Popularene
Popularene (latin populares, «de folkelige») var en løst sammenknyttet politiske allianse i den sene romerske republikken. De fikk sitt navn fordi de pleide å bruke folkeforsamlingene for å oppveie de konservative optimatenes og andres politiske makt. Popularene var også av senatorrang og kunne være patrisiere, adelige plebeiere eller fra ridderstanden (equites).
Blant deres fremste planer var omfordeling av land til bønder for veteraner, flytting av romerske borgere til provinsene, utvidelse av romersk borgerskap til grupper utenfor Italia, justering av kornutdelingene og justering av pengeverdien.
De hadde sitt høydepunkt under Julius Cæsars diktatur, da Cæsar gjennom sin karriere var en av de sterkeste popularlederne. Etter dannelsen av det andre triumvirat (43 f.Kr.–33 f.Kr.) mistet de sin innflytelse.[1]
I tillegg til Cæsar inkluderte popularene blant annet Gracchi-brødrene (Tiberius og Gaius Gracchus), Gaius Marius, Publius Clodius Pulcher og under det første triumviratet også Marcus Licinius Crassus og Gnaeus Pompeius Magnus. Både Crassus og Pompeius hadde kjempet sammen med Sulla i borgerkrigen, men etter at Crassus var død, snudde Pompeius til sin posisjon som konservativ optimas. Denne endringen av allianser er påminnelser at betegnelsen popularene refererer like mye til politisk taktikk som til en form for overbevist politisk grunnsyn. Republikanske politikere «hadde alltid vært mer delt i saker på stil enn av politikk.»[2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Pelling, C.B.R. (1986): «Plutarch and Roman Politics» i: Past Perspectives: Studies in Greek and Roman Historical Writing. Papers Presented at a Conference in Leeds, 6–8 April 1983, Cambridge University Press, s. 159–16, 165–169. Sitat: «Plutarch is there [in his Life of Caesar] very concerned to explain Caesar's rise to tyranny ... From the beginning, Caesar is the champion and the favourite of the Roman demos. When they support him, he rises; when he loses their favour, he falls.»
- ^ Holland, T. (2003): Rubicon: The Triumph and Tragedy of the Roman Republic, London: Abacus, s. 194.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Brunt, P.A. (1966): «The Roman Mob» i: Past and Present 35, s. 3–27.
- Holland, Tom. (2003): Rubicon: The Triumph and Tragedy of the Roman Republic, London:Abacus
- Millar, Fergus (1986): «Politics, Persuasion and the People before the Social War (150–90 B.C.)» i: Journal of Roman Studies 76, s. 1–11.
- Millar, Fergus (1989): «Political Power in the Mid-Republic: Curia or Comitium?» i: Journal of Roman Studies 79, s. 138–150.
- Millar, Fergus (1995): «Popular Politics at Rome in the Late Republic» i: Leaders and Masses in the Roman World: Studies in Honor of Zvi Yavetz. Red. I. Malkin & Z.W. Rubinsohn. Leiden: E.J. Brill, Begrenset forhåndsvisning online.