Hopp til innhold

Klaus Kinski

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Klaus Kinski
FødtKlaus Günter Karl Nakszynski
18. okt. 1926[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Sopot i Polen (Fristaden Danzig)[5]
Død23. nov. 1991[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (65 år)
Lagunitas-Forest Knolls
BeskjeftigelseManusforfatter, filmskuespiller, teaterskuespiller, filmregissør Rediger på Wikidata
EktefelleMinhoï Geneviève Loanic
Partner(e)Debora Caprioglio (1987–1989)
BarnPola Kinski
Nastassja Kinski
Nikolai Kinski
NasjonalitetTyskland
UtmerkelserKommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1986)[6]
Aktive år1947–1989
Nettstedhttp://www.kinski.de
IMDbIMDb
Klaus Kinski på Commons
Klaus Kinski portrettert av Hans Pfannmüller.

Klaus Kinski (1926 – 1991)[7][8] var en tysk skuespiller[9] særlig kjent for sine besatte eller avvikende rolleskikkelser. Kinski er særlig kjent fra Werner Herzogs spillefilmer som utnyttet hans intense, uttrykksfulle blikk. Han spilte i 200 filmer og ble internasjonalt kjent i rollen som den pukkelryggede i Sergio Leones For en neve dollar mer (1965).[8][10]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Klaus Kinski ble født Nikolaus Karl Günther Nakszynski 18. oktober 1926 i Zoppot i Fristaden Danzig (området var nøytralt, overveiende tysk-etnisk og økonomisk integrert med Polen).[7] Han var sønn av apotekeren Bruno Nakszynski og sykepleiersken Susanne Lutze, datter av en luthersk prest fra Danzig. Familien flyttet til Berlin i 1930, hvor Klaus gikk på Prins-Heinrich-Gymnasium i Schöneberg. Nastassja Kinski er datter av Klaus Kinski og hans andre kone Ruth Brigitte Tocki.[11][8]

Han ble innkalt i andre verdenskrig og satt mot slutten av krigen i krigsfangenskap, men alt i 1946 debuterte han, uten skuespillerutdanning, på scener i Berlin. I årene 1952-60 ble han kjent for sine enmannsforestillinger og opplesninger[12] av Arthur Rimbaud, François Villon, Jack London og Oscar Wilde. Begge døtrene hans fikk navn etter skikkelser i Dostojevskijs romaner. Nastassja er oppkalt etter en kvinne i Idioten, hennes eldre søster Pola etter en ungjente i Forbrytelse og straff som omfavner drapsmannen Raskolnikov.[13] Hans forestilling Jesus Kristus, frelser i 1971 vakte berlinernes forargelse.[14]

Selvbiografien All I Need Is Love: A Memoir (1988) beskriver hans seksuelle eventyr og misbruk av narkotika og alkohol,[8] men er notorisk upålitelig og for en stor del ren fiksjon. Det er imidlertid korrekt at begge foreldrene hans døde under krigen.[15] Herzog for sin del mintes at Kinski en gang låste seg inne på badet i to døgn, og i en rekke raserianfall gjennom 48 timer smadret hele rommet, så badekar, vask og toalett var nærmest pulverisert: «Det var faktisk utrolig. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å rase i 48 timer.»[16]

Kinski døde 23. november 1991 i Lagunitas, California.[7][8]

Virke

[rediger | rediger kilde]

Klaus Kinski ble først kjent for sine monologer i byer som Berlin, München og Wien. I 1953 reiste han gjennom Tyskland og resiterte Rimbaud og Villon, Friedrich Nietzsche, Kurt Tucholsky og Det nye testamente på små scener. Hans resitasjoner av verker av Goethe, Friedrich Schiller og Bertolt Brecht ble også utgitt på plate. Gjennom tyske Edgar Wallace-filmatiseringer ble han første gang kjent for et bredt publikum, og senere deltok han i en rekke tyske og utenlandske produksjoner, bl.a. mange filmer av Werner Herzog.

Kinski arbeidet først i Tyskland og Italia, og deretter 10 år i Frankrike før han flyttet til USA tidlig på 1980-tallet.[10] I 1989 regisserte han filmen Paganini som ikke ble vist.[8]

Samarbeid med Thomas Harlan

[rediger | rediger kilde]

Kinski var en venn av Thomas Harlan (sønn av Veit Harlan og fetter av Christiane Kubrick). I 1950-årene bodde de i Paris der de delte leilighet. Sammen med Harlan besøkte Kinski Israel i 1953 med falske tyrkiske pass. Planen var å lage filmen Ich will zu den Juden («Jeg vil til jødene»; filmen ble ikke noe av).[17][18][19][20] Kinski og Harlan skal ha vært de første ikke-jødiske tyskere som besøkte Israel.[21] Kinski og Harlan ble i 1950-årene omtalt som de to gale vidunderbarna (die verrückten Wunderkinder).[22]

Den østerrikske skuespilleren Hilde Körber var Veit Harlans andre kone og Thomas Harlans mor. Hun var som en mor for Klaus Kinski, og de to medvirket i Morituri (1948) som var Kinskis debut som filmskuespiller.[23][24]

Filmografi i utvalg

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Klaus-Kinski, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009444, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 31151[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.imdb.com, besøkt 5. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c «Klaus Kinski | Biography, Movies, & Facts | Britannica». www.britannica.com (på engelsk). Besøkt 1. april 2024. 
  8. ^ a b c d e f g h James, Caryn (27. november 1991). «Klaus Kinski, 65, Actor Known For His Portraits of the Obsessed». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 1. april 2024. 
  9. ^ «Store norske leksikon» (på norsk). Besøkt 31. januar 2019. 
  10. ^ a b c d Boyer, Edward J. (26. november 1991). «Klaus Kinski; Polish-Born Actor Had 200 Film Roles». Los Angeles Times (på engelsk). Besøkt 1. april 2024. 
  11. ^ «Nastassja Kinski says 'tyrant' father tried to abuse her» (på engelsk). 13. januar 2013. ISSN 0307-1235. Besøkt 28. august 2020. «After praising her half-sister Pola for going public with allegations she was sexually abused as a child by their father, the late German actor Klaus Kinski, Nastassja Kinski says she was a victim too.» 
  12. ^ «Klaus Kinski»
  13. ^ Brad Prager: «Klaus Kinski», Tank magazine
  14. ^ Jesus Christus, Erlöser, IMDb
  15. ^ Andrew McCann: Kinski speaks Villon 1952–62, 17. oktober 2018
  16. ^ Brad Prager: «Klaus Kinski», Tank magazine
  17. ^ Online, FOCUS. «Der Wahnsinnliche». FOCUS Online (på tysk). Arkivert fra originalen 23. mars 2020. Besøkt 23. mars 2020. 
  18. ^ Kaufhold, Roland (4. januar 2016). «Geschichte einer Freundschaft». Jüdische Allgemeine (på tysk). Besøkt 22. mars 2020. 
  19. ^ «Thomas Harlan, der Sohn». www.tagesspiegel.de (på tysk). 19. oktober 2010. Besøkt 22. mars 2020. «Harlan hat immer voller Zärtlichkeit über seinen Vater gesprochen. Doch das Weitermachen, die Fortsetzung der Karriere, konnte er ihm nicht verzeihen. Ihm und den Westdeutschen. Der Sohn zog nach Frankreich, studierte Philosophie an der Sorbonne, verkehrte mit Michel Tournier und Gilles Deleuze, auch mit Klaus Kinski, reiste mit gefälschten Papieren nach Israel.» 
  20. ^ David, C. (2018). Kinski: die Biographie. Aufbau Digital.
  21. ^ «KINSKI UND THOMAS HARLAN». www.klaus-kinski.de. Besøkt 23. mars 2020. 
  22. ^ «Klaus Kinski - DER SPIEGEL 21/1959». www.spiegel.de. 20. mai 1959. Besøkt 23. mars 2020. «Die Pfändung hatte Thomas Harlan (l.), 30, Sohn des Regisseurs Veit Harlan und Leiter des Berliner "Jungen Ensembles", Kinskis ehemaliger Spezi (man nannte beide "Die verrückten Wunderkinder"), erwirkt: Kinski war von Harlan für ein fünfmaliges Auftreten in der Berliner Kongreßhalle bezahlt worden, hat sich aber nur zweimal dort produziert.» 
  23. ^ Shandley, R. (2010). Rubble films: German cinema in shadow of 3rd reich. Temple University Press.
  24. ^ Noack (2016) s. 259.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Klaus_Kinski&oldid=24751139»