Riksdagsbrannforordningen
Riksdagsbrannforordningen av 28. februar 1933, offisielt kalt Rikspresidentens forordning til Folkets og Statens beskyttelse (på tysk Verordnung des Reichspräsidenten zum Schutz von Volk und Staat), var en forordning i Tyskland som satte ut av kraft sentrale borgerrettigheter som var nedfelt i Weimarrepublikkens forfatning. Den var en avgjørende milepæl på nazistpartiets «fører» Adolf Hitlers vei til diktatorisk makt i landet ved at den demokratiske rettsstatens ordninger til slutt ble varig tilsidesatt. Den umiddelbare foranledningen for dette dekretet fra den tyske rikspresidenten var Riksdagsbrannen natten før.
Den vidtrekkende forordningen med det som raskt skulle vise seg å være et villedende navn (..forordning til Folks og Stats beskyttelse) var en Nødforordning ifølge Weimarrepublikkens riksforfatnings § 48 fra president Paul von Hindenburg.
Innskrenkninger av den personlige frihet ble således legitime. Innskrenkelsene omfattet retten til fri meningsytring (inklusive innskrenkelser av pressefriheten og retten til fri forsamlings- og foreningsvirksomhet), inngrep i brev-, post-, telegraf- og telefonhemmeligheten, forordninger om husundersøkelser og beslag og innskrenkelser av eiendom utover de rammer som tidligere hadde gyldighet.
Riksdagsbrannforordningen dannet rettsgrunnlaget for den påfølgende bølgen av arrestasjoner av regimemotstandere og var utgangspunktet for Weimarrepublikkens overgang fra demokrati til totalitært diktatur.
Annen del av forordningen dannet grunnlaget for riksregjeringens rett til å gripe inn på landsnivå (Tysklands regionale enheter gikk under betegnelsen land). Den muliggjorde den påfølgende likeretting og sentralisering av det samlede statsapparat innen Det tyske rike, ettersom den hadde forrang for de forskjellige føderalistiske reservatsrettigheter som landene måtte ha.
Forordningen ble helt til å begynne med kun brukt som legitimering av kampen mot kommunistene, slik den i hehold til sine formuleringer var tenkt. Men nasjonalsosialistene utvidet etter kort tid virkningsområdet. Denne «utvidede fortolkning» ble begrunnet med at praktisk talt alle politiske utviklingstrekk som stod i motstrid mot nasjonalsosialismens ånd, angivelig kunne tilbakeføres til den kommunistiske agitasjon. Dermed kunne man med ett slag bruke forordningen mot alle politiske grupperinger som stod nazismen imot. Også slike grupper som stod i det skarpeste motsetningsforhold mot kommunismen, som f.eks. katolske ungdomsgrupper, ble rammet. Det ble argumentert at virksomheter som ved sine partikularistiske tendenser på noe som helst vis svekket «det nasjonalsosialistiske folkefellesskap» derved, villet eller utilsiktet, styrket den kommunistiske fare. Dermed falt også de under nødforordningens virkeområde.
Et videre skritt ved den stadig mer «utvidede fortolkning» ble dermed at i så godt som alle enkeltpersoners eller gruppers handlinger og virksomheter som på noe vis kunne defineres som politisk (og ettersom det etter nasjonalsosialistisk politisk tenkning ikke egentlig var noe upolitisk område innen det nasjonale folkefellesskap) fikk statens maktapparat så godt som frie hender.
Forordningen dannet dermed på effektivt vis det rettslige grunnlag for det nasjonalsosialistiske regime.