Nydarwinisme
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Nydarwinisme er den syntetiske teorien som på 1930–40-tallets ble dannet ved å kombinere Darwins opprinnelige evolusjonsteori (darwinisme) med kunnskapen om hvordan genetisk arv foregår, som hadde blitt utviklet siden sent på 1800-tallet. Nydarwinismen er den rådende biologiske forklaringen på hvordan evolusjon foregår.
Mens darwinismen beskrev naturlig og seksuell seleksjon som viktige prosesser i evolusjonen, antok Darwin fremdeles at ervervede egenskaper kunne gå i arv. Dette var imidlertid ikke forenlig med funnene som ble gjort senere, spesielt:
- Gregor Mendels arvelighetslover (oppdaget sent på 1860-tallet, men glemt inntil 1900),
- August Weismanns tese at ervervede egenskaper ikke kan gå i arv (1880-tallet),
- oppdagelsen av mutasjoner (tidlig på 1900-tallet), og
- populasjonsgenetikken (som blomstret opp i den første halvdelen av 1900-tallet).
Populasjonsgenetikkere oppdaget bl.a. betydningen av og prosessene bak gendrift og rekombinasjon. Mens genetiske forklaringer først ble sett på som alternative forklaringer for evolusjon, begynte man å skjønne rundt 1930 at mutasjoner, gendrift og rekombinasjon var evolusjonsfaktorer i tillegg til naturlig og seksuell seleksjon.
En rekke biologer fra ulike disipliner bidro til den nydarwinistiske syntesen (i parentes angis deres bøker som utgjorde deres viktigste bidrag til syntesen):
- genetikerne Ronald A. Fisher (The Genetical Theory of Natural Selection, 1934), J.B.S. Haldane (The Causes of Evolution, 1932), Theodosius Dobzhansky (Genetics and the Origin of Species, 1937) og Ivan I. Schmalhausen (Faktorii evoljutsii, 1946).
- utviklingsbiologen Gavin de Beer (Embryos and Ancestors, 1940)
- paleontologene Julian Huxley (Evolution – the modern synthesis, 1940) og George Gaylord Simpson (Tempo and Mode of Evolution, 1944).
- systematikerne Ernst Mayr (Systematics and the Origin of Species, 1942) og Bernhard Rensch (Neuere Probleme der Abstammungslehre, 1947).
Også etter denne tid har det blitt gjort viktige oppdagelser (DNA-molekylets struktur, slektskapsseleksjon, genseleksjonisme, anvendelsen av spillteori, forståelsen av genregulering, for å nevne noen). Disse har bidratt til å utvide og styrke nydarwinismen ytterligere.
Nydarwinismen betegnes ofte også enkelt som darwinisme.