Penguin
| Penguin | |||
|---|---|---|---|
.JPG) | |||
| Type: | sjømålmissil | ||
| Varianter: | Penguin MK1 Penguin MK2 Penguin MK2 Mod7 Penguin MK3 | ||
| Rekkevidde: | 46+ km med den nye oppgraderte motoren (MK2), 55+ km (MK3) | ||
| Stridshoder: | 120 kg (MK2), 130 kg (MK3) | ||
| Framdrift: | Konvensjonell kruttmotor | ||
| Plattform: | skip, fly, helikopter | ||
| Styresystem: | Varmesøkende | ||
| Makshastighet: | Underlydsmissil | ||
| Lengde: | 3,0 m (MK2), 3,2 m (MK3) | ||
| Diameter: | 28 cm | ||
| Vekt: | 385 kg (MK2), 370 kg (MK3) | ||
| Produsent: | Kongsberg Defence Systems | ||
| I bruk siden: | 1972 | ||
| Stater: | Norge, Spania, New Zealand, Brasil, USA, Tyrkia, Sverige, Hellas | ||
Penguin (norsk: pingvin) er et sjømålsmissil utviklet av det norske selskapet Kongsberg Våpenfabrikk (KV, nåværende Kongsberg Defence Systems) fra tidlig på 1970-tallet, og videreutviklet siden.
Missilet som fikk navnet Penguin MK1 var verdens første «fire and forget-missil». Det har en passiv infrarød søker, noe som var markedsledende da det kom.
Missilet Penguin MK2 mod 6 var i bruk på sjøforsvarets Hauk-klasse-MTBer, inntil disse ble utfaset i 2008. Det er også produsert versjoner for bruk av SH-60B og S-70 Seahawk og Kaman SH-2G Super Seasprite helikopter (Penguin MK2 mod 7), samt for F-16 jagerfly (MK3).
.jpg)
Teknisk
[rediger | rediger kilde]Penguin er modulært oppbygget. De første missilene var bygget opp med følgende moduler fra nesen og bakover[1]:
- Infrarød målsøker
- Styreservo med canardfinner
- Laser høydemåler
- Styre- og navigasjonsmodul
- Stridshode med brannrør
- Rakettmotor for framdrift i fluktfasen
- Rakettmotor for akselerasjon under utskytning
- Fire vinger festet til motormodulen
Historie og utvikling
[rediger | rediger kilde]På bakgrunn av de gode erfaringene man hadde med Terne hadde Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) tatt for seg nok et missilprogram. Der hvor Terne var til bruk mot ubåter, skulle det nye prosjektet løse utfordringene med å engasjere overflatemål. På denne tiden, altså slutten av 1950-tallet, planla Sjøforsvaret en småbåtmarine basert på motortorpedobåter (MTBer). Klassen som var på tegnebrettet, Storm-klassen, var bestykket med en 75 mm tårnkanon, noe som ga beskjeden virkning mot større overflatemål.[2] Sjøforsvaret anmodet i 1959 FFI ved forskningsleder Hans Chr. Christensen om å ta fram en løsning med et autonomt rakettvåpen, og studien fikk kodenavnet FIX og ble ledet av forsker Nils Grøholdt. Studien var starten på Penguin-prosjektet, som kom i gang i 1961.
KVs ingeniører ble tatt med på utviklingsprosjektet på et tidlig tidspunkt. Praktiske hensyn som å lage produksjonsunderlag og å bygge opp produksjonslinjer kom da tidlig i gang. Et tett samarbeid eksisterte mellom de to partene og Sjøforsvaret ved kapteinløytnant Nils Bro som Marinens prosjektleder. To helt nye fagområder for både FFI og KV ble utforsket, nemlig elektrooptikk i forbindelse med IR-søkeren og treghetsnavigasjon.[3]
Penguin endte som et passivt heimende missil med infrarød søker. Oppbygningen var fra tupp til hale slik: 1) infrarød målsøker; 2) gassdrevet styreservo; 3) høydemåler basert på infrarød laser; 4) navigasjonsmodul; 5) stridshode med brannrør; 6) rakettmotor for fluktfasen (gangmotor); 7) rakettmotor for utskytningsfasen (startmotor). Canardfinnene foran, sørget for styringen og vinger bak stabiliserte i flukten.[4]
.jpg)
Utviklingsprogrammet til det som ble hetende Penguin Mk 1 ble avsluttet i 1972, og 20 båter av Storm-klassen, seks MTBer av Snøgg-klassen og fem fregatter av Oslo-klassen ble bestykket med Penguin, og dessuten ble noen få systemer levert den tyrkiske marinen. Allerede før Mk 1 var ferdigutviklet ble programmet for Mk 2, nemlig i 1970. KV fikk her en større rolle i utviklingsarbeidet, og en ny søkermodul ble tatt fram og raketten ellers ble digitalisert. Missilet fikk nå muligheter til taktisk manøvrering under flukten. Mk 2 ble standardbevæpning på Hauk-klassen fra 1982. Mk 2 ble solgt både til den svenske og greske marine.[5]
Fra 1979 til ble Penguin Mk 2 kvalifisert for den amerikanske marinen. Et nytt produkt ble tatt fram på bakgrunn av det vellykkede prosjektet, og navnet ble Mk 2 Mod 7. Denne ble basert på Mk 3, som var under utvikling i samme periode. Prosjektet gikk fra 1984 til 1990, og ga betydelige leveranser til US Navy. Mk 3 kom på samme tiden, og var tatt fram for å brukes på Luftforsvarets F-16. Startmotoren ble sløyfet, missilet fikk lengre rekkevidde og muligheten for mer sofistikerte manøvre.[6]
Det vellykkede samarbeidet med FFI hadde gitt opphavet til en ny modell for samarbeid mellom forskningsinstitutt og industri, og Sjøforsvaret og andre fornøyde kunder gjorde at KV gjennom sine arvtagere kunne satse videre på sjømålsmissiler med det mer avanserte NSM.
Brukerland
[rediger | rediger kilde]Kongsberg opplyste til Teknisk Ukeblad i november 2022 at Penguin Mk 2 mod 7 fremdeles var i bruk i Brasil, Hellas, New Zealand, Spania og Tyrkia, men at det nå var blitt faset ut av US Navy.[7]
Tidligere brukere
[rediger | rediger kilde]
Norge: I bruk i Sjøforsvaret (siden 1972) og Luftforsvaret (siden 1989)
Sverige: I bruk i Svenska marinen fra 1980 til 2005, under benenvelsen Robotsystem 12.
USA: I bruk i United States Navy som AGM-119 (siden 1994)
Australia bestilte Penguin i 2004, men helikopter-modellen som skulle bære dem ble kansellert i 2008, og missilet kom derfor aldri i bruk. Senere ble helikoptrene og missilene videresolgt til New Zealand.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Skogen s. 6
- ^ Skogen s. 4
- ^ Skogen s. 6-8
- ^ Skogen s. 6
- ^ Skogen s. 13
- ^ Skogen s. 14-15
- ^ tu.no - Missilet påsto både at det var armert og ikke armert – da gikk alarmen på Rygge - Pingvin-missilet ble utviklet fra starten av 1960-tallet og skal være i bruk til langt ut på 2030-tallet. (26.11.2022)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Skogen, Erling (red.), Forsvarets forskningsinstitutt: Penguin – en målsøkende rakett mot skip (Fra Forsvarets forskningsinstitutts historie, nummer 22 (PDF))
