Mo kirke (Rana)
| Mo kirke (Rana) | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Område | Rana | ||
| Bispedømme | Sør-Hålogaland bispedømme | ||
| Byggeår | 1724 | ||
| Endringer | Restaurert 1801, 1832, 1860, 1956 og 2007[1] | ||
| Kirkegård | Det er kirkegård ved kirken | ||
| Adresse | Per Hellerviks gate 8, 8624 Mo i Rana | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | nygotikk | ||
| Arkitekt | A. Grenstad og Espen Poulson | ||
| Teknikk | korskirke | ||
| Byggemateriale | Tre | ||
| Tårn | Løk-kuppel formet tårn fra 1832 | ||
| Kirkerommet | |||
| Prekestol | Prekestol fra 1840 | ||
| Døpefont | Av tre fra 1956 | ||
| Alter | Altertavle laget av Jens Pedersøn Fagermoen, fra Dalselv, i 1766, og altertavle malt av Eilert Balle Lund i 1866 | ||
| Plasser | 400 | ||
| Diverse | Altertavlen 1726-1766, som fremstilte evangelisten Andreas, var et lån fra Hemnes kirke | ||
| Beliggenhet | |||
 Mo kirke 66°18′36″N 14°08′39″Ø | |||
| Mo kirke (Rana) på Commons | |||
Mo kirke er en korskirke i Mo i Rana i Rana kommune, på Helgeland i Nordland fylke. Arkitekturen er nygotikk. Kirken er av tre og har 400 sitteplasser. Byggverket ble påbegynt i 1723 etter initiativ av misjonæren Thomas von Westen og stod ferdig høsten 1723. Den første gudstjenesten i kirken ble avholdt på Helligtrekongersdag den 6. januar 1724.
Mo kirke er menighetskirken for Mo menighet. Kirken ble opprinnelig eid av Misjonsfondet, og ble kjøpt av Mo menighet i 1827. Fra 1843 til 2004 var den også moderkirken i Mo prestegjeld. Idag er den hovedkirken for Indre Helgeland Prosti i Sør-Hålogaland bispedømme. Prostiet har sitt sete i byen.
Kirken gjennomgikk restaureringer i 1801, 1832, 1860, 1956 og 2007. I 1832 ble løk-kuppelen bygd og i 1860 ble steingjerdet bygd rundt kirken. En kirkeklokke ble innkjøpt i 1761; i henholdsvis 1843 og 1850 ble den omstøpt, og i 1879 ble det innkjøpt en ny. Omkring 1893 kjøpte kirken sitt første orgel; det var i bruk fra 1895 til 1924, da det ble erstattet av et nytt. Under restaureringen i 1956 ble dåps-sakristiet innredet til et lite kapell med et eget alter og altertavlen fra 1766.
Den nåværende altertavlen fra 1866, fremstiller himmelfarten. Til venstre vises Moses og tavlene med de ti bud; til høyre vises apostelen Johannes med ørnen.
Historie
[rediger | rediger kilde]Thomas von Westen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Thomas von Westen
Byggingen av Mo kirke kom i gang etter initiativ fra misjonæren Thomas von Westen (1662–1727).
Fra 1711 til 1716 var han sogneprest i Veøy prestegjeld i Møre og Romsdal. I årene 1716–1723 gjennomførte han tre større misjonsreiser til Nord-Norge for å kristne samene, og under to av dem besøkte han Helgeland.
Hans arbeide og notater er svært viktige for religionshistorien, ettersom han møtte den samiske religionen i tiden før den kom under massiv kristen påvirkning. Hans arbeide har også etnologisk og lingvistisk interesse. I området omkring Mo i Rana arbeidet han på etnisk umesamisk område, og det umesamiske språket er idag utdødd på norsk side av grensen.
På Moholmen, som er Mo i Ranas eldste bydel, opprettet han en egen samisk skole. Det var en internatskole som rommet 20 elever. Både skolen og kirken ble bygd for samene, og dette er viktig for forståelsen av den historiske rammen rundt Mo kirke.
Under kirkens 250-årsjubileum i 1973, ble det satt opp en byste av Westen ved inngangsporten til Mo kirke.
Den første tiden 1724-1766
[rediger | rediger kilde]Byggingen av Mo kirke startet i 1723. Høsten 1723 var det oppført en enkel trekirke med tretak.[2] Ranens Kirkebok vedrørende Moe nevner ikke kirken. Derimot skriver Thomas von Westen at «Den 6te August var jeg inne på Moe og betiente 69 Fieldlapper med Alterens sakramente. Den 20. August blef iligemaade 53 comm.»[3]
Kirkeboka er ført av Rasmus Jespersen Rachløw (1700–1738), som var residerende pastor til Nesna fra 28. november 1722 og sogneprest samme sted fra 5. desember 1738.[3]
Den første gudstjenesten ble holdt på Helligtrekongersdag («Christi Aabenbarelses Dag») den 6. januar 1724 med to barndåper og en forlovelse.[2][4]
Forlovelsen var mellom Anders Christophersen og Marit Olsdatter.[3]
Den første som ble døpt var Zacharias Erichsønn. Faren var Erich Olsen Brændaasen. Fadderne var Anders Andersøn Berg, Ole Olsen Brændaasen, Ørje Ørtfield, Dordi Gresdatter Fagerlien og Barbro Olsdatter Prugelhede.[3]
Den andre som ble døpt var Milda Andersdatter. Faren var Anders Olsen Rafnaamo. Fadderne var Peder Pedersen Rafnaaen, Ole Jensen Øyjorden, Barbro Baasmo, Kirsti Baasmo og Abelun Persdatter Hamarnæs.[3]
Under gudstjenesten ble det sagt:[4]
Den gamle Kirke har kaldet denne Dag en Aabenbarelses Dag, [...] fordi Stjernen paa denne Dag er aabenbaret, og har ladet sig see hos det lidet Barn Jesum, og han igien har aabenbaret sig for dem.
Den neste gudstjenesten ble holdt 23. april 1724, som var første søndag etter påske.[3]
Kirken var på langt nær ferdigbygd, men sommeren 1726 fikk kirken et rødt pannestein-tak og en tjærebredd bordkledning, som var festet med trenagler. Innredningen var svært enkel, med benker, prekestol, alter og døpefont. En liten altertavle med en forgylt fremstilling av apostelen Andreas, var lånt fra Hemnes kirke. Kirken manglet tårn, og kirkeklokken var derfor opphengt ved hovedinngangen mot vest.[4]
Hovedskipet var 17,6 x 2,2 meter, og det sørlige og nordlige kors var 8,2 x 6 meter i størrelse. Koret var 4,7 x 5 meter, og sakristiet på østsiden av koret var 3,2 x 3,8 meter.[5]
Mellom koret og skipet var det bygd opp et lavt treverk med stolper (balustrer). I koret fantes et avlukke for presten, og to benker for klokkeren og en av hans medhjelpere, begge med dør foran.[5]
Kirken hadde 56 benker for menigheten, og i korsarmene mot vest, sør og nord, var det små gallerier (lemmer) med mellom 2 og 4 benker og brystning foran.[5][6]
Kirken hadde 17 omfar med tømmer, koret 15 omfar og sakristiet 14 omfar.[5]
Kirkens tak ble holdt oppe av fire pilarer, og den hadde inngang fra vest og sør, dessuten dører fra koret til sakristiet og derifra ut mot øst.[6]
For sin tid var kirken ganske lys, med to vinduer i koret, to vinduer i midtskipet og et vindu på hver side av korsarmene.[6]
Kirken hadde en alterkalk og en patel (brødskål) av sølv. Almuen hadde bekostet et døpefat av messing, en kirkeklokke som veide 125 kg og to malmlysestaker på alteret. Noen lysestaker og en lysekrone av messing, stammet også fra den eldste tid.[6]
Enkeltpersoner hadde forært noen tekstiler og en «fattigblokk» til å henge på veggen ved utgangen samt en kiste med tre lås til oppbevaring av kirkens midler og endelig en «tavlepung» med en liten sølvklokke som var montert på en stang. I denne pungen, som ble stukket inn mellom benkeradene under gudstjenesten, la menigheten sine bidrag til fattige og til sameskolen på Moholmen.[6]
Prekestolen er et snekkerarbeid fra 1840. Den har noen gjennomskårne felter med samme mønster som prekestolen i Beiarn gamle kirke (1724). Den første altertavlen var et lån fra Hemnes kirke. Den var fra 1726 og viste apostelen Andreas. Praktverket er og var imidlertid den andre altertavlen fra 1766.[6][7]
Den andre altertavlen (1766)
[rediger | rediger kilde]Altertavlen fra 1766 er det eneste bevarte kunstverket av betydning fra det gamle Rana.[8] Stilarten kombinerer renessansen med barokk og folkekunst.[9]
Den ble laget av Jens Pedersøn Fagermoen (1718–1800) fra Dalselv, etter modell fra Hemnes kirke, og forært Mo kirke som gave.[9]
Motivene er nattverden, korsfestelsen og himmelfarten i tre etasjer, knyttet sammen med søyler og bjelker i renessansestil. Det frodige bladverket av akantusranker og drueklaser omkring tavlen er barokk, mens Jesus, disiplene og englene er folkekunst − fremstilt svært enkle, nærmest naivistisk med store hoder og korte bein. Øyne og ansikt bærer en slags folkelig pietisme. Vi kjenner denne folkekunsten fra russisk-ortodokse ikoner og treskjæringskunst i Sør-Amerika.[9][8]
I toppen av tavla står en globeformet kristus-figur. Han har ikke hevet armene slik som det er vanlig i himmelfartmotivene, men står med armene foldet om midjen. Overkroppen stikker fram over skyen og det gjør denne himmelfarten original. Figuren er grovt tilskåret.[8]
Under er det en krans av disipler med blikket vendt samme vei, skåret ut som kransen på et framskap.[8]
Jens var en opplyst mann som eide flere bøker og var skrivekyndig. Dette var uvanlig på den tiden. At den også er laget av en selvlært mann fra Dalselv er spesielt. De fleste av dens tids altertavler ble laget i egne verksteder og bestilt langveisfra.[8]
«Drenge og Piger» bekostet den malt. I 1768 ble tavlen malt av den omreisende maleren Povel Kolset. Han var en «contrafeyer» som var kjent fra andre kirker i Nord-Norge.[8]
Det fortelles at en dag Jens Pedersøn Fagermoen var på vedhogst kom «skogfruen» Huldra til ham. Hun ga ham dyktigheten, innsikten og klarheten til å lage verket.[8]
Det fortelles også at han drømte tre netter på rad at de underjordiske ønsket han skulle flytte en stabel med ved. Han flyttet veden og fant en liten kniv, som han slengte i verktøykassa si. Dette var de underjordiske som takket ham for å flytte veden. Da han skulle lage altertavlen så fikk han det ikke til, men tilslutt brukte han den lille kniven og da gikk det lett. Kniven var en møttol - en liten kort kniv.[8]
| Inskripsjon på altertavlens fotstykke |
|---|
| Gud til ære og Kierkens Zirath Er Dene Altertavle oprettet og forfærdiget samt foræret den halve part av velagte og forstandige Jens Pedersson fagermoen og hustroe Cherstine Iversdt. |
| Dend anden part er foræret av velagte og forstandige Ole Olsen Overdahl og hustroe Karen Olsdatter B[ang]. Malet og staferet Anno 1768. |
|
|
|
|
|
|
Kirkeklokken
[rediger | rediger kilde]Kirkebesiktigelsen for 1771 forteller at «almuen» i 1761 innkjøpte og betalte en 125 kilo tung kirkeklokke for 120 Speciedaler. I punkt 14 heter det:[10]
Klokken var opphengt i vestre kors på loftsbjelkene, hvilket besiktigesmennene fant måtte være -[10]
Selv om kirkeklokker ikke nevnes i eldre kilder, er det lite trolig at kirken manglet en kirkeklokke mellom 1724 og 1761.[10]
Den 6. november 1841 er følgende beslutning protokollført i Nord-Ranens Formands- og Ræpresentantskabsmøte:[10]
Kirkeklokken tilfredsstilte de kravene som var stilt til den. Under post 8 i regnskapet for 1842, er anført: «En ny kirkeklokke, kfr. Bilag No. 7 (skal være 6) 111. 4. 6.»[10]
I en protokollføring den 29. april 1843, heter det:[10]
Mo kirke var altså villig til å betale 40 Speciedaler for å omstøpe klokken, 20 Speciedaler ekstra for å øke dens vekt med 1 Vog og 120 Speciedaler ekstra for en klokke som var iblandet sølv. Omstøpingen i 1843 gjaldt kirkeklokken som almuen bekostet i 1761. Om det ble tilsatt sølv er uklart. Utgiftsposten lyder: «Omstøbning af Kirkeklokken, den gamle, m. v. 65. 4. 23» (Nord-Ranens Kirkes Regnskap for Aaret 1843, utgiftspost 10).[11]
Om morgenen første juledag i 1848 ble det under kimingen slått en ny revne i en av kirkeklokkene. Den 30. april 1849 nevnes hendelsen i et skriv fra formennene av Mo prestegjeld, De fattet følgende beslutning:[11]
Klokken ble omstøpt på nytt i 1850 i Bergen, men hva omkostningene har vært fremgår ikke av regnskapet, da posten er ført sammen med andre utgifter. De to som forårsaket forbrytelsen, måtte betale, i rater, kostnadene ved en omstøpning. Men «forbrytelsen» var neppe så stor fordi alle metaller er sprø i sterk kulde, og når klokken ble ensidig hamret på, ville den lett ta skade.[11]
En annen person gjorde også skade på klokken en juledag, men han var psykotisk og gikk under navnet Galen-Jo.[11]
Så viser kirkeregnskapet for 1856 at «den mindre Kirkeklokke er omstøpt igjen, forrige gang i 1843, til en pris av 105 Rd».[11]
I 1876 var igjen kirkeklokken skadet og medførte et kommunestyrevedtak om ny omstøpning. Beslutningen ble imidlertid ikke gjennomført.[11]
Derimot ble det i 1879 innkjøpt en ny klokke fra Laxevaags Værk for 112 Speciedaler. Kirkeringeren Johannes Jacobsen fikk 4 Speciedaler for å skifte klokke.[11]
Det hang et tau fra taket på kvinnesiden, men det ble aldri brukt. Folk sa det var ringetauet til gammelklokka, som var i ustand. Kanskje var det ringetauet til klokka fra 1876.[12]
Den første restaureringen (1801)
[rediger | rediger kilde]Kirken var fra sin begynnelse i 1724 eid av Misjonsfondet. Men istedet for at Thomas for Westen var prest og misjonær, med interesse for samene, ble misjonen etter Westens død i 1727 styrt av ordinære geistlige embedsmenn.[13]
Samemisjonæren på Mo ble til en residerende kapellan. Mange prester hadde ikke den spesielle interessen for samene, de færreste av dem kunne samisk og undervisningen og forkynnelsen foregikk på dansk.[13]
Misjonsfondet, som eide kirka, innkasserte kirketiende, men forsømte vedlikeholdet. Kirken var også for liten for de store høytidene.[13]
Så i 1801 ble kirka endelig revet og bygd opp igjen litt større. Arbeidet gikk imidlertid sakte. I 1826 – 25 år etterpå – var det ennå ingen vinduer, bare glugger. Taket var råttent og lekket.[13][14]
Kirken kjøpes av Mo menighet (1827)
[rediger | rediger kilde]Dette var situasjonen da Iver Ancher Heltzen (1785–1842) var residerende kapellan fra 1811 til 1814. I 1814 ble han sogneprest, en stilling han hadde frem til 1842.[14]
.jpg)
Han så det urettferdige i at Misjonsfondet fikk inntektene av kirketiende, men vanskjøtet vedlikeholdet. Likevel møtte han bare hån da han foreslo å innløse kirken og dermed tienden. Da ingen overtalelser nyttet, sendte han brev til kongen gjennom Norges statsminister i Stockholm. Der gjorde han rede for mangelen på vedlikehold. Han orienterte deretter Stortinget. Dette resulterte i 1821 i to lover om salg av kirkene: Lov av 20. august 1821: Lov, angaaende det beneficerede Gods og Lov av 1 aug 1821 nr. 2 angaaende de Nordlandske Kirkers Salg.[14]
Endelig kjøpte Mo menighet sin kirke av Misjonsfondet. Det ble vedtatt av kongelig resolusjon av 28. juli 1824. Skjøtet ble gitt 27. mars 1827, og prisen var 1000 Speciedaler. Kjøpesummen ble nedbetalt i løpet av 10 år, og siste utbetaling var i 1834.[14]
Den andre restaureringen (1832)
[rediger | rediger kilde]Den andre restaureringen fant sted i 1832. Kirken ble reparert og utvidet til å omfatte 660 sitteplasser. Den fikk et høyere og brattere tak, som er det taket kirken har den dag idag.[14]
Løk-kuppelen (tårnet) ble også bygd i 1832. Det ble innrettet lukkede plasser for veldelige familier som var villige til å betale ekstra til kirken; disse stolene kunne stenges med skyvevinduer. Hele ombyggingen ble foretatt av snekkeren Ole Larsen fra Brennåsen.[14]
De øvrige benkene ble skiftet ut med nye benker, alle med dør foran. Rundt kirkegården ble det satt opp et plankegjerde, og det ble bygd opp en hvelvet inngangsport.[14]
Prekestolen (1840)
[rediger | rediger kilde]
Prekestolen fra 1840 har enkelte gjennomskårne felter med samme mønster som prekestolen i Beiarn gamle kirke.
Den er omtalt i en fortegnelse over kirkens inventar den 22. januar 1849, foretatt på Stenneset av sogneprest og «P. T. ordfører» Agathon Bartholomæus Hansteen (1812–1895).
Beskrivelsen forteller at den hadde et trekk av svart silkefløyel med sølvborder.
Den tredje restaureringen (1860)
[rediger | rediger kilde]..jpg)
I 1860 fikk kirken en ny innredning, tegnet av arkitekt A. Grendstad. De gamle lukkede familieplassene ble fjernet. I stedet ble det innredet benker i koret (pulpiturer) for medhjelperne til venstre og for klokkeren til høyre.
Dagens steingjerde omkring kirken, ble også bygd i 1860.
Arbeidet ble ledet av sogneprest Christian Ludvig Nannestad, som også fikk bygd den nye prestegården. Inntil da hadde prestene bodd på Steinneset på den andre siden av fjorden.
Den tredje altertavlen (1866)
[rediger | rediger kilde]
Den andre, og nåværende, altertavlen ble malt av Eilert Balle Lund i 1866.
Det midterste bildet forestiller Jesu' himmelfart.
Sidebildene forestiller Moses og tavlene med de ti bud og apostelen Johannes med ørnen.
Perioden 1885−1924
[rediger | rediger kilde]I 1885 fikk Mo kirke ovner.
I 1893 eller 1894 kjøpte kirken sitt første orgel. Inntil da hadde klokkeren hatt oppgaven som forsanger. I Vågan i Lofoten var det blitt bygd en ny kirke, og det gamle orgelet ble solgt til Mo kirke. Lærer Jakob Thode Jakobsen og sagmester Ole Pedersen reiste til Kabelvåg og fraktet instrumentet til Mo. Orgelet ble tatt i bruk for første gang i 1895, og ble benyttet frem til 1924, da det ble erstattet av et nytt.
Det gamle orgelet ble i 1924 plassert i et av uthusene til Mo prestegård. Uthuset brant ned i 1943, og dermed gikk også orgelet tapt som kulturskatt.
I 1914 ble Mo kirke panelt innvendig, og fikk et lukket vindfang mot vest. De gamle benkene med dører foran ble erstattet av mer tidsmessige benker. Dermed gikk også horisontalvinklingen tapt, idet den øvre kanten av benkegangene korresponderte med de lange galleriene.
Den fjerde restaureringen (1956)
[rediger | rediger kilde]
I 1956 ble benkene fra 1914 fjernet. Med de nye benkene ble også horisontalvinklingen gjeninnført.
På alteret ble det satt opp en skulptur av den korsfestede Kristus, laget av Dyre Vå.
Samtidig ble dåps-sakristiet innredet til et lite kapell med et eget alter og den gamle altertavlen fra 1766.
Den femte restaureringen (2007)
[rediger | rediger kilde]Den 12. august 2007 startet en ny restaurering av Mo kirke. Arbeidet var fullført i desember 2007. Det elektriske anlegget med rørovner under benkene, ble erstattet av varmeovener som bare varmer opp området der kirkegjengerne sitter, for å redusere elektrisitetsutgiftene. Benkene ble totalrenovert, vegger malt, og lakkeringen av mesteparten av gulvet ble fjernet og erstattet av nytt.
Biskop Tor Berger Jørgensen i Sør-Hålogaland bispedømme holdt åpningsgudstjenesten i Mo kirke den 16. desember 2007.[15][16]
Bildegalleri
[rediger | rediger kilde]-
-
-
-
For donasjoner til Mo kirke like innenfor inngangen
Sogneprester
[rediger | rediger kilde]- 1814−1842: Iver Ancher Heltzen (kapellan fra 1811)
- 1843−1861: Agathon Bartholomæus Hansteen
- 1861−1883: Christian Ludvig Nannestad
- 1883−1891: Anton Hansen
- 1893−1908: Jacob Dybwad Johnson
- 1908−1921: Hans Anton Strøm
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Rana Blad, Arne Forbord, 18. oktober 2007: Blir som ny innvendig
- ^ a b Coldevin (1973), s. 34
- ^ a b c d e f Coldevin (1973), s. 47
- ^ a b c d Ivar Hartviksen: Kirken i byen – byen i kirken. Mo kirke 300 år, Rana Blad
- ^ a b c d Coldevin (1973), s. 35
- ^ a b c d e f Coldevin (1973), s. 36
- ^ Helgeland museum (2017)
- ^ a b c d e f g h Rønning (2006)
- ^ a b c Coldevin (1973), s. 37
- ^ a b c d e f g h i j Grotnes (1973), s. 50
- ^ a b c d e f g h Grotnes (1973), s. 51
- ^ Grotnes (1973), s. 52
- ^ a b c d Coldevin (1973), s. 38
- ^ a b c d e f g Coldevin (1973), s. 39
- ^ Rana Blad, Roger Marthinsen, 15. desember 2007, s.3: Åpner kirkedørene igjen
- ^ Rana Blad, Anette Fredriksen, 17. desember 2007, s. 10: − En av de vakreste kirkene
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Coldevin, Axel (17. september 1973). «Litt kirkehistorie fra Rana». I Mo menighetsråd. Mo kirke 250 år 1723−1973. Mo i Rana: Mo menighetsråd i samarbeid med Rana museums- og historielag, Helgeland trykkeri.
- Grotnes, Ola (17. september 1973). «Kirkeklokken og det eldste inventaret». I Mo menighetsråd. Mo kirke 250 år 1723−1973. Mo i Rana: Mo menighetsråd i samarbeid med Rana museums- og historielag, Helgeland trykkeri.
- Helgeland museum (26. september 2017). Gamle altertavla i Mo Kirke. Plassert foran den nye, ved 200- årsjubileet 1924. INVENTARNR. RMF.1984-2-0142.
- Rønning Elin (1. september 2006). Kunstskatt med historisk inspirasjon. Rana Blad.
- Sigurd Karsten, Nils Hallan, Kristian Berg, red. (1973). Årbok for Rana med omliggende distrikter. Mo i Rana: Rana museums- og historielag.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (no) «Mo kirke (Rana)». Kirkesøk. Den norske kirke.
- (no) «Mo kirke (Rana)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
Kirker i Rana kommune | ||
|---|---|---|
 | ||
Kirkearkitektur | ||
|---|---|---|
| Kirkebygningen |  | |
| Monumenttyper | ||
| Bygningsdetaljer | ||
| Dekorasjon | ||
| Inventar | ||
| Perioder | ||
| Kirker i Norge | ||