Mjøsjakt
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Mjøsjakt er større fraktefartøyer på Mjøsa som hadde eksistert fram til nylige tid, men som det ikke finnes seilende eksempler tilbake. De utgjorde en særegen båtbyggertradisjon og sjøfartskultur i de norske innsjøvassdragene som bare er enestående på vassdraget omkring den store innsjøen Mjøsa.
Mjøsjaktene
[rediger | rediger kilde]Disse ble videreutviklet fra den mindre båttypen jakt som betegnes som føringsbåter på Mjøsa ved midten av 1800-tallet og var store klinkbyggede, spissgattet seilbåter rigget med gaffelrigg med storseil, fokk, klyver og toppseil. Lengden kunne variere mellom 15 og 20 meter med stor lastekapasitet.
Etter hvert dampskipstrafikken tok seg opp på Mjøsa ble tungtransporten flyttet over til de billigere og mer tilgjengelige mjøsjaktene som tok de varene som det ville koste for mye å sende med rutebåtene. Teglstein, poteter, grus, ved, sprit og steinvarer var fraktet på disse farkostene i langsetterruten mellom nord og sør og i tversoverruten mellom vest og øst på innsjøen. Ved århundreskiftet viste det seg å være ca. 20-25 slike mjøsjakter i fart på Mjøsa, de fleste fra Totenvika på Østre Toten som også kan ha vært der jaktetrafikken hadde sin begynnelse.
Mjøsjaktene besørget transporten av varer og frakt på hele innsjøen der de hadde en viktig rolle i husbygging i tettsteder og de nye innlandsbyene som Hamar og Gjøvik samt for den lokale industrien som brenneriene, teglverkene f.eks. I perioden 1905–1910 ble det satt inn mindre ensylindrede glødehodemotor i alle mjøsjaktene. Seilingen ble mindre og etterhvert fikk de styrhus og lastebom.
Deres storhetstid var mellom 1880 og 1930 der de spilte en vesentlig rolle i utviklingen av industrialiseringen i Mjøsregionen og oppbyggingen av byene langs Mjøsa, de var også viktig for den sjøbaserte transporttrafikken som først kom under fare fra biltrafikken på slutten av 1930-årene.
Disse farkostene som hadde en ekstra oppblomstringsperiode under krigen 1940–1945, ble raskt tatt ut av drift og den siste mjøsjakta som het «Løven» ble hugget opp i Totenvika i 1958, i den samme hastigheten ble båtbyggertradisjonen som hadde stått for byggingen av så store innlandsfarkoster også utslettet. Det er et eneste eksempel som fremdeles eksisterte, men som et vrak på bunnen av innsjøen. Vraket som er registrert av Norsk Sjøfartsmuseum het «Vega» som sank rett før første verdenskrigs utbrudd i 1914.
Mjøslektere
[rediger | rediger kilde]Båtbyggerne på vegne av Hovedjernbanen bygget også lektere som i skrog og dekksarrangement minner mye om mjøsjaktene fra midten av 1800-tallet. Dampbåtene måtte slepe med seg en eller flere lektere for godstransport på langsetterruten mellom Eidsvoll og Hamar samt Lillehammer og Gjøvik. Disse lektere ble bundet sammen to og to ved siden av hverandre med en slepebåtmann ombord på hver og tatt under slep av de store dampbåtene som D/S «Jernbarden» og D/S «Dronningen» som var mer egnet for godstransport fremfor passasjerdrift i motsetning til «Skibladner».
Et enkelt skip kunne ta 10 lektere på en gang og disse var meget store ment for tungtransport av tyngre last som kull, blikkplater, salt og kunstgjødsel. Dampbåtene la ofte igjen en lekter eller to på bryggen ved en fabrikk på tur nordover og hentet disse etter de var losset på turen sørover. Lekteren på vei sørover kunne være fullastet med nye varer som skulle ut av regionen omkring Mjøsa. Trelast, cellulose og sprit ble sendt til jernbanestasjonen i Eidsvoll for utførsel til markedet i Norge eller utenlands.
Sist gang varelektere var benyttet var i 1930-årene da lastebilene tok over denne varetransporten på et stadig mer utbygd veinettverk på begge sider av Mjøsa. De ble alle utrangert og hugget opp uten unntak, også eldre dampbåtene som D/S «Jernbarden» bygget i 1840 som ved vanvare ble hugget opp i 1936. Denne og et mindre antall hjuldampere var ombygget til store kullopplagringsbåt og kullektere. Båtbyggerne på slutten av 1800-tallet bygget en serie med store karavellbygde lektere med solid jernforhudning utenpå hele skroget, men disse også forsvant.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Arne Julsrud Berg Damp- og motorbåter på Mjøsa 1996 ISBN 82-994067-0-6
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (no) «Mjøsjakt». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.