Hopp til innhold

Nosferatu – Nattens vampyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nosferatu - Nattens vampyr
orig. Nosferatu: Phantom der Nacht
Generell informasjon
SjangerSkrekk / Vampyrfilm
Utgivelsesår1979
Prod.landTyskland / Frankrike
Lengde1 t. 47 min.
SpråkTysk
Aldersgrense16 (Norge)
Bak kamera
RegiWerner Herzog
ProdusentMichael Gruskoff
Werner Herzog
Walter Saxer
Daniel Toscan du Plantier
ManusforfatterWerner Herzog
MusikkPopol Vuh
SjeffotografJörg Schmidt-Reitwein
KlippBeate Mainka-Jellinghaus
Foran kamera
Hovedrolle(r)Klaus Kinski
Isabelle Adjani
Bruno Ganz
Annen informasjon
Budsjett2,5 millioner Tysk mark
Prod.selskapWerner Herzog Filmproduktion
Gaumont
Zweites Deutsches Fernsehen (ZDF)
Premiere17. januar 1979 (Frankrike)
2. mars 1979 (Norge)
Eksterne lenker
IMDb

Nosferatu – Nattens vampyr (originaltittel: Nosferatu: Phantom der Nacht) er en tysk-fransk grøsser fra 1979 regissert av Werner Herzog. Filmen er en nyinnspilling av F.W. Murnaus stumfilm med samme tittel fra 1922. Det må bemerkes at begge filmene avviker betydelig fra Bram Stokers Dracula-versjon. Rollen som vampyren Dracula spilles av Klaus Kinski, mens andre ledende roller spilles av Isabelle Adjani og Bruno Ganz.

Den ble tildelt Sølvbjørnen ved Filmfestivalen i Berlin.[1]

Handling

[rediger | rediger kilde]

Jonathan Harker er en eiendomsmegler i Tyskland som blir sendt på en reise til Transilvania for å selge en eiendom til en merkelig klient ved navn Grev Dracula. Klienten bor alene i et øde og forfallent slott i fjellene og Jonathan må komme seg dit til fots siden ingen i nærheten er villige til å frakte ham dit. De lokale landsbybeboerne advarer ham mot greven, som de påstår er et overnaturlig vesen med onde hensikter, og ber ham om å snu. Jonathan avfeier imidlertid det hele som overtro og legger av gårde. Når han kommer frem blir han møtt av greven, som fremstår som en stillfaren og likblek gammel mann med lange ører, skarpe tenner og lange fingernegler. I løpet av oppholdet får Dracula se et bilde av Jonathans vakre kone. Greven blir betatt og skriver velvillig under på salget av eiendommen, særlig siden han da skjønner at de vil bli naboer. Under sitt opphold opplever Jonathan i drømmene flere bisarre møter med greven som vampyr. På samme tid, hjemme i Wismar, opplever hans kone noe tilsvarende i sine drømmer.

Dagen etter oppdager han, til sin forskrekkelse, at Greven tilbringer dagen i en kiste i kjelleren. Han skjønner da at historiene om Dracula er sanne – at han er en vampyr. Han oppdager også at han er låst inne i slottet. På nattestid ser han fra vinduet at Dracula forlater slottet med kurs for Wismar med en rekke kister på lasset. En desperat Jonathan forsøker så å rømme ved å klatre ned et av vinduene ved hjelp av et provisorisk tau. Han faller imidlertid ned og skader seg. Han våkner senere på bakken på grunn av lyden fra en ung sigøynergutt som spiller fiolin. Han blir senere fraktet til et sykehus hvor han babler usammenhengende til legen om "sorte kister", noe som får ham til å tro at han er sinnssyk.

I mellomtiden er Dracula og hans kister på vei til Wismar via båt. Her dreper han mannskapet på en måte slik at det fremstår som at de har vært rammet av pest. Spøkelsesskipet ankommer så Wismar med sin mystiske last. Flere leger, inkludert Abraham Van Helsing, undersøker mannskapets mystiske skjebne og konkluderer med at de døde av pest. Like etter blir Wismar overfylt av rotter fra skipet. Dracula ankommer så byen med sine mystiske kister og i løpet av kort tid begynner døden å spre seg i der.

Om filmen

[rediger | rediger kilde]

Anmelderne

[rediger | rediger kilde]

Nosferatu ble meget godt mottatt av anmelderne, noe som gjenspeiles av at den har fått så mye som 95 % på Rotten Tomatoes.[2] Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert gav den toppscore.[3]

Aftenpostens anmelder skrev: «Herzog har en særskilt dvelende fortellerteknikk og visjonære fantasier som han formidler med drømmeaktige bilder, av og til minner de om en av romantikkens malere med sine flimrende pastellfarver».[4]

Innspilling

[rediger | rediger kilde]

Werner Herzog lagde sin versjon med dyp respekt for Murnau sin klassiske stumfilm-versjon frå 1922 - som Herzog har beskrevet som den viktigste tyske filmen noen sinne.[5] Dialogen i filmen er holdt på et minimum, og enkelte scener er nærmest identiske med originalen når det gjelder kameravinkel og spillestil. Herzog var også tiltrukket av historien grunnet det bisarre og middelalderske forholdet mellom mann og natur, der "levende" landskap og setting underbygde mangel på dialog. Hele filmen er filmet gjennom et blått filter, noe som bidrar til å gi bildet et livløst preg. Alle bevegelser foregår i rolig tempo og dialogen er minimalistisk og monoton.[5]

Herzog slapp løs 11 000 rotter i gatene for å få sluttscenen i boks. Rottene var hvite i utgangspunktet men han ville ha de grå, så han fikk dem spraylakkerte.[5]

Oppfølger

[rediger | rediger kilde]

Den ble i 1988 etterfulgt av den langt mindre kjente Nosferatu in Venice (Nosferatu a Venezia). Den ble regissert av italienske Augusto Caminito og har Klaus Kinski, Christopher Plummer, Donald Pleasence og Barbara De Rossi i de ledende rollene.

Rollebesetning

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Nosferatu: Phantom der Nacht». Besøkt 11. februar 2018. 
  2. ^ «Nosferatu: Phantom der Nacht (Nosferatu the Vampyre) (certified fresh)». Rotten Tomatoes (på engelsk). Besøkt 17. januar 2020. 
  3. ^ Ebert, Roger. «Nosferatu the Vampyre Movie Review (1979) | Roger Ebert». www.rogerebert.com (på engelsk). Besøkt 25. mai 2017. 
  4. ^ Aftenposten morgen - Når redselen rammer byen (3.3.1979, s.6)
  5. ^ a b c «FILM: NOSFERATU - NATTENS VAMPYR, REGI WERNER HERZOG 1979 - USF Verftet». www.usf.no. Arkivert fra originalen 12. februar 2018. Besøkt 11. februar 2018. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nosferatu_–_Nattens_vampyr&oldid=24452230»