Hopp til innhold

Peltis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Peltis
Peltis grossa
Nomenklatur
Peltis
Müller, 1764
Synonymi
Gaurambe C.G. Thomson, 1859, Zimioma Des Gozis, 1886, ?Ostoma Laicharting, 1781
Populærnavn
skjoldgnagbiller[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenBiller
OverfamilieGnag- og maurbiller[2]
Økologi
Antall arter: 9, én i Norge
Habitat: terrestrisk, i død ved, sopp eller lagrede matvarer
Utbredelse: holarktisk
Inndelt i

Peltis er en slekt av gnagbiller som lever i død ved, på råtnende plantedeler, i lagrede matvarer eller på sopp. Larvene er rovdyr. Disse billene varierer sterkt i kroppsform, fra lange og tynne til brede og flate, og det er ikke lett å se at de ulike slektene er beslektet med hverandre. Flere av de norske artene er knyttet til urskog og derfor sterkt truet i dag.[1]

Middelsstore (10-20 mm) gnagbiller, snaue og som oftest noe blanke, mørke på farge. Kroppsformen er flat, ganske bred til noe avlang. Hodet er temmelig stort og bredt, med små fasettøyne som sitter langt fram på hodet og kraftige, fremoverrettede kjever. Antennene er 10- eller 11-leddete med en svak, tre-leddet kølle. Brystskjoldet (pronotum) varierer sterkt i form, men framhjørnene er nesten alltid i alle fall litt fremskytende. Hos de brede og flate artene når gjerne framhjørnene like langt fram som hodet. Sidekantene er mer eller mindre bredt avsatt. Dekkvingene er sterkt punktert, og har ofte opphøyde lengdelister. Hos noen arter dekker de ikke hele bakkroppen, men er tvert avkuttet. Beina er slanke og forholdsvis korte, med fem-leddete føtter. Larvene er sylindriske, tynnhudete, marklignende, lyse på farge. Framkropp (thorax) leddene har tydelige, mørke ryggplater (tergitter), hodekapselen er også mørk.

Man regner med at larvene til disse billene er rovdyr, og de kan finnes i mange ulike habitater. De har svært kraftige kjever og kan gnage ganger i ganske hard ved eller andre materialer. De finnes i død vegetasjon, død ved, i sopp (særlig poresopper), også noen arter på tørre, lagrede matvarer. Peltis grossa lever i død ved, særlig i lite menneskepåvirket skog (urskog). Disse billene er brede og flate og når de klekkes etterlater de seg karakteristiske, flate flygehull (som en myntinnkast-slisse lagt på siden). I dag er de utryddingstruet fordi moderne skogbruk har ødelagt de fleste av deres levesteder.

Det er beskrevet en god del arter i denne familien fra fossiler, tilbake i alle fall til kritt-tiden.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Slekten har en holarktisk utbredelse. I Norge er storgnagbille (Peltis grossa) kjent fra noen få lokaliteter i Vestfold og Telemark, den er vurdert som sterkt truet (EN) i Norge [3].

Systematisk inndeling

[rediger | rediger kilde]
Treliste

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 10. oktober 2020. Besøkt 10. oktober 2020. 
  2. ^ «Artsdatabankens navneopplysninger med artstre». Artsdatabanken. 10. oktober 2020. Besøkt 10. oktober 2020. 
  3. ^ [1] besøkt 17.10. 2022
  • Silfverberg, H. 1992. Enumeratio Coleopterorum Fennoscandiae, Daniae et Baltiae (Liste over Nordens biller). Helsinki,

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
  • Atlas of bark-gnawing beetles (Trogossitidae) of Russia - engelsk tekst, med bildegalleri. [2]
Autoritetsdata