Hopp til innhold

Paul Rosbaud

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paul Rosbaud
Født18. nov. 1896[1]Rediger på Wikidata
Graz[1]
Død28. jan. 1963[1]Rediger på Wikidata (66 år)
London
BeskjeftigelseKjemiker, motstandskjemper, fysiker, scientific editor Rediger på Wikidata
Utdannet vedTechnische Universität Berlin
Technische Universität Darmstadt
NasjonalitetØsterrike
UtmerkelserTeytamedaljen (1961)[2]

Paul Wenzel Matteus Rosbaud (1896–1963) var en østerriksk fysiker og forlagsredaktør som var hemmelig agent for det britiske utenlandsetterretningen Secret Intelligence Service (også kjent som MI6) i Tyskland under den andre verdenskrig. Han var en av de første som advarte britisk etterretning om at det tyske regimet arbeidet med utvikling av en atombombe og senere var han trolig den første som informerte om at Tyskland ikke ville lykkes med å utvikle atombomben. Sammen med Sverre Bergh var Rosbaud den første som informerte de allierte om rakettsystemet V2.

Rosbaud var offisielt nazist og tilsynelatende lojal borger i samfunnets øverste sjikt, men var anti-nazist og trolig en av de viktigste allierte spionene i Tyskland. Som fysiker og redaktør med stort kontaktnett særlig blant ledende fysikere hadde han god oversikt over utviklingen i atomfysikk. Etter krigen slo han seg ned i England og drev forlag blant annet sammen med Robert Maxwell.

Rosbaud er ikke nevnt med navn i den offisielle historien om britiske etterretning under andre verdenskrigen. Historien om Rosbaud ble kjent gjennom Arnold Kramishs bok (1986) basert på omfattende undersøkelser. Noen av Kramishs konklusjoner er omdiskutert. Kramish etterlot ubesvarte spørsmål, blant annet hvordan Rosbaud unngikk å komme i Gestapos søkelys og hvorfor britisk etterretning ikke informerte deres amerikanske allierte om at det tyske atomprogrammet ikke lyktes.

Bakgrunn og familie

[rediger | rediger kilde]

Paul Wenzel Matteus Rosbaud ble født 18. november 1896 i Graz i det som nå er Østerrike.[3]

Hans foreldre var Anna Rosbaud (død 1913) og Josef Heinnisser. Paul var det tredje barnet Anna Rosbaud fikk utenfor ekteskap. Den 15 år eldre broren Bruno hadde Anna adoptert bort til en familie i Beograd. Johann (Hans) var et par år eldre enn Paul og de to vokste opp hos moren. Pauls søster Martha var også født utenfor ekteskap og hun ble plassert i et fosterhjem fordi Anna ikke klarte å ta seg av tre barn. Moren fortalte aldri Paul hvem den biologiske faren var. Broren Hans Rosbaud var som moren musikalsk begavet og ble en kjent dirigent. Hans Rosbaud studerte musikk sammen med komponisten Paul Hindemith og de to var nære venner resten av livet.[4][5][6]

Paul og Hans Rosbaud kjente ikke sin biologiske far og for å komme «rasepolitiet» i Hitlers regime i forkjøpet fikk Paul i 1933 laget en falsk attest på sine «ariske» aner av en gammel venn i Graz. Paul var medlem av offentlige komiteer og måtte derfor gjøre rede for sin avstemning i henhold til embetsmannsloven innført av Hitlers regime i april 1933.[7]

Rosbaud giftet seg med den fem år yngre Hildegard (Hilde) Martha Frank, datter av en jødisk forretningsmann.[8] I 1938 sørget Rosbaud, med hjelp fra Frank Foleys passkontor i Berlin, for at hans jødiske kone Hilde og datteren Angela ble sendt til England for å slippe unna det nasjonalsosialistiske regimet.[9] Under andre verdenskrig holdt Hilde og Paul Rosbaud kontakt via kjernefysiker Lise Meitner i Stockholm.[10](s294) Etter andre verdenskrigen ble Rosbaud gjenforent med Hilde i London, men ekteskapet ble senere oppløst.[11]

Rosbaud døde av leukemi 28. januar 1963 i London i Storbritannia.[12][13] Etter eget ønske ble han gravlagt til havs[14] og etterlot seg 500 pund, en gullklokke, en gullmedalje og to litografier (Chagall og Toulouse-Lautrec).[15][16]

Andre relasjoner

[rediger | rediger kilde]
Kaiser Wilhelm-instituttet i Dahlem («Hahn-Meitner» bygningen) der fisjon første gang ble påvist.

Rosbaud var venn av Ruth Lange (hun var eliteutøver i diskos og kulestøt); de bodde sammen under krigen og hadde et forhold etter at Rosbauds kone flyktet til Storbritannia.[8][17] Ruth Langes søster, Hilde, var gift med legen Georg Benjamin, Walter Benjamins lillebror. Brødrene Benjamin kom fra en jødisk familie. Georg arbeidet mot nazistene og døde i konsentrasjonsleiren Mauthausen. Hilde Benjamin ble dommer og justiminister i DDR (Øst-Tyskland) etter andre verdenskrigen.[18][19]

I Rosbauds bekjentskapskrets var også musikeren Paul Hindemith. Ved Den tekniske høyskolen i Darmstadt ble Rosbaud venn av klassekameraten Walter Brecht, professor i Darmstadt og bror av dramatikeren Bertolt Brecht.[9][19] Arkitekten Walter Gropius var en venn av Rosbaud.[15] Lange støttet Rosbaud i hans illegale virksomhet fra 1933.[20] Under andre verdenskrig bodde Rosbaud, Ruth Lange og den franske fysikeren Henri Piatier en periode i Michael Polanyis hus ved Dahlem. Polanyi hadde reist til England på 1930-tallet. Etter bombeangrep i 1943 flyttet Rosbaud og Ruth Lange til Teltow.[21] Fysikeren Wolfgang Pauli var en venn av Rosbaud.[22]

Utdanning

[rediger | rediger kilde]

I 1920 begynte han å studere ved Darmstadt Technische Hochschule, mens broren Hans ble rektor ved musikkskolen i Mainz. Etter Darmstadt studerte Rosbaud ved Kaiser Wilhelm-instituttet i Dahlem, Berlin, og gjorde der pionerarbeid innenfor røntgenfotografering. I Dahlem ble han venn med kjernefysiker Lise Meitner, også hun østerrikere. Ved institutt for fysisk kjemi var på den tiden blant andre de østerrikske kjemikerne Michael Polanyi og Hermann Mark ansatt. Rosbaud beveget seg i samme fagmiljø som Polanyi og fysikkprofessor Max Planck. Etter et opphold i Königsberg tok han doktorgraden ved Berlin-Charlottenburg Technische Hochshule.[23][24][25][26]

Første verdenskrig

[rediger | rediger kilde]
Rosbaud og Otto Hahn hjalp Lise Meitner å komme seg ut av Berlin i 1938.[27] Niels Bohr og Dirk Coster hjalp henne videre over grensen. Bildet viser Meitner (til venstre) og Hahn i Kaiser Wilhelm-instituttet i Dahlem, 1913.

Rosbaud var innrullert i den østerrikske hæren under den første verdenskrigen fra mars 1915 til 1918. Han deltok i kampene mot italienske styrker langs Isonzo-elven, der fikk han frostskader og sendt til sykehus i Zagreb før han igjen deltok ved fronten. Rosbaud ble dekortert for heltemot. Noen dager før den store våpenhvilen overga Rosbauds avdeling seg til britiske styrker, han ble krigsfange og satt internert blant annet i Castello Baia på Amalfi-kysten. Han skrev selv at de britiske soldatenes høflige og korrekte behandling av krigsfangene var «opprinnelsen til min langvarige anglofili».[9]

Tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

I Berlin fikk Rosbaud arbeid som vitenskapelig rådgiver i Metallwirtschaft, et ukentlig tidsskrift om metallurgi, og besøkte i den forbindelse flere universiteter i Europa. Gjennom dette arbeidet møtte han blant andre vitenskapsfolkene Albert Einstein, Niels Bohr, Ernest Rutherford, Otto Hahn, Max Born og Lise Meitner, hvorav flere ble hans venner. Rosbaud kjente kjemikeren Gulbrand Lunde som senere ble statsråd i Quislings regjering. Rosbaud ble kjent med Frederick Lindemann (Churchills vitenskapelige rådgiver) og atomfysikeren Leo Szilard. Szilard sto bak Einstein–Szilárd brevet (1939) til president F.D. Roosevelt der de advarte om en tysk atombombe og oppfordret Roosevelt til å sette igang arbeid på området.[28][16]

Rosbaud hadde selv bidratt lite til forskningen, men hadde god oversikt over den generelle utviklingen. En tid etter Hitlers maktovertakelse fikk Rosbaud stilling som vitenskapelig konsulent for Springer-forlagets publikasjoner. På denne tiden ble Rosbaud kjent med Frank Foley, etterretningsagent ved den britiske legasjonen i Berlin. Foley og Rosbaud var begge engasjert i arbeidet med å hjelpe jøder å forlate Tyskland og det kan være på den måten at de møtte hverandre. Ved Anschluss, Østerrikes innlemmelse i Tyskland, ble Rosbaud tysk borger og ikke lenger beskyttet av sitt østerrikske statsborgerskap.[9]

I Berlin ble Rosbaud kjent med Peter Debye, som var direktør ved Kaiser Wilhelm-instituttet 1935–1939. Debye og Rosbaud forble venner resten av livet.[29] Debye kan ha vært en av Rosbauds mange informanter da Rosbaud var britisk spion.[30]

I 1935 overtok Rosbaud mye av redaktøransvaret i det naturvitenskapelige tidsskriftet Naturwissenschaften etter at Arnold Berliner, som hadde jødisk bakgrunn, ble presset ut.[23][31]

Andre verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Etter Hitlers maktovertakelse begynte Rosbaud å formidle tekniske-vitenskapelig informasjon til Storbritannia, mens den britiske etterretningstjenesten var mest opptatt av politisk og militær etterretning. Han fortsatte sitt arbeid i Tyskland etter at hans kone i 1938 reiste til Storbritannia og han var agent for MI6 under kodenavnet «Griffin» (griff er et fabeldyr fra antikken). Ifølge kjernefysiker og biograf Arnold Kramish ble han værende i Tyskland for å motarbeide naziregimet.[9] Rosbaud regnes som britenes viktigste kilde til vitenskapelig etterretning.[32](s62)

I juli 1938 hjalp han og Otto Hahn Lise Meitner å komme seg ut av Tyskland til Nederland og videre til Sverige.[33][9][34][23] Rosbaud sendte vitenskapelige bøker til Meitner i Stockholm, men brukte henne trolig ikke som mellomledd for etterretning til britene.[10](s305)

Under Rosbauds besøk i Oslo august-september 1939 avslo Foley ved den britiske legasjonen Rosbauds ønske om å reise til Storbritannia og ga slik inntrykk av at britiske myndigheter var skeptiske til Rosbaud.[9] Eric Welsh, leder for Secret Intelligence Service (SIS/MI6) i Norge, og trolig også Frank Foley var blant Rosbauds kontakter i SIS/MI6.[35][13][36] Under krigen korresponderte Hassel og Rosbaud til dels på åpne postkort som slapp gjennom sensuren på grunn av tilsynelatende ufarlig vitenskapelig innhold.[37]

Høsten 1939 (trolig november) var Rosbaud i Oslo og møtte blant andre sin gamle bekjente, kjemikeren Odd Hassel. Rosbaud var sikker på at Tyskland kom til å angripe Norge og han ba Hassel innstendig om å advare norske myndigheter. Ifølge kjemikeren Brynjulf Ottar formidlet Hassel etterretningen fra Rosbaud til utenriksdepartementet.[9][38]

Goldschmidt

[rediger | rediger kilde]

Rosbaud besøkte i august 1939 professor Victor Goldschmidt i Oslo, få dager før Foley kom til Oslo. Goldschmidt var geolog og forsket dessuten på kjernefysikk blant annet egenskapene til uran og «superuran» (plutonium). Goldschmidt og Rosbaud var gode venner, og Rosbaud bodde hos Goldschmidt da han var i Oslo under tysk okkupasjon. Goldschmidt var fra 1929 professor i Göttingen. I 1935 var jødeforfølgelsene blitt så omfattende at Victor og faren Heinrich Jacob Goldschmidt med Rosbauds hjelp returnerte til Oslo med nye norske pass og stilling ved Universitetet i Oslo.[39][38] Rosbaud møtte Goldschmidt i juni 1942 og advarte ham om faren den nazistiske okkupasjonen utgjorde for jøder og Niels Bohr (som hadde jødisk mor) også var utsatt.[40][41](s211) Rosbaudt fryktet at Goldschmidts kunnskaper om uran og plutonium kunne komme tyskerne til gode.[42]

RAF rekognoseringsfoto av V2-anlegget i Peenemünde i juni 1943, over 1 år etter Berghs og Rosbauds rapporter.

Atombombe

[rediger | rediger kilde]

Rosbaud fikk 22. desember 1938 som den første vite om resultatene av Hahns og fysikeren Fritz Strassmanns banebrytende eksperiment som skapte en kjernefysisk fisjon. Hahn beskrev samtidig de overraskende resultatene i brev til Meitner i Stockholm. Rosbaud sørget straks (6. januar 1939) for å publisere resultatene i Naturwissenschaften utgitt av Springer. Meitner og Otto Frisch var de første som forsto at energien frigjort i eksperimentet skyldtes fisjon av atomkjerner. Frisch formidlet funnet til Niels Bohr 3. januar 1939 rett før Bohr reiste til USA, der det vakte stor oppsikt da han fortalte om eksperimentet. I første halvår i 1939 var det i offentlig diskutert muligheten for å lage en atombombe særlig på bakgrunn av Bohrs besøk.[33][9][34]

Bortsett fra et halvtannet års opphold fra sent 1939, holdt Rosbaud britisk etterretning fullt informert om det tyske atomprogrammet.[9] Mellom 1942 og 1945 sendte Rosbaud 10–15 rapporter om tyske atomteknologi.[43]

Alsos-gruppen i november 1944, Samuel Goudsmit (t.v.) og Eric Welsh (nr 3 f.v.)

Under okkupasjonen var Rosbaud i Oslo i tysk uniform og møtte blant andre vitenskapsmennene Tom Barth og Harald Wergeland som hadde forbindelser til motstandsbevegelsen. Da Rosbaud var i Norge i 1942 informerte han Harald Wergeland om det tyske atomprogrammets langsomme fremdrift og at det ikke var noen fare for at Tyskland ville utvikle atomvåpen. Rosbaud var i 1942 overbevist om at det ville ta mange år før Tyskland hadde atomvåpen, en vurdering han understreket overfor Eric Welsh. Wergeland formidlet opplysningene til professor og motstandsmann Leif Tronstad.[9][38][44][43] Motstandsmannen Jomar Brun formidlet første gang i juli 1942 informasjonen til Tronstad at tungtvann var uten militær betydning.[45] Fysikeren Werner Heisenberg fortalte rustningsminister Albert Speer i juni 1942 at en tysk atombombe ikke ville være klar før krigen var avsluttet på annen måte, hvorpå Speer trakk støtten til atomprogrammet. Ifølge Hans Chrisofer Børresen er det uklart om Rosbaud formidlet denne informasjonen til britisk etterretning.[45] Ifølge Kramish var Rosbaud informert om møtet mellom Speer og Heisenberg tidlig i juni da han reiste til Oslo 10. juni.[46] Rosbaud skal ha fått informasjonen under et møte i det tyske fysikkselskapet og temaet ble diskutert på en kafe samme kveld.[32](s63) Ifølge Olav Njølstad fikk Rosbaud kjennskap til Speers beslutning og formidlet dette via svenske diplomater til britisk etterretning.[41](s252)

Rosbauds rapport fra juni 1942 medvirket til at britiske myndigheter i juli 1942 bestemte seg for å ødelegge tungtvannsanlegget på Vemork.[47]

De tyske forskerne gjorde små fremskritt fordi de brukte tungtvann i stedet for grafitt i den første atomreaktoren, og Welsh var i 1943 overbevist om at tyskerne ikke ville lykkes med sitt atomvåpenprogram innen utgangen av krigen.[48] I den offisielle historien om MI6 heter det at britisk etterretning våren 1943 var stadig sikrere på at Tyskland ikke ville lykkes med atomvåpen.[43] Britisk etterretning informerte av ukjente grunner ikke de amerikanske allierte om statusen for det tyske atomvåpenprogrammet. Bombingen av Vemork i 1943 og tungtvannsaksjonen var trolig unødvendig for å forsinke eller hindre utvikling av tyske atomvåpen. Arnold Kramish antydet at britisk etterretning forledet sine allierte, inkludert motstandsbevegelsen i eksil, for å få tyske myndigheter til å tro at tungtvann var avgjørende for å lage atomvåpen.[49]

Rosbauds venn Walther Gerlach, leder for Tysklands atomforskning, var løsmunnet og de allierte ble på den måten holdt orientert om at det tyske atomprogrammet lå langt bak det britiske og det amerikanske. Basert blant annet på Rosbauds opplysninger og etterretning fra Alsos Mission konkluderte amerikanske myndigheter i 1944 med at tyskerne ikke ville klare å lage en bombe.[50] Ifølge Jomar Brun lykkes tyskerne ikke med å anrike uran-235 i særlig omfang og vinteren-våren 1945 mislykkes forsøk på kjedereaksjon (som amerikanerne hadde lykkes med to år tidligere).[44]

General Leslie R. Groves, leder for Manhattenprosjektet, instruerte Alsos Mission om å følge de allierte styrkene gjennom Tyskland for å sikre seg dokumenter og vitenskapsfolk. De ti ledende forskerne inkludert Max von Laue og Werner Heisenberg ble internert i åtte måneder på et gods i Godmanchester nær Cambridge. De var alle Rosbauds bekjente og dels fortrolige venner (særlig von Laue), og slik hadde Rosbaud skaffet etterretning før og under krigen. De internerte ble avlyttet.[51]

V2 og samarbeid med Sverre Bergh

[rediger | rediger kilde]

Sverre Bergh, som studerte i Dresden fra 1940, samarbeidet med Rosbaud fra 1941 og reiste mot Peenemünde for å skaffe informasjon rakettforsøkene der. Bergh begynte å studere i Tyskland fordi han ikke ble tatt opp ved NTH.[35] Selv om Bergh i 1941 fikk studieplass ved NTH, fortsatte han studiene i Tyskland for å bidra til motstandsarbeidet. Det var motstandsleder Øistein Strømnæs som kontaktet Bergh og fikk ham til å fortsette studiene i Dresden og samtidig bli britisk agent.[35]

Bergh og Rosbaud sendte etterretningsmateriale dels gjennom XU i Norge, dels gjennom britisk etterretning i Sverige der blant andre offiseren John M. Turner var stasjonert. Bergh sendte også materiale med diplomatpost fra den svenske legasjonen i Berlin.[52] Studentene kunne tidlig i krigen reise fritt rundt i Tyskland uten at den tyske Sicherheitsdienst brydde seg. Mellom Norge og Tyskland reiste Bergh til dels gjennom det nøytrale Sverige og kunne der overlevere rapportene til norske eller britiske myndigheter.[53] Noe materiale ble sendt til Norge skjult i hjul på fly mellom Tempelhof og Fornebu, til og med flyet som fraktet den nazistiske lederen Vidkun Quisling hjem etter besøk hos Hitler 20. januar 1943 hadde med seg allierte etterretningsrapporter.[43]

Me-262A, verdens første jetfly, på flyplassen Dübendorf ca 1944

Sammen med Sverre Bergh var Rosbaud den første som informerte de allierte om rakettsystemet V2.[54][55] Bergh og Rosbaud sendte høsten 1941 detaljert beskrivelse av V2-anlegget i Peenemünde, inkludert eksakt beliggenhet og rakettenes omtrentlige størrelse og form. Britisk etterretning la ikke noe vekt på rapporten før i 1943 og anlegget i Peenemünde ble bombet i august 1943.[43] Under ledelse av Werner von Braun hadde tyske myndigheter drevet utvikling og testing i Peenemünde siden 1937.[55]

Ruth Lange bisto også Rosbaud med å skaffe opplysninger, blant annet fra den kjente vitenskapsmannen Pascual Jordan. Jordan var ivrig nazist og arbeidet i 1943 i Peenemünde der V2-raketten ble utviklet. Fysikeren Henri Piatier bisto og opplysningene, som Jordan plumpet ut med i etter å ha blitt skjenket full av Rosbaud og Lange, ble formidlet gjennom Georges Lamarques nettverk av agenter («druide»-nettverket). Peenemünde ble bombet noen dager senere i august 1943.[56]

Rosbaud involverte (etter forslag fra Theo Findahl[57]) Ragnar Winsnes, som var ingeniørstudent i Dresden, til å skaffe og formidle informasjon V2-prosjektet i Penemünde.[58]

Bergh og Rosbaud rapporterte om luftvernraketter under utvikling og verdens første jetfly Messerschmitt Me-262 – de fikk også takk i prøver av materialer til jetmotoren. Bergh var nær ved å bli drept da de allierte bomber Dresden 13. februar 1945, samtidig stanset bombingen en mulig Gestapo-etterforskning av Bergh.[43]

Slutten av krigen

[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av krigen var Rosbaud fortsatt i Berlin og sto i fare for å havne i sovjetisk sone. Boligen var jevnet med jorden ved den sovjetisk innmarsjen i april 1945. Han kledde seg i enkle fillete klær og planla å gi seg ut for å være snekker (Bergh syntes han så ut som en «tomsing»). Hilde Benjamin var kommunist og arbeidet for den sovjetiske okkupasjonsmakten som ga Hilde Benjamin, Ruth Lange og Rosbaud et hus i Dahlem. Rusbaud fikk tilgang på mat og et pass av sovjetiske myndigheter. Rosbaud fryktet han ville havne i Sovetunionen om de forsto at han var vitenskapsmann. I Berlin møtte han Samuel Goudsmit som var vitenskapelig leder for Alsos og de ble venner. Da sovjeterne begynte å forhøre Rosbaud fikk Eric Welsh hastverk og fikk Rosbaud til London i britisk uniform i slutten av 1945.[59][15] Rosbaud var da avmagret og medtatt.[60](s316)

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Rosbaud sørget for å advare motstandskjemper Wanda Heger om dette. Heger hadde kontakt med leder av svensk Svensk Røde Kors, Folke Bernadotte, som organiserte de hvite bussene for evakuering av konsentrasjonsleirfangene.[61] Sverre Bergh reist i april 1945 fra Dresden til Folke Bernadottes hovedkvarter i Friedrichsruh og videre til Sverige.[62]

Etter krigen

[rediger | rediger kilde]
Robert Maxwell drev forlag sammen med Rosbaud inntil samarbeidet skar seg. Foto av Maxwell i 1989

Etter krigen flyttet han til England, hvor han bodde resten av livet. Rosbaud fikk ikke og ønsket ingen offisiell anerkjennelse for sin innsats under krigen.[63] Han var skuffet over denazifiseringen som han mente var uærlig og farlig; han var oppbragt over at gamle nazister ble rehabilitert og gikk tilbake til sine gamle stillinger.[64](s351)

Rosbaud ble i 1961 tildelt John T. Tate medal fra American Institute of Physics.[65]

Forlagsdrift

[rediger | rediger kilde]

Med hjelp av Welsh, Charles Hambro og Frederick van den Heuvel etablerte Rosbaud en Springer-filial i London.[66]

I England samarbeidet han med forretningsmannen Robert Maxwell, med fødenavnet Jan Hoch, som hadde flyktet fra Tsjekkoslovakia. Maxwell kjøpte en del av Springer-filialen og kalte det Pergamon Press.[67] Sammen bygget de opp forlagshuset.[68][69] Etter hvert som vitenskapene ekspanderte mente Rosbaud at det var behov for stadig nye vitenskapelig tidsskrift. Rosbauds fremgangsmåte var da å overbevise en ledende forsker på feltet om å bli redaktør og deretter selge abonnement til universitetsbibliotekene. Maxwell deltok på vitenskapelige konferanser og tilbød seg å publisere et hvilket som helst manus som deltakerne presenterte. Rosbauds skal ha mislikt Maxwells profittjag og kostbare livsstil.[70] Samarbeidet mellom de to skar seg og Rosbaud sluttet 1956.[68][69]

På grunnlag av sitt omdømme fortsatte Rosbaud som konsulent for andre ledende utgivere av vitenskapelige publikasjoner til han døde i 1963.[22]

Etterspill om agentvirksomheten

[rediger | rediger kilde]

Rosbaud er ikke nevnt med navn i den offisielle historien om britiske etterretning under krigen.[45] Rosbaud tiet om hva han hadde drevet med under krigen[11] og hans historie ble først kjent gjennom Arnold Kramish (1923-2010).[71] Kramish skrev på 1980-tallet den til da ukjente historien om Rosbauds agentvirksomhet, Griffen – den største spionhistorien, med bistand fra Sverre Bergh.[9] Kramish arbeidet selv på Manhattanprosjektet og i arbeidet med boken om Rosbaud intervjuet han omkring 500 personer.[72] Noen av Kramishs konklusjoner er omdiskutert.[48] Ifølge Kramish var Rosbaud særlig motivert av moral og hat mot nazistene.[16] Kramish spekulerte i biografien over om Rosbaud kunne stå bak Oslorapporten i forbindelse med et besøk i Oslo høsten 1939,[9][55] også Gerhard Hedlund oppgir Rosbaud som forfatter av rapporten og Odd Hassel som bud til den britiske legasjonen i Drammensveien.[58] Senere på 1980-tallet kom det frem at den tyske fysikeren Hans Ferdinand Mayer hadde skrevet notatene bak Oslorapporten.[73][74]

Den britiske advokaten Cherie Booth arbeidet sammen med Rosbauds nevø for å få frigitt britiske etterretningsdokumenter om Rosbaud. Ifølge the Guardian etterlater Kramishs biografi flere ubesvarte spørsmål, blant annet hvorfor Rosbaud ikke kom i Gestapos søkelys og hvorfor britisk etterretning ikke informerte USA om at Hitlers atomvåpenprogram hadde mislyktes.[75] I årene 1942–1945 sendte Rosbaud 10–15 meldinger som var så nøyaktige og omfattende at britiske etterretning vurderte Rosbaud som mulig dobbelagent.[55] Britisk etterretning hadde trolig kjennskap til at det tyske atomprogrammet var langt unna å utvikle en atombombe. Professor i medisin Hans Christofer Børresen skrev at Vemork-aksjonen med senking av DF «Hydro» trolig var unødvendig med det britisk etterretning visste. Rosbauds rapporter er (per 2015) ikke frigitt.[76] Lise Meitner anså Rosbaud som en helt og hun kjente trolig til Rosbauds agentvirksomhet.[77]

Heisenbergs narrativ

[rediger | rediger kilde]

Werner Heisenberg og den østerrikske forfatteren Robert Jungk hevdet etter krigen at tyske fysikere unnlot å utvikle atombombe fordi de ikke ønsket at Hitler skulle få et slikt våpen.[55][78][79][32](s64) Heisenberg, Carl Friedrich von Weizsäcker med flere utarbeidet, mens de var internert på Farm Hall i England, en fremstilling av historien som gikk ut på at de med vilje unnlot å utvikle atombomben noen som gjorde dem moralsk overlegne de allierte som brukte bomben mot Hiroshima og Nagasaki.[80]

Rosbaud var etter krigen sjokkert over Heisenbergs politiske holdning som han mente var barnslig og umoralsk, og han mente Heisenberg ikke hadde lært noe av det som hadde skjedd.[32](s63) Max von Laue avviste i et brev til Rosbaud i 1959 påstanden at tyske fysikere med vilje unnlot å utvikle atombomben.[81](s365) Arnold Kramish avviste Heisenbergs påstand som en myte. Rosbaud fremholdt at tyske fysikere ganske enkelt ikke visste hvordan de skulle lage en atombombe i praksis, de forsto bare prinsippet.[55][79][32]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c spartacus-educational.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ utsagn støttet av American Institute of Physics, repository.aip.org[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Kramish (1987) s. 16
  4. ^ Bull, Sverre: Musikkens verden. Oslo, 1963.
  5. ^ Evans, Joan (1984). «The Hans Rosbaud Library at Washington State University Pullman, Washington, U. S. A.». Notes. 1. 41: 26–40. ISSN 0027-4380. doi:10.2307/940912. Besøkt 8. desember 2024. 
  6. ^ Allen, David (13. januar 2022). «He Was an Important Conductor. Also a Great One.». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 5. mars 2025. 
  7. ^ Kramish (1987) s. 30.
  8. ^ a b Bergh, Sverre og Svein Sæter (2007). Spion i Hitlers Rike. Oslo: Cappelen. ISBN 9788204123619. 
  9. ^ a b c d e f g h i j k l m Kramish, Arnold: Griffen – den største spionhistorien. Norsk forord av Sverre Bergh. J. W. Cappelens Forlag, Oslo (1987). ISBN 82-02-10743-1.
  10. ^ a b Sime, Ruth Lewin (1996). Lise Meitner: A Life in Physics. University of California Press. ISBN 978-0-520-08906-8. doi:10.1525/j.ctt1ppz2n.16. 
  11. ^ a b Hedqvist, Hedvig (2012). Kärlek och kärnfysik. Albert Bonnier. 
  12. ^ Kramish (1987) s. 248.
  13. ^ a b «Paul Rosbaud». Spartacus Educational (på engelsk). Besøkt 9. mars 2021. 
  14. ^ Kramish (1987) s. 248.
  15. ^ a b c «Der „Greif": Warnung vor der deutschen Bombe – DER SPIEGEL 17/1987». www.spiegel.de (på tysk). 20.04.1987. Besøkt 11. juli 2017. 
  16. ^ a b c Sexton, Donal J. (1990). «Review of The Griffin: The Greatest Untold Espionage Story of World War II; Hitler's Undercover War: The Nazi Espionage Invasion of the U. S. A.». The Journal of Military History. 1. 54: 106–108. ISSN 0899-3718. doi:10.2307/1985859. Besøkt 8. desember 2024. 
  17. ^ Kramish (1987) s. 142
  18. ^ Kramish (1987) s. 33, 142, 217
  19. ^ a b deutschlandfunk.de (17. oktober 2014). «Walter Benjamins Familie - Im Schatten des großen Bruders». Deutschlandfunk (på tysk). Besøkt 26. desember 2024. 
  20. ^ Brentzel, Marianne (1997). Die Machtfrau: Hilde Benjamin 1902–1989. Berlin: Ch. Links Verlag. ISBN 3861531399. 
  21. ^ Kramish (1987) s.140, 149
  22. ^ a b Pauli, W., Enz, C. P., & Von Meyenn, K. (1994). Writings on physics and philosophy (Vol. 133). Berlin: Springer-Verlag.
  23. ^ a b c Sime, Ruth Lewin (1996). Lise Meitner: A Life in Physics. University of California Press. ISBN 978-0-520-08906-8. doi:10.1525/j.ctt1ppz2n.11. 
  24. ^ Maier, H. (2007). Forschung als Waffe: Rüstungsforschung in der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft und das Kaiser-Wilhelm-Institut für Metallforschung, 1900-1945/48 (Vol. 1). Wallstein Verlag.
  25. ^ McRae, K. D. (2014). Nuclear dawn: FE Simon and the race for atomic weapons in World War II. Oxford University Press, Oxford.
  26. ^ Kramish (1987) s.32
  27. ^ Sime, R. L. (1990). Lise Meitner’s escape from Germany. American Journal of Physics, 58(3), 262–267.
  28. ^ Einstein, Albert og Max Born: Brevveksling 1916–1955. Aschehoug 1971.
  29. ^ Ball, Philip (9. desember 2010). «Letters defend Nobel laureate against Nazi charges». Nature News (på engelsk). doi:10.1038/news.2010.656. Besøkt 11. juli 2017. 
  30. ^ Reiding, J. (2010). Peter Debye: Nazi collaborator or secret opponent?. Ambix, 57(3), 275–300.
  31. ^ Wolff, Stefan L. (2. september 2023). «Spiro’s portrait of Arnold Berliner—a testimonial to a deep friendship». The Science of Nature. 5 (på engelsk). 110: 43. ISSN 1432-1904. PMC 10474972 Åpent tilgjengelig. PMID 37658868. doi:10.1007/s00114-023-01872-7. Besøkt 8. desember 2024. 
  32. ^ a b c d e Rose, Paul Lawrence (1998). Heisenberg and the Nazi Atomic Bomb Project, 1939-1945: A Study in German Culture (1 utg.). University of California Press. ISBN 978-0-520-21077-6. 
  33. ^ a b Altschuler, Glenn C. (2006). «The Convictions of Peter Debye». Daedalus. 4. 135: 96–103. ISSN 0011-5266. Besøkt 8. desember 2024. 
  34. ^ a b Rose, Paul Lawrence (1998). Heisenberg and the Nazi Atomic Bomb Project, 1939-1945: A Study in German Culture (1 utg.). University of California Press. ISBN 978-0-520-21077-6. 
  35. ^ a b c Ulstein, Ragnar (1989). Etterretningstjenesten i Norge 1940–45. Oslo: Cappelen. ISBN 8202124018. 
  36. ^ Goodman, Michael S. (1. januar 2016). «MI6’s Atomic Man: The Rise and Fall of Commander Eric Welsh». War in History. 1 (på engelsk). 23: 100–114. ISSN 0968-3445. doi:10.1177/0968344515572503. Besøkt 6. mars 2025. 
  37. ^ Norske nobelprisvinnere. Oslo: Universitetsforl. 2005. s. 266. ISBN 8215006973. 
  38. ^ a b c Sørheim, Aashild (2020). «But There Was More …». I Sørheim, Aashild. Obsessed by a Dream: The Physicist Rolf Widerøe – a Giant in the History of Accelerators (på engelsk). Springer International Publishing. s. 281–418. ISBN 978-3-030-26338-6. doi:10.1007/978-3-030-26338-6_5. Besøkt 9. mars 2021. «During his visit to Oslo Rosbaud had also met the nuclear physicist Harald Wergeland—also in XU—and told him that there was no danger of a German atom bomb. Wergeland had the information passed on to Leif Tronstad, the man who planned the attack on the heavy water plant at Rjukan. Wergeland was later one of the expert witnesses in the case against Rolf Widerøe after the war.» 
  39. ^ Kramish (1987) s. 39-40, 132.
  40. ^ Kramish (1987) s. 130.
  41. ^ a b Njølstad, Olav (2012). Professor Tronstads krig. Oslo: Aschehoug. ISBN 9788203293078. 
  42. ^ Pryser, Tore (2019). Jødeaksjonen - og nye gråsoner. Svein Sandnes bokforlag. ISBN 9788292945476. 
  43. ^ a b c d e f Sæter, Einar: XU – i hemmeleg teneste. Samlaget, 1995.
  44. ^ a b Brun, Jomar: Brennpunkt Vemork. Universitetsforlaget, 1985.
  45. ^ a b c Børresen, Hans Christofer (1. desember 2012). «Flawed Nuclear Physics and Atomic Intelligence in the Campaign to deny Norwegian Heavy Water to Germany, 1942–1944». Physics in Perspective. 4 (på engelsk). 14: 471–497. ISSN 1422-6960. doi:10.1007/s00016-012-0094-9. Besøkt 9. mars 2021. «The obvious reason is that Albert Speer had halted the weapons’ project when Heisenberg let him understand in June 1942 that a bomb could not be ready before the outcome of the war had been decided by other means. Hitler was adamantly against wasting resources on too long-term projects.32 It is not known if and when the superspy Paul Rosbaud (1896–1963), “The Griffin,”33 managed to tell the British Secret Intelligence Service (SIS or MI6) about Speer’s decision.» 
  46. ^ Kramish (1987) s. 132.
  47. ^ Kramish (1987) s. 61.
  48. ^ a b Goodman, Michael S. (2016). «MI6's Atomic Man: The Rise and Fall of Commander Eric Welsh». War in History. 1. 23: 100–114. ISSN 0968-3445. doi:10.2307/26059744. Besøkt 9. mars 2021. «Some of Kramish’s content and conclusions need to be treated with care. ... Through his network Welsh, and British intelligence more broadly, seems to have become convinced by 1943 that German efforts would not reach fruition within the timetable of the war.» 
  49. ^ Herken, Gregg (20. januar 1987). «NO SPY LIKE AN OLD SPY». Washington Post (på engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 9. mars 2021. 
  50. ^ Rose, Paul Lawrence (1998). Heisenberg and the Nazi Atomic Bomb Project, 1939-1945: A Study in German Culture (1 utg.). University of California Press. ISBN 978-0-520-21077-6. 
  51. ^ Kramish, Arnold (2015). «Stalin’s Captive: Nikolaus Riehl and the Soviet Race for the Bomb; Operation Epsilon: The Farm Hall Transcripts; Hitler’s Uranium Club: The Secret Recordings at Farm Hall». I Hargittai, Balazs. Culture of Chemistry: The Best Articles on the Human Side of 20th-Century Chemistry from the Archives of the Chemical Intelligencer (på engelsk). Springer US. s. 87–88. ISBN 978-1-4899-7565-2. doi:10.1007/978-1-4899-7565-2_22. Besøkt 9. mars 2021. 
  52. ^ Kramish, s. 115.
  53. ^ Ulstein (1989), s. 191.
  54. ^ Sørheim, Aashild (2020). «But There Was More …». I Sørheim, Aashild. Obsessed by a Dream: The Physicist Rolf Widerøe – a Giant in the History of Accelerators (på engelsk). Springer International Publishing. s. 281–418. ISBN 978-3-030-26338-6. doi:10.1007/978-3-030-26338-6_5. Besøkt 9. mars 2021. «Arnold Kramish was an expert in nuclear research who had worked in the Manhattan Project. He had also had connections with the CIA, working on Soviet espionage. He was able to relate that Rosbaud had alerted the English at an early stage that a ‘Uranium Club’ had been set up in Germany with the task of creating an atom bomb. More importantly, however, he was the first to advise the head of scientific espionage in MI5 in England, R. V. Jones, that the German efforts to make the atom bomb would come to nothing.» 
  55. ^ a b c d e f Stranges, Anthony N. (1988). «Review of The Griffin: The Greatest Untold Espionage Story of World War II». Isis. 1. 79: 173–174. ISSN 0021-1753. Besøkt 8. desember 2024. 
  56. ^ Kramish (1987) s.153-154
  57. ^ Kramish, s. 220.
  58. ^ a b Hedlund, Gerhard: Niob – romfartsmetallet fra Ulefoss. Skien: Genius, 1995.
  59. ^ Kramish (1987) s. 236-237, 246.
  60. ^ Sime, Ruth Lewin (1996). Lise Meitner: A Life in Physics. University of California Press. ISBN 978-0-520-08906-8. doi:10.1525/j.ctt1ppz2n.17. 
  61. ^ Kramish (1987)
  62. ^ Kramish (1987) s. 236-237.
  63. ^ Bergh & Sæter (2007) s. 168.
  64. ^ Sime, Ruth Lewin (1996). Lise Meitner: A Life in Physics. Kapittel 15. University of California Press. ISBN 978-0-520-08906-8. doi:10.1525/j.ctt1ppz2n.19. 
  65. ^ «John T. Tate Medal of the American Institute of Physics: Dr. P. Rosbaud». Nature. 4798 (på engelsk). 192: 112–113. oktober 1961. ISSN 1476-4687. doi:10.1038/192112b0. Besøkt 5. mars 2025. 
  66. ^ Kramish (1987) s. 246
  67. ^ Joe Haines (1988) Maxwell, Houghton Mifflin, p. 137. ISBN 0-395-48929-6
  68. ^ a b «The Birth and Evolution of Physical Metallurgy». Progress in Materials Science. 3–4 (på engelsk). 49: 221–226. 1. januar 2004. ISSN 0079-6425. doi:10.1016/S0079-6425(03)00023-9. Besøkt 9. mars 2021. «From 1949 onwards, Rosbaud became involved with Robert Maxwell and in due course became Maxwell's righthand man in creating Pergamon Press, from 1951 on; many of his new journals, including Progress in Metal Physics, became Pergamon's property. Rosbaud had many problems in working with Maxwell (it would be hard to imagine two more disparate characters) but was able to suppress his reservations until in 1956, in a final explosion of discord, they parted company.» 
  69. ^ a b Bergh & Sæter (2007) s. 168.
  70. ^ «Is the staggeringly profitable business of scientific publishing bad for science?». The Guardian (på engelsk). 27. juni 2017. ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017. 
  71. ^ Hoffman, Jascha (15. juli 2010). «Arnold Kramish, Expert on Nuclear Intelligence, Dies at 87». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 5. mars 2025. 
  72. ^ Brown, Emma (10. juli 2010). «Arnold Kramish dies; physicist worked on Manhattan Project». The Washington Post (på engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 11. juli 2017. 
  73. ^ Barane, Kristine Brandsdal (19. november 2017). «For 78 år siden sjekket han inn på Hotel Bristol og skrev den spektakulære Oslorapporten». www.dagbladet.no. Besøkt 3. mars 2025. 
  74. ^ Kevles, D. J. (1990). A gentleman's pursuit. Naturehttps://www.nature.com/articles/344029a0.pdf
  75. ^ Bowcott, Owen (21. september 2007). «Spy left out in the cold: how MI6 buried heroic exploits of agent 'Griffin'». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. juli 2017. 
  76. ^ Børresen, Hans Chr. (10. januar 2015). «Kronikk: Speer og Hitler avlyste atomkappløpet». Aftenposten. Besøkt 11. juli 2017. 
  77. ^ Sime, Ruth Lewin (1996). Lise Meitner: A Life in Physics. Kapittel 12. University of California Press. ISBN 978-0-520-08906-8. doi:10.1525/j.ctt1ppz2n.16. 
  78. ^ pubs.aip.org https://pubs.aip.org/physicstoday/online/5401/The-elusive-truth-of-Farm-Hall. Besøkt 8. desember 2024. 
  79. ^ a b Rose, Paul Lawrence (1998). Heisenberg and the Nazi Atomic Bomb Project, 1939-1945: A Study in German Culture (1 utg.). University of California Press. ISBN 978-0-520-21077-6. 
  80. ^ Housley, Kathleen L. (2019). «Rebuilding the World». I Housley, Kathleen L. The Scientific World of Karl-Friedrich Bonhoeffer: The Entanglement of Science, Religion, and Politics in Nazi Germany (på engelsk). Springer International Publishing. s. 239–266. ISBN 978-3-319-95801-9. doi:10.1007/978-3-319-95801-9_13. Besøkt 8. desember 2024. 
  81. ^ Sime, Ruth Lewin (1996). Lise Meitner: A Life in Physics. University of California Press. ISBN 978-0-520-08906-8. doi:10.1525/j.ctt1ppz2n.20. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paul_Rosbaud&oldid=25016346»