Sjøfugler
.jpg)
Sjøfugler er en økologisk gruppe med fugler som har sterk tilknytning til havet, men det er ikke en taksonomisk gruppe. Sjøfuglene kan grupperes i fem undergrupper, etter hvor og hvordan de ernærer seg: pelagisk dykkende sjøfugl, pelagisk overflatebeitende sjøfugl, kystbundne dykkende sjøfugl, kystbundne overflatebeitende sjøfugl, og fjæretilknyttede arter.
Artene som vanligvis regnes med til sjøfuglene tilhører gruppene alkefugler, fregattfugler, måsefugler, pelikaner, pingviner, skarver, slangehalser, stormfugler, suler og tropikkfugler. Også slirenebbene regnes ofte som sjøfugler.
Hos mange sjøfugler er vingene sorte ytterst, spesielt blant fugler som tilbringer det meste av tiden på vingene. En ny studie (2021) har avdekt at den sorte eller svært mørke ytterdelen på vingene gir sjøfuglene en aerodynamisk fordel, fordi den mørke fargen reduserer luftmotstanden.[1]
Sjøfugler lever for det meste av fisk, krepsdyr og bløtdyr som de enten fanger eller beiter i sjøen (noen arter også i innsjøer og elver). Enkelte arter (spesielt joer og måser) lever også av andre (sjø)fugler, enten som rovdyr eller som kleptoparasitter.
Den norske bestanden av sjøfugl ble av eksperter i 2005 estimert til cirka 2,9 millioner hekkende par, mens den nordatlantiske bestanden ble estimert til cirka 17–22 millioner hekkende par. I 2021 konkluderer SEAPOP med at; «Hekkesesongen 2020 er den dårligste hittil for norske sjøfugler».[2]
Gruppering av sjøfugler
[rediger | rediger kilde]Pelagisk dykkende sjøfugler består av fugler som tilbringer store deler av livet langt til havs. Artene er dyktige svømmere og dykkere som fanger maten på dypt vann. Enkelte av artene kan dykke til mer enn 100 m (dykk ned mot 200 m har blitt registrert). Vingene brukes som luffer når fuglene dykker og nebbet er konstruert slik at de kan fange fisk gjentatte ganger under et og samme dykk. Disse artene kommer som regel bare inn til kysten for å hekke, ofte i store kolonier. Artene tilbringer lite tid på vingene og er ikke spesielt dyktige flygere.
Pelagisk overflatebeitende sjøfugler består av fugler som tilbringer store deler av livet langt til havs, både svømmende i havoverflaten og på vingene. Disse artene flyter gjerne lett i vannet. Mange av artene er såkalte stupdykkere, fugler som stuper ned i sjøen fra luften for å fange byttet på mindre dyp, mens andre beiter i overflaten eller like under. Artene er gode svømmere og som regel dyktige flygere, men dykkeegenskapene er begrenset i forhold til regulært dykkende sjøfugler.
Kystbundne dykkende sjøfugler består av fugler som tilbringer mesteparten av tiden i kystnære strøk på sjøen, i innsjøer eller elvemunninger. Artene er dyktige svømmere og dykkere som fanger maten i neddykket tilstand, men artene dykker ikke like dypt som pelagisk dykkende sjøfugler. Disse artene flyter gjerne tungt i vannet. Flere av artene er dessuten dyktige flygere. Artene i denne gruppen tilbringer ofte også mer tid på land, også utenom hekkesesongen.
Kystbundne overflatebeitende sjøfugler består av fugler som tilbringer mesteparten av tiden i kystnære strøk på sjøen, i innsjøer og elvemunninger – men noen av dem kan også etablere seg i innlandet, for eksempel gråmåke og fiskemåke. Dette er arter som flyter lett i vannet og er dyktige svømmere. Mange av artene er dessuten dyktige flygere. Fuglene beiter typisk på grunner eller i overflaten eller like under. Noen av artene kan også grupperes som våtmarkstilknyttede fuglearter, for eksempel grågås, kortnebbgås, ringgås, hvitkinngås, gravand og stokkand.
Fjæretilknyttede fuglearter består av fugler som i hovedsak ernærer seg i fjæra. Artene har typisk lange nebb og lange lemmer i forhold til andre arter, noe som setter dem i stand til å vade og livnære seg på grunt vann. Artene svømmer ikke og har ikke svømmehud mellom tærne.
Norske sjøfuglarter
[rediger | rediger kilde]
Eksemplene nedenfor omhandler kun arter som hekker i Norge eller i norske farvann. Tabellen er nødvendigvis ikke komplett.
Måker er en sjøfugl.
| Pelagisk dykkende sjøfugl | Pelagisk overflatebeitende sjøfugl | Kystbundne dykkende sjøfugl | Kystbundne overflatebeitende sjøfugl | Fjæretilknyttede fuglearter |
|---|---|---|---|---|
| Alke | Havhest | Smålom | Grågås | Gråhegre |
| Alkekonge | Havsvale | Islom | Kortnebbgås | Fjæreplytt |
| Lomvi | Stormsvale | Gulnebblom | Ringgås | Tjeld |
| Polarlomvi | Havsule | Gråstrupedykker | Hvitkinngås | Storspove |
| Lunde | Storjo | Storskarv | Gravand | Steinvender |
| Tyvjo | Toppskarv | Stokkand | Sandlo | |
| Ismåke | Bergand | Fiskemåke | ||
| Krykkje | Havelle | Gråmåke | ||
| Sabinemåke | Ærfugl | Sildemåke | ||
| Praktærfugl | Svartbak | |||
| Svartand | Polarmåke | |||
| Sjøorre | Makrellterne | |||
| Stellerand | Rødnebbterne | |||
| Laksand | ||||
| Siland | ||||
| Teist |
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Rogalla, S., Nicolaï, M. P., Porchetta, S., Glabeke, G., Battistella, C., D'Alba, L., ... & Shawkey, M. D. (2021). The evolution of darker wings in seabirds in relation to temperature-dependent flight efficiency. Journal of the Royal Society Interface, 18(180), 20210236. https://doi.org/10.1098/rsif.2021.0236
- ^ Tycho Anker-Nilssen, Jan Ove Bustnes, Signe Christensen-Dalsgaard, Nina Dehnhard, Sébastien Descamps, Kjell Einar Erikstad, Geir Wing Gabrielsen, Sveinn Are Hanssen, Malin Kjellstadli Johansen, Magdalene Langset, Erlend Lorentzen, Børge Moe, Tone Kristin Reiertsen, Hallvard Strøm, Geir Helge Systad (2020) Sjøfugl i Norge 2020. SEAPOP, 2020. ISSN 1893-8752