Fåberg

Fåberg
Land	Norge
Fylke	Oppland
Status	Tidligere kommune
Innbyggernavn	Fåberging
Grunnlagt	1. januar 1838
Opphørt	1. januar 1964
Oppkalt etter	Fåberg Sokn
Adm. senter	Fåberg
Areal; – Totalt; – Land; – Vann	; utdatert; utdatert; utdatert
Befolkning	13 381 (1964)
Bef.tetthet	27 innb./km²
Kommunenr.	0524
Høyeste topp	Nevelfjell
	; Fåberg; 61°10′06″N 10°24′16″Ø
	Fåberg på Commons

Fåberg er ei bygd og det historiske navnet på det som idag er Lillehammer kommune i Innlandet. Fåberg var egen kommune inntil 1964, da herredskommunen Fåberg ble slått sammen med bykommunen bestående av Lillehammer sentrum og Vignes. Dagens Fåberg omtales som den delen av kommunen som ligger nord for elva Bæla, med Hove i sør og Hunderfossen i nord, Rudsbygd i vest og fjellområdene i kommunen med Fåberg Vestfjell og Fåberg Østfjell/statsallmenning. De tettbygde områdene består av Fåberg og Jørstadmoen.

Kjente attraksjoner i Fåberg som kan nevnes: Hunderfossen Eventyrpark, Lillehammer olympiske bob-og akebane, Universitetet i Innlandet, Jorekstad Fritidsbad og Norsk Vegmuseum.

Historie

Helleristninger ved Drotten litt nord for Fåberg tettsted på vestsiden av Gudbrandsdalslågen stammer fra steinalderen og viser at det har vært mennesker i området i flere tusen år. Helleristningene stammer fra den gamle veidekulturen hvor mennesker hovedsakelig drev med jakt og fiske, og kan tyde på at det ble drevet jakt på elg ved å jage disse utfor de bratte fjellveggene ned mot Lågen. Fra årene som følger er det ikke funnet mye materiale å bygge kunnskap på, men det er funnet en del redskaper som kan dateres tilbake til denne tidsalderen.^[3]

Funn viser at det har vært faste bosetninger siden jernalderen og det er funnet hustufter fra vikingtiden over store deler av Fåberg. Både på vest og østsiden av Lågen og Mjøsa er det få garder som slutter på –rud, som betyr nyrydning. Dette tyder på at det meste her allerede var utbygd når den store nybyggerperioden og befolkningsøkningen fra 1000-tallet tok til. De fleste av disse nye gardene som slutter på –rud eller har navn etter nybyggerene ligger derfor lengre opp i lia, der det gjerne var brattere og dårligere vekstvilkår. Det ble også i denne tiden bygd mange nye garder i dalen langs Gausa, derav navnet Rudsbygd. Mye ble også bygd i Saksumsdalen og Roterudbygden.^[3]

Etter hvert som befolkningen økte vokste det frem et behov for å organisere samfunnet. Når de første norske rettsreglene kom ble de typisk gitt til små områder, som førte til at det ble såkalte småheredder sentrert rundt visse garder i et område. Det var i alt tre småheredder som ble kalt Vingrum, sør i Fåberg, Åll, litt nord for dagens Lillehammer by, og Fagaberg for gardene nord i Fåberg. Disse stedene var også typiske samlingssted fra før av. De tre småbygdene fikk etter hvert kirke, og de hadde egne tingsted. I skrifter fra 13- og 1400-tallet omtales alle disse småbygdene som en del av det større Fagaberg sokn, som senere ble til det navnet vi kjenner idag, Fåberg.

Navnet Fagaberg var navnet på garden som idag er Fåberg prestegård. Den ga sitt navn til et sokn, senere til en hel bygd. Hovedkirken i det gamle soknet ligger like ved prestegarden, Fåberg kirke.

Når de nye formannskapslovene av 1837 kom ble grensene til det gamle Fåberg sokn et eget formannsskapsdistrikt, senere Herred, før det ble en landkommune på 1900-tallet. Midt i Fåberg lå det en gard som het Hamarr litli, senere Hammer eller Lillehammer gård. Dette var et viktig sentrum i Fåberg med egen annekskirke, markedsplass, gjestgiveri og skysstasjon. I 1827 ble kjøpstaden Lillehammer opprettet rundt denne gården, og den ble skilt ut som en egen by i 1838. Byen hadde felles kommunestyre med Fåberg før de fikk eget bystyre i 1842.

Utover 1900-tallet vokste byen seg stadig større, og veksten skjedde etterhvert på omegnskommunen Fåberg sin grunn. Befolkningen ellers i Fåberg vokste også mye i denne perioden ettersom det ble bedre helsevesen, og nye arbeidsplasser i industrien og tjenestenæringen dukket opp. Nye tettsteder som Vingrom, Jørstadmoen og Fåberg vokste frem og det ble bygd mange nye boliger på fraskilt grunn ifra de mange gardene. Fåberg var i 1960-årene den mest folkerike kommunen i dagens Innlandet fylke, den var en viktig skog og landbrukskommune, samt en viktig skatteyter til Oppland fylke.^[3]

Etterhvert tok Fåberg initiativ til det som førte til at kommunene ble slått sammen i 1964. En meningsmåling om hva navnet på den nye felleskommunen burde være ble holdt, hvor flertallet av befolkningen stemte på Fåberg. Det nye kommunestyret i felleskommunen gikk også inn for Fåberg som navn på den nye kommunen. Dette ble senere overkjørt av statlige krefter som mente at navnet Lillehammer sto seg bedre internasjonalt og at navnet ellers kunne bli glemt.

I dag er Fåberg en del av Lillehammer kommune, men fortsatt en bygd som lever i beste velgående. Fåberg har et rikt foreningsliv, og huser institusjoner som Universitetet i Innlandet på Storhove, Jørstadmoen militærleir, Jørstadmoen skole, Norsk vegmuseum, Lillehammer bob og akebane i tillegg til flere bedrifter. Fåberg er også en stor reiselivsaktør med Jorekstad fritidsbad og idrettspark, samt Hunderfossen Eventyrpark. Fjellområdene i kommunen med Fåberg Vestfjell vest for Lågen og Mjøsa, og Fåberg Østfjell på andre siden tiltrekker seg også mange turister, og det har etter hvert blitt mange fritidsboliger, da spesielt på Nordseter i Fåberg Østfjell.

Kommunesammenslåingen

1.januar 1964 blei Lillehammer by og Fåberg landkommune slått sammen etter at de to kommunene hver for seg hadde vedtatt å gå inn for full sammenslåing våren 1963. Dette innebar ei gjenforening av to områder som tidligere hadde vært en enhet gjennom århundrer under navnet Fåberg.

Fra kjøpstaden Lillehammer ble opprettet i 1827 og skilt ut fra Fåberg hadde byen ligget som en øy, omgitt av herredskommunen på alle kanter. Lillehammer sitt areal var ved sammenslåingen 1,9km² og Fåberg sitt på 475km². Frem til 1920 vokste byen seg større innenfor bygrensen, men vokste etter dette ut av sitt gode skinn og inn i Fåberg med nye bydeler som Søre Ål, Nordre Ål og Røyslimoen. Utviklingen etter 1920 førte de to kommunene stadig nærmere hverandre, og de samarbeidet tett på en rekke områder. Kommunene fikk etter hvert samarbeid om felles vann og kloakkanlegg i bykjernen og områdene rundt, felles lensmann, felles brannvesen og skolevesen. Store og nødvendige investeringer i årene fremover gjorde at det vokste frem en tanke om at disse kunne løses best om det bare var en kommune, og det ble satt ned et arbeidsutvalg som i 1956 blant annet konkluderte med at: En større kommunal enhet ville utvilsomt ha større muligheter til å løse store kapitalkrevende oppgaver og at det etter en tid trolig ville by på økonomiske fordeler av ganske vesentlig betydning for det samlede området.

I 1963 gikk Herredstyret og Bystyret i de to kommunene inn for full sammenslåing, og saken gikk videre til Kommunaldepartementet som ble godkjent ved kongelig resolusjon av 29. mars 1963. At det var Fåberg Herredstyre som først hadde tatt initiativ, gjorde nok sitt til at den organiserte motstanden uteble, som skjedde i mange andre kommuner.

Når sammenslåing var bestemt kom navnespørsmålet opp. Skulle den nye storkommunen hete Fåberg eller Lillehammer? Lillehammer-tilhengerne mente at Lillehammer-navnet var bedre kjent, at det sto seg bedre ute i den store verden fordi den ikke inneholdt bokstaven Å, og at navnet ellers ville bli visket vekk om kommunen ble hetende Fåberg. Fåberg-tilhengerne mente at Fåberg var det historisk riktige navnet ettersom kjøpstaden Lillehammer i 1827 ble anlagt på jomfruelig terreng i Fåberg, at navnet Fåberg ellers ville bli redusert til navnet på et stasjonsområde og at Lillehammer-navnet uansett ville stå sterkt som navn på selve byen. Det finnes mange eksempler på dette, som for eksempel Lillestrøm i Skedsmo og Hønefoss i Ringerike.

Etter det første kommunale fellesmøte vant Fåberg-navnet med 38 mot Lillehammers 34 stemmer. Dette var et vedtak som ikke var bindene, og saken gikk videre hvor det til slutt var regjeringen som avgjorde navnespørsmålet etter uttalelser fra fylket og kommunaldepartementet. Etter en rekke debatter og argumenter for begge de to navnene fra en rekke instanser falt avgjørelsen den 5.juli 1963. Flertallet i det nye kommunestyret, som hadde stemt for Fåberg-navnet, måtte pent bøye seg for avgjørelsen tatt av myndighetene om å gi den nye kommunen navnet Lillehammer. Pussig nok var det Fåbergs tidligere ordfører, Oskar Skogly, nå som kommunalminister som fikk navnesaken på bordet i departementet.

Lågåsildfiske i Fåberg

Fisket etter lågåsild, også kalt lagesild (Coregonus Albula L.), i nordre deler av Mjøsa og nedre deler av Gudbrandsdalslågen (Lågen) har lange tradisjoner, og er det mest omfattende fisket vi har hatt i Innlandet.

Det mest kjente fiske etter lågåsild i Norge foregår i Mjøsa og i Fåberg i nedre del av Gudbrandsdalslågen om høsten. Lågåsilda gyter i oktober. Den går da i store stimer fra Mjøsa opp i Lågen. Under dette fisket, som har foregått i hundrevis av år, bruker man not, garn, mælkrakk og håv. Fisket ble drevet i stort omfang fram til tidlig av 1970-åra. Etter dette har det kommersielle fisket nesten blitt borte. På det meste ble det i 1970-årene fisket rundt 140 000 kg sild iløpet av de 1–2 ukene fisket pågikk i den største fiskebygda Fåberg.