylker, 120 fylker og 4 autonome fylker). Disse er igjen inndelt i 4782 enheter på kommunenivå (1865 bykommuner, 2586 kommuner, 93 etniske kommuner og 238 subdistrikter).
Etter at Chongqing ble utskilt som provinsuavhengig by, ble Chengdu ny hovedstad.
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Steven F. Sage: Ancient Sichuan and the Unification of China, 1992, ISBN 0-7914-1038-2
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ China: Provinces and Major Cities Citypopulation.de
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Offisielt nettsted
- (en) Sichuan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) 四川 – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
| Provinser |  | |
|---|---|---|
| Autonome regioner | ||
| Byprovinser | ||
| Spesielle administrative regioner | ||