Titan (rakett)
Titan er en familie med amerikanske raketter benyttet mellom 1959 og 2005. Rakettene ble kun brukt én gang og gikk tapt eller i oppløsning når de hadde fullført formålet sitt. Totalt 368 raketter er avfyrt, inkludert til alle de bemannede ekspedisjonene i Gemini-programmet på midten av 1960-tallet
Titan-raketter ble benyttet til de svært suksessfulle vitenskapelige sondene til Mars, Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun
Titan I
[rediger | rediger kilde]Titan I var den første versjonen av titan-rakettene. Det startet som et ICBM-prosjekt i tilfelle Atlas-prosjektet ble forsinket. Det var en to-trinns-rakett som ble drevet av RP-1 (Rocket Propellant-1 eller Refined Petroleum-1) og flytende oksygen. Den var operativ fra 1962 til 1965.
Titan II
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: LGM-25C Titan II
De fleste av Titan-rakettene var av typen LGM-25C Titan II i bruk som ICBM-missil og som lasterakett for NASA. Raketten brukte en hypergolisk kombinasjon av dinitrogentetraoksid og aerozine 50 (en 50/50 blanding av hydrazin og usymetrisk dimethylhydrazin) som oksidant og drivstoff.
Den viktigste bruken av sivile Titan II var i NASAs Gemini-programm for bemannede romkapsler på midten av 1960-tallet. Tolv Titan II ble brukt til å to ubemannede test-oppskytinger og ti bemannede kapsler med to-manns mannskap. Alle oppskytingene var suksesser. Også på slutten av 1980-tallet ble noen av de deaktiverte Titan II-rakettene omgjort til bæreraketter med oppgave å frakte nyttelast ut i verdensrommet. Den siste av disse oppskytingene var Defense Meteorological Satellite Program (DMSP), en værsatellitt fra Vandenberg Air Force Base, California, den 18. oktober 2003.[1]
Titan III
[rediger | rediger kilde]Titan III var en modifisert Titan II med mulighet for ekstra faststoffraketter. Den ble utviklet av U.S. Air Force som en bærerakett for satellitter. Titan III kom i seks varianter; Titan IIIA, Titan IIIB, Titan IIIC, Titan IIID, Titan IIIE og Titan 34D.
Titan IV
[rediger | rediger kilde]Titan IV var en forlenget Titan III med fastmonterte faststoffraketter som ikke var mulig å fjerne. Denne ble blant annet benyttet av NASA og ESA for å frakte Cassini-Huygens-sonden til Saturn i 1997.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ (en) Ray, Justin (18. oktober 2003). «U.S. weather satellite finally escapes grasp of hard luck». spaceflightnow.com. Besøkt 15. april 2011.