Nepals åsdistrikter

Åsene (nepali pahar, engelsk the Hills) er et navn som i Nepal brukes på den landskapsforma som ligger mellom det flate, tropiske og subtropiske grensedistriktet mot India, Tarai, og Himalaya, høyfjellet på grensa til den kinesiske autonome regionen Tibet.

I utvida forstand brukes også åsene som beskrivelse på en klimasone (med stort sett temperert klima, men svært forskjellige former for mikroklima innimellom).

Det er også en betegnelse på en kulturell sone i Nepal: Hjemlandet til folk som snakker nepali, til parbatiya] (nepali-talende hinduer av høy kaste). Innafor den nepalske staten som oppsto på 1700-tallet, er nepalitalende folk fra åsene det som blir regna som de mest «ekte» nepalere og åsene Nepals «hjerteland». Men kulturen i åsene er også skapt av det som før i tida blei kalt hill tribes (egentlig stammer i åsene, nasjonale minoriteter som magar, gurung, tamang og kirat).

Betegnelsen er påvirka av engelsk språkbruk i India. Der blei også de høyere distriktene opp mot Himalaya, både øst og vest for Nepal, kalt the Hills. Beteknelsen hill tribes blir i India fortsatt brukt om nasjonale minoriteter som ofte ikke er hinduer.

Avgrensing, definisjon

En grov definisjon av åsene er områder som ligger mellom 500 moh og 3 000 moh.

Under 500 moh ligger Tarai (som er flatt og tropisk, forma som elvedelta) eller Indre Tarai (som kan være mer bakkete eller være forma som gammal sjøbunn i indre daler, men også tropisk eller subtropisk).

Over 3 000 moh går landskapet over i det egentlige høyfjellet.

Det ulike klimaet – tropisk eller subtropisk i Tarai, (stort sett) temperert i åsene, og nær-arktisk eller arktisk i de høyere delene av Himalaya, er en litt annen definisjon. F.eks. går tregrensa ofte nærmere 4 000 moh.

Sett fra synsvinkelen til Nepals herskere etter 1768 – staten som kong Prithvi Narayan Shah skapte ved erobringstokter fra Gorkha – var både Tarai og Himalaya grenseland som beskytta den geografiske kjerna i landet mot inntrengere.

I Tarai var det tette jungler, der det var ville dyr og svært smittsom malaria som hindra både gjennomreise og utenlandsk bosetning. Dette holdt både større riker i India og de engelske kolonialistene på avstand. I nord lå Himalaya som en mektig mur mot Kina. Stripa av land mellom disse to grenseområdene – åsene – blei i de siste 250 åra til Nepal.

Fysisk geogriafi

To motsatte geologiske prosesser har skapt åsdistriktenes geografi: Sammenstøtet mellom kontinentalplater som driver landskapet i været og erosjon fra elver som skaper dype daler.

Det Indiske Subkontinent kom drivende sørfra og støtte sammen med Asia. Sammenstøtet skapte fjellkjedene langs sørgrensa til Tibet.

Nye bevegelser for mellom 20 og 16 millioner år sida skapte den sørlige delen av Himalaya-fjellene, og sør for dem et lavere, kaotisk område med åser og dalfører: Det som i Nepal kalles åsene.

For mellom 800 000 og 300 000 år sida løfta de høyeste toppene i Himalaya seg høyt over resten av landskapet. Samtidig danna de to lave fjellkjedene seg, som ligger nederst i eller nedafor åsene i sør, fra øst til vest, på nordsida av Tarai: Mahbarat-kjeden, og parallelt med den litt lengre sør, på nordsida av det flate deltalandet langs Ganges, Siwalik- eller Chure-kjeden.

Den voldsomme høydeforskjellen førte til at de bratte områdene blei delt opp av dype elvedaler med ville elver som rant fra nord til sør. Dette gjør fortsatt kommunikasjonen ekstremt vanskelig i retning øst-vest. Det danna seg også noen store sjøer, som seinere blei fruktbare daler med rikt sediment egna for jordbruk. Dette gjelder bl.a. i Khatmandudalen, som først blei tørt land for om lag 100 000 år sida.

Bratte daler og skarpe åskammer gjorde også at det utvikla seg ulike mikroklimaer. Noen områder lå svært lunt til, og kunne i beste fall ha et subtropisk klima. Mer utsatte områder fikk svært kalde vintre. Det blei også stor forskjell på områder med mye regn og områder som kanskje lå like ved, men i regnskyggen-

I de lavere åsene vokste rik løvskog. I de høyere områdene, opp mot tregrensa på nærmere 4 000 moh, var det store barskoger.

Areal

Ut fra reint geografiske kriterier kan et høyt anslag bli at 65% av Nepals territorium hører til åsene, ut fra et lavt anslag 45%.

Samla areal som er brukt i Nepals folketelling fra 2001 er regna ut ved å legge sammen alle distrikter som regnes til åsene. (Geografisk og klimatisk vil dette også omfatte en del områder som blir regna til Tarai eller indre Tarai, og til høyfjell/Himalaya.

Dette området er 61 345 km² (av totalt 147 181 km²), 41,7%. At dette tallet er lavere enn laveste anslag ovafor, skyldes at både mange Tarai-distrikter og mange Himalaya-distrikter har store områder som geografisk og kulturelt høres til åsene.

Befolkning

Totalbefolkninga i åsene var ifølge folketellinga i 2001 10 251 111.

Dette var den samla befolkninga i de administrative distriktene i åsene, se neste avsnitt.

Det betydde også at for første gang var nå befolkninga i Tarai større enn befolkninga i åsene. Opp til 2001 hadde åsene alltid vært den delen av Nepal som hadde høyest folketall.

Åsdistriktene i de to mest utvikla østligste regionene hadde tilsammen 5 185 978 innbyggere, mot 7 223 723 i de samme regionene i Tarai.

De tre vestligste regionene hadde 5 065 133 innbyggere, mot 3 978 730 i de samme regionene i Tarai.

Rundt 1950 fantes det nesten ikke byer av betydning i det østlige Tarai. Siden den gangen har kraftig vekst og innflytting, både fra åsene og India, ført til at ei rekke store byer har vokst fram i Tarai. I åsene har både Katmandu og Phokara vokst, men utenom disse to områdene fins det ikke storbyutvikling i åsene.

I den mindre utvikla vestlige delen av Nepal, er mer av det gamle forholdet mellom befolkninga i åsene og Tarai bevart.

Administrative åsdistrikter

Disse distriktene er ifølge offisiell statistikk regna til åsene:

Østregionen: Panchthar, Ilam, Dhankuta, Terhathum, Bhojpur, Okhaldhunga, Khotang, Udayapur.

Sentralregionen: Sindhuli, Ramechhap, Sindhulpalchok, Lalitpur, Bhaktapur, Katmandu, Nuwakot, Dhading, Makwanpur.

Vestregionen: Gorkha, Lamjung, Tanahu, Syangja, Kaski, Myagdi, Parbat, Baglung, Gulmi, Palpa, Arghakhanchi.

Midtvestregionen: Pyuthan, Rolpa, Rukum, Salyan, Surkhet, Dailekh, Jajarkot.

Fjernvestlige region: Achham, Doti, Dadeldhura, Baitadi.

Som nevnt ovafor fins det også områder som geografisk kan defineres inn under åsene, som ligger i andre distrikter enn disse (f.eks. sørlige deler av høyfjellsdistriktet Dolakha), og de nordlige delene av Taraidistriktet Morang. Det fins også områder i disse åsdistriktene som kan regnes til høyfjellet (f.eks. nordlige deler av Gorkha).

Nasjoner og folkegrupper

Rugekasse for små folk

Det ville landskapet og de vanskelige kommunikasjonene i åsene, både øst-vest og fra Tibet og India, bidro, som i andre tilsvarende deler av verden som Kaukasus, til at det utvikla seg et etnisk lappeteppe av folkeslag. Her kunne folk som var jaga ut fra rikere og mer fruktbare områder finne beskyttelse bak strie elver, høye fjell og store skoger.

Landskapet hindra også kontakt, sjøl over ganske korte avstander. Det kunne føre til at landsbyer som lå like ved hverandre hadde forskjellige språk, og at folk i isolerte dalfører utvikla kulturelle og språklige særtrekk.

I middelalderen bidro også geografien og kulturforskjellene til at store stater sjelden fikk makta over større deler av dette området i lang tid. Før staten Gorkhas felttog skapte den moderne staten Nepal på 1700-tallet, var dens nåværende område delt opp i noe sånt som 60 småstater og bystater, som ofte også var administrert på forskjellige lokale språk.

Av Nepals (ifølge noen forskere) over 100 grupper med ulike språk, noen av dem svært små, lever et stort antall i åsene. Mellom 5 og 10 er store nok til at de teller hundretusener eller millioner.

Et fellesord som bl.a. brukes i Tarai om alle innflyttere fra åsene, uansett kaste eller nasjonalitet, er pahade.

Khas-folket i vest

De vestligste delene av åsene var det historiske hjemlandet til khas-folket, som danna flere større riker i middelalderen. Deres språk, også kjent som khas kura, danna grunnlaget for det moderne språket nepali (et navn språket fikk etter at staten Gorkha skifta navn til Nepal i 1930).

Khas-aristokratiet gikk etterhvert over til hinduismen og la grunnaget for de store gruppene av nepalitalende høykastefolk (av bahun og chhetri-kastene, som er åsdistriktenes særlige varianter av de hinduiske bhramin-og kshatriya-kastene) som dominerer de svært fattige åsdistriktene i de to vestligste regionene.

Khastalende aristokrater fra dette området kom også på tronen i mindre stater i det sentrale Nepal, bl.a. Gorkha, der et flertall tilhørte gurung- og magar-folkene. De tok med seg religionen sin og språket sitt, og bidro til at Gorkha-varianten av hinduisme og nepali nå har vandra helt til det østligste Nepal og over grensa til Vest-Bengal, Sikkim og Bhutan. Også i folkegrupper som bodde i disse områdene før de kom har mange med tida skifta språk og religion.

Høykastefolk som snakker nepali og dyrker Gorkha-varianten av hinduismen har fra 1768 dominert den nepalske staten. Fellesnavnet parbatiya (som strengt tatt betyr folk fra åsene eller fjellet, men som i praksis definerer ei mye mer begrensa folkegruppe) brukes om dem.

I vest fins også lavkastefolk som snakker nepali, bl.a. den store kasten av landsbysmeder, som med et moderne politisk ord nå kalles dalit. De regnes ikke til parbatiya.

Sino-tibetanske janjati-folk i øst

I de sentrale og østlige delene av åsene snakka befolkninga fra gammalt av sino-tibetanske språk. De dyrka stort sett ikke hinduisme, men lamaistisk buddhisme, bön eller lokale religioner som kiranti. De største av disse folkeslaga er fra vest og østover magar og gurung, rundt Katmandudalen tamang og i det østligste nepal kirat.

Disse gruppene blei tradisjonelt, etter engelsk mønster i India, ofte sammen kalt hill tribes (et utrrykk som også kunne bli brukt om tradisjonelle khas-folk i det vestligste Nepal.) I dag kalles de, med et moderne politisk uttrykk, sammen for janjati, som i moderne politisk forstand defineres som minoritetsfolk som lever utafor den hinduiske kastestrukturen.

Newar fra Kathamandudalen

Khatmandudalen ligger i åsene noe øst for det geografiske midtpunktet i Nepal. Men både kulturelt og geografisk er den noe for seg sjøl. Den ligger beskytta innafor en ring av fjell som gir den et mye mildere klima enn disktriktene rundt. Og den er det eneste området i de høyere delene av Nepal som har flere tusen år med høy bykultur bak seg.

Newar-folket, som regnes som urbefolkninga i dalen, er språklig i slekt med de andre tibeto-burmesiske folkeslaga i denne delen av Nepal. (Ifølge historia skal de ha felles opphav med kirat-folket lengst øst i landet.)

Men ulikt de andre folkeslaga i det østligste Nepal, har de vært sentrale i flere større stater med sentrum i dalen. De er også kjent for sin fine kunst, sin arkitektur som danna skole over hele Asia, sitt håndverk og sin dyktighet som handelsfolk.

Newar-folk har utvandra til andre deler av Nepal (og i en viss grad også til utlandet) og danna landsbyer eller bysamfunn/boligkvarterer der. I motsetning til andre folkeslag i Nepal, som i tidligere tider dro til nye distrikter for å bli jordbrukere, har newar-befolkning vandra som håndverkere og handelsfolk, altså bybefolkning. De er også den eneste større gruppa som har gått mot den vanlige flyttestrømmen, som i Nepal har gått østover, og utvandra også vestover i Nepal.

Åsenes kultur fra vest til øst, sør og nord

Kulturelt og religiøst er åsdistriktene blandingssamfunn mellom påvirkninger som har gått fra vest og østover, og som har kommet fra sør og nord.

Historisk sett ser det ut til at tibetansk buddhisme og lokale religioner dominerte i store deler av åsene for 1 000 år sida. Hinduismen trengte i stor målestokk først inn fra vest, gjennom khas-aristokratiet, og vandra vestover med det.

I de sørligste delene av åsdistriktene var og er den hinduiske og indiske kulturelle innflytelsen sterk.

På liknende måte har de nordligste grenseområdene alltid vært påvirka av tibetansk kultur og religion.

Khatmandudalen er noe for seg sjøl. Her har både hinduismen og buddhismen kommet inn fra India svært tidlig. Seinere var Katmandudalen et utgangspunkt for at buddhismen blei innført i Tibet. Som et viktig handelssenter på ruta mellom Kina/Tibet og India, blei dalen etter det også et gammalt sentrum for tibetansk buddhisme som kom med handelskaravanene.

Dalens særegne blandingskultur, særlig arkitekturen, blei til gjengjeld Nepals viktigste kulturelle eksportprodukt både sørover og nordover i Asia.

Se også

Autoritetsdata