Operapop
| Operapop | |||
|---|---|---|---|
| Opprinnelse: | Pop, opera, klassisk | ||
| Sted og tid: | USA på begynnelsen av 1900-tallet | ||
| Vanlige instrumenter: | elektrisk gitar, trommer, bassgitar, keyboard, piano, strykeinstrumenter | ||
| Popularitet: | Cirka 1900–1930 og 1980– | ||
| Sjangerslektninger | |||
| Barokkpop | |||
Operapop, også kalt popera og klassisk crossover, er en undersjanger av popmusikk, der musikken har hentet tema og inspirasjon fra klassisk musikk. Ofte fremføres operapop med en operaaktig sangstil.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ifølge musikkhistorikere oppstod operapopen i USA på begynnelsen av 1900-tallet, gjerne fremført av såkalte Tin Pan Alley-musikere.[1] En viktig årsak var påvirkningen fra de mange italienske immigrantene til USA, som populariserte sangere som Enrico Caruso og introduserte humoristiske melodier sunget på italienske dialekter. Disse sangene brukte ofte et operaaktig repertoar for å understreke et «satirisk eller aktuelt poeng».[1]
Musikksjangeren ble gjort ytterligere populært gjennom amerikanske vaudeville-oppsetninger, musikalske komedier, jazz og operetter – blant andre: Irving Berlins That Opera Rag, Billy Murrays My Cousin Caruso og Louis Armstrongs riffer på Rigoletto og Pagliacci.[1] Undersjangeren tapte terreng utover i 1920-årene, men kom sterkt tilbake i rockemusikk-æraen mot slutten av 1900-tallet, med album som The Whos Tommy og Queens A Night at the Opera.[1]
I 1986 fikk operatenoren Luciano Pavarotti en hit med Lucio Dalla-sangen «Caruso», som ytterligere skjøt fart i operapopens popularitet.[2] Andre sangere som Andrea Bocelli, Josh Groban og Katherine Jenkins spilte også inn sangen.[2] Særlig ble Bocelli snart en fremtredende skikkelse innen operapop.[2][3] Utover i 2000-årene oppsto flere grupper som red på operapop-bølgen, blant andre Il Divo og Amici Forever som fikk suksess gjennom å blande «moderne pop med operastil».[4] Spesielt sammensatte grupper som blant andre Three Tenors har nådd ut til et stort publikum og fått større kommersiell suksess en hva som vanligvis er tilfellet for operamusikk.[5] Sjangerens popularitet ble illustrert under Eurovision Song Contest 2015, da den italienske operapop-gruppen Il Volo vant telefonavstemningen med sangen «Grande amore». Sangen ble imidlertid bare nummer seks hos juryene og endte på en tredjeplass sammenlagt.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Hamberlin, Larry (21. januar 2011). «Introduction». Tin Pan Opera: Operatic Novelty Songs in the Ragtime Era (1st utg.). Oxford University Press. s. 3. ISBN 9780195338928. Besøkt 4. oktober 2013.
- ^ a b c Autunnali, Melisanda Massei (2011). Caruso: Lucio Dalla e Sorrento, il rock e i tenori (på italiensk). Rome: Donzelli. s. 4–5, 137. ISBN 8860365635.
- ^ Andrea Bocelli: The king of Operatic pop, The Sydney Morning Herald, 28. august 2004
- ^ Danesi, Marcel (2013). The history of the kiss!: the birth of popular culture. Basingstoke: Palgrave Macmillan. s. 111. ISBN 1137376856.
- ^ Greenwald, Helen M., red. (2014). The Oxford Handbook of Opera. Oxford University Press. s. 674–5. ISBN 9780195335538.
- ^ «Il Volo's "Grande Amore" is the second Eurovision song to reach 100 million YouTube views». wiwibloggs (på engelsk). 10. oktober 2017. Besøkt 25. august 2019.