Paul Riege
| Paul Riege | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 27. aug. 1888[1] Lüdingworth[2] | ||
| Død | 13. okt. 1980 (92 år) Buxtehude | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, politibetjent | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Schutzstaffel | ||
Hans Paul Eduard Harry Riege (1888–1980)[3] var en tysk politigeneral og SS-gruppenfører under andre verdenskrig. Han var Befehlshaber der Ordnungspolizei (BdO), blant annet i det okkuperte Norge, Polen og Tsjekkoslovakia. Han skrev en veiledning for politifolk samt populærvitenskapelige avhandlinger om politihistorie, som både under nasjonalsosialismen og i Forbundsrepublikken ble trykt i mange opplag.
Liv
[rediger | rediger kilde]Paul Riege deltok i første verdenskrig fra 1914, og han ble blant annet tildelt Jernkorset I. klasse. I det prøyssiske politiet i Berlin oppnådde han graden major.[4] Etter «maktovertakelsen» meldte han seg inn i NSDAP (medlemsnummer 2.658.727), senere også i SS (SS-medlemsnummer 323.872).
Riege var fra april 1940 – rett etter okkupasjonen av Norge – BdO i Oslo. I oktober 1940 ble han der avløst av generalmajor i politiet August Meyszner. Hans direkte overordnede var HSSPF Nord/Norge, SS-Obergruppenführer Fritz Weitzel, som i juni 1940 ble avløst av HSSPF SS-Obergruppenführer Wilhelm Redieß, som hadde denne stillingen til krigens slutt.
Fra oktober 1940 avløste Riege som BdO Ost/Generalgouvernement med stasjonering i Krakow generalmajor i politiet Herbert Becker.[5] Hans overordnede HSSPF var SS-Obergruppenführer Friedrich-Wilhelm Krüger. I august 1941 ble Riege som BdO forflyttet til HSSPF Böhmen-Mähren, SS-Obergruppenführer Karl Hermann Frank, i Praha, hans etterfølger som BdO i Krakow var oberst Rudolf Mueller-Boenigk.
Rieges forgjenger i Praha var generalmajor i politiet Otto von Oelhafen. Rieges tjenestetid i Praha var etter attentatet mot Heydrich preget av interne friksjoner mellom Frank og Daluege, sistnevnte var blitt utnevnt til Heydrichs etterfølger. Etter Franks vurdering var Riege «riktignok en god politioffiser, men en svært dårlig politiker og et politisk barn».[6] Riege støttet massakren i Lidice som fulgte etter Heydrichs død ved å sende over 200 mann fra Ordnungspolizei. I september 1943 ble Riege avsatt fra sin stilling etter uoverensstemmelser med Frank og ble avløst av generalløytnant i politiet Ernst Hitzegrad.[6]
Etter krigens slutt ble Riege flere ganger avhørt i forbindelse med Nürnbergprosessene i 1947.[5] Han bodde i Nord-Niedersachsen. I 1948, i den nyetablerte Bund der verdrängten Beamten im Deutschen Beamtenbund (Verbaost), en forening av embetsmenn som hadde mistet sine stillinger på grunn av flukt og fordrivelse eller i forbindelse med denazifisering, var Riege formann for fagutvalget «Polizeigeschichte» i faggruppen politi. Dannelsen av dette fagutvalget ble trolig initiert av den tidligere SS-gruppenføreren og generalløytnant i Ordnungspolizei Adolf von Bomhard.[7] Spesielt med sin "Kleine Polizei-Geschichte", som ble utgitt i minst tre opplag mellom 1954 og 1966[8], forsøkte Riege å tegne et bilde av den «rene Schutzpolizei».[9]
Rieges skrift "Polizei: Schutz, Ordnung, Sicherheit; Dienstliche Winke für den Straßenpolizeibeamten" (Kameradschaft, Berlin 1942), som han skrev sammen med Karl Lautenschläger, ble etter krigen satt på listen over utestengt litteratur i den sovjetiske okkupasjonssonen.[10]
Nettlenker
[rediger | rediger kilde]- (de) Verk av og om Paul Riege i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Nachlass Bundesarchiv N 1563
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 22. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sterberegister des Standesmtes Buxtehude Nr. 277/1980.
- ^ Eric A. Johnson: Urbanization and crime: Germany 1871–1914. Cambridge University Press, Cambridge 1995, S. 21 und Fußnote 19. ISBN 0-521-47017-X.
- ^ Stefan Klemp: „Nicht ermittelt“. Polizeibataillone und die Nachkriegsjustiz. 2. Auflage, Klartext Verlag, Essen 2011, ISBN 978-3-8375-0663-1, S. 60.
- ^ a b Jan Björn Potthast: Das jüdische Zentralmuseum der SS in Prag - Gegnerforschung und Völkermord im Nationalsozialismus. Campus-Verlag, Frankfurt am Main 2002, S. 248 und Fußnote 204. ISBN 3-593-37060-3.
- ^ Stefan Noethen: Alte Kameraden und neue Kollegen: Polizei in Nordrhein-westfalen 1945–1953. Klartext-Verlag, Essen 2003, S. 488. ISBN 3-89861-110-8.
- ^ Paul Riege: Kleine Polizei-Geschichte. Verlag für Polizeiliches Fachschrifttum, Lübeck 1954. (Erneute und erweiterte Auflagen 1959 und 1966.)
- ^ Dieter Schenk: Auf dem rechten Auge blind: die braunen Wurzeln des BKA. Kiepenheuer und Witsch, Köln 2001, S. 296. ISBN 3-462-03034-5.
- ^ http://www.polunbi.de/bibliothek/1948-nslit-q.html