Føringsbåt

Føringsbåter er fraktefartøyene som var brukt i varetransporten på Mjøsa. De betegnes som føringsbåtene eller jakter helt tilbake til 1500-tallet. Denne båttypen eksisterte helt fram til cirka 1900 og trolig hadde den ulike former for rigging, med én mast med råseil eller gaffelrigg.

Føringsbåten

På slutten av 1970-tallet ble Torgunrudbåten funnet utenfor Torgunrud i Feiring. Det har vært en føringsbåt fra begynnelsen av 1800-tallet. Båten ble trolig brukt av Feiring Jernverk rundt 1800. Båten har vært nesten 60 fot lang og 18 fot bred, klinkbygget med krumme stevner. Den var flatbunnet med solid kjøl.. Funnet har gitt et godt innblikk i hvordan føringsbåtene så ut før dampbåtene kom rundt 1840. Det viser også at båtbyggertradisjonen i Mjøsregionen ikke har gått gjennom store endringer de siste århundrene.

Torgunrudbåten var en stor farkost. Den har vært spissgattet med krumme stevner, som også er dokumentert på fotografi av de siste føringsbåtene. Den var kledd med relativt smale hudbord, som på mjøsjaktene, og var klinkbygd med en lengde på ca. 19 til 20 meter. Føringsbåten har vært relativt flatbunnet med en solid kjøl, en forutsetning for å legge til ved de grunne mjøsstrendene. Dessverre er kunnskapen om riggingen på føringsbåtene ikke bevart for ettertiden. Det lille vi vet er farget av negativ omtale fra 1830-årene. Hovedsakelig er dette av embetsmenn og avisfolk som beskriver føringsbåtene i forhold til datidens moderne farkoster. De fleste historikere antok at riggingen var råseil, men nå er det er også kommet fram at gaffelrigg, som tillot båten å krysse, formodentlig er blitt brukt.

Fra Hamarkrøniken, som ble nedskrevet på midten av 1500-tallet, beskrives føringsbåter: «Vdi Hammers by vaare besynderlige kiøbmend, som førde deris jachter oc baade...». Fra 1705 fortelles om en båt ved Feiring Jernverk, med seil og redskap av tau og jernanker, med en lastekapasitet på 50 tønner, og som hadde en verditakst på 40 daler (en betydelig sum den gang). Det var utenfor dette viktige jernverket at vraket av Torgunrudbåten lå. De fleste føringsbåtene var mindre, og kunne laste mellom 7,5 og 10 tonn.

Føringsbåtene i trafikk

I 1830-årene var det antakelig mellom 20 og 30 føringsbåter i fart på Mjøsa. På langsetterruten mellom Eidsvoll og Fåberg ved Lillehammer var flesteparten eid av storbøndene på hver ende av ferdselsåren.

Føringsbåtene stod for varetransporten som begynte på Eidsvollbakken og på Minne. Der var det gode ankringsviker og store pakkhus for salt, korn, jern og ferdigvarer samt kolonialvarer, og til utførsel av sprit, glassvarer, malm, tømmer, smør, ost og korn. Lenger nord stod også store pakkhus ved Vingnes og Lillehammer.

I 1830-årene fortelles også om et stort antall forlis, særlig utenfor Skreifjellet sør for Skreia, men dette er usikkert. Det er klart at trafikken da hadde et stort omfang, og dette kan vekte opp for det formodentlige store antallet forlis. Råseilriggen var tidligere enerådende som seilføring, men på dette tidspunktet var nok gaffelriggen kommet til Mjøsregionen.

Fra midten av 1800-tallet ble føringsbåtene etter hvert erstattet med dampbåter, som også kunne ta lektere på slep. De større mjøsjaktene fikk ny rigg og var større enn det som tidligere var normalt. De mindre føringsbåtene ble tatt ut av trafikken etter at lokalbåter med mindre dampmaskineri, og senere glødehodemotorer, overtok ved århundreskiftet. Lokalbåtene tok seg av tversoverruten mellom vest og øst, og godsfrakten særlig på vestsiden av Mjøsa ved Gjøvik og Toten.

Som med mjøsjaktene finnes ikke et eneste seilende eksemplar av føringsbåtene. De er bare kjent for ettertiden i muntlige beskrivelser og gamle fotografier. Som oftest viser de mjøsjakter og eldre lektere. Det finnes imidlertid flere malerier fra første halvdelen av 1800-tallet som kan gi et inntrykk av utseendet av disse føringsbåtene. Et maleri fra 1840-årene viser en omlastingshavn ved Eidsvollbakken, der en føringsbåt med høyt råseil på en lang mast ligger fortøyd utenfor en bygning som står på påler ut i vannet. Lasten blir losset over på en mindre båt med gaffelrigg, som tydeligvis skal fortsette videre ut til landet. De fleste havnene ved Mjøsa var omlastingshavner for mindre båter som fordelte varene fra de større båtene til bryggene.

Havari

Flere føringsbåter og råseilere har forlist på Mjøsa, og fallvinder var den vanligste årsaken. Et vrak ble funnet på 410 meters dyp. I 1785 kantret ei roferje med 19 mennesker og 16 «kreaturer» i Nessundet. Fem mennesker og to kuer druknet.

Kilder

• Arne Julsrud Berg Damp- og motorbåter på Mjøsa 1996 ISBN 82-994067-0-6