Marie de France
| Marie de France | |||
|---|---|---|---|
 Marie de France fra et illustrert manuskript, | |||
| Født | Første halvdel av 1100-tallet Bretagne | ||
| Død | Siste del av 1100-tallet | ||
| Beskjeftigelse | Forfatter | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Språk | Gammelfransk, anglonormannisk | ||
| Periode | Middelalderen, 1100-tallet | ||
| Debuterte | 1160 | ||
| Aktive år | 1160–1215 | ||
| Viktige verk | Lais de Marie de France, L'Espurgatoire Seint Patriz | ||
Marie de France var fra Frankrike, men bodde i England der hun i årene 1155-70 skrev en rekke noveller på vers, tilegnet kong Henrik 2. Oftest utspiller handlingen seg i Bretagne, for der forlovet Henriks sønn Geoffrey seg med en hertugdatter i 1166, før han ble hertug over regionen[1] hans mor kom fra, dronning Eleanor, også kalt fair maid of Brittany.[2]
Marie de Frances mest kjente verk er de tolv versnovellene hun skrev under betegnelsen lais, en sjanger skapt av henne selv. I prologen forteller hun at hun egentlig hadde tenkt å overføre historier fra latin til «romansk», altså å oversette antikke romaner. Men ettersom slike fortellinger var blitt så vanlige, valgte hun heller å gjenfortelle keltiske sagn som dikt. Disse kalte hun lais. Alle handler om kjærlighet, fortalt etter et fast grunnskjema i tre deler, der paret først er lykkelig, men utsettes for prøvelser og ulykker før de finner hverandre igjen, der trofast kjærlighet belønnes, mens svik og troløshet straffer seg.[3] Maries kvinneskikkelser har lite til felles med trubadurdiktningens fjerne diva. Hennes damer er aktive og deltagende kvinner. I «Asketreet» blir et hittebarn funnet ved et nonnekloster der hun vokser opp - under navnet Asketreet. En greve faller for henne og tar henne til sin frille. Men han forventes å gifte seg med en jevnbyrdig, en adelsdame. Asketreet godtar dette, gjør til og med brudekammeret i stand med sitt eget vakreste teppe. Slik blir hun gjenkjent av sin mor, og belønnes for sin lydighet mot skjebnen da greven velger å gifte seg med henne, i stedet for med adelsdamen som viser seg å være hennes egen tvillingsøster. Historien gjenfinnes hos Chaucer i The clerk's tale; han kaller piken Griselda.[4] Christine de Pisan bruker også historien om Griselda; Boccaccio skriver om Griselda i Dekameronen, mens John Gower endret navnet hennes i Tale of Constance i Confessio Amantis.[5]
Omkring 1180 skrev Marie en samling på 102 fabler, Ysopet, bygd på en angelsaksisk fabelsamling, men moralen er Maries egen. Hun er også regna som forfatter av legenden St. Patricks lidelser og helgen-biografien La Vie seinte Audree («St. Audreys liv»).
De 12 lais
[rediger | rediger kilde]- Guigemar
- Equitan
- Le Fresne («Asketreet»)
- Bisclavret («Varulven»)
- Lanval
- Les Deux Amanz («De to elskende»)
- Yonec
- Laüstic («Nattergalen»)
- Milun
- Chaitivel
- Chevrefoil («Kaprifolium»)
- Eliduc
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 2 (s. 296), Bokklubben Nye Bøker, ISBN 82-574-0063-7
- ^ Eleanor, fair maid of Brittany
- ^ Knud Togeby: «Europeisk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 2 (s. 297)
- ^ Katelin Brownfield: The clerk's tale by Chaucer
- ^ Anne Laskaya og Eve Salisbury: Introduksjon til La Fresne
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Blain, Virginia, et al. (1990): «Marie de France» i: The Feminist Companion to Literature in English, Yale UP, s. 714
- Howard, Bloch, R. (2003.): The Anonymous Marie de France. Chicago: U. of Chicago Press.
- Burgess, Glyn Sheridan, & Busby, Keith (1986): The Lais of Marie de France. Oversettelse til moderne engelsk prosa med innledning. Penguin Books Limited.
- Burgess, Glyn Sheridan (1987): The Lais of Marie de France: text and context. Manchester UP. ISBN 978-0-7190-1923-4.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Marie de France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- www.mariedefrance.org Arkivert 17. april 2019 hos Wayback Machine.
- Det internasjonale Marie de France-selskapet
- Komplett bibliografi, inkludert sekundærlitteratur (Archives de littérature du Moyen Âge, Arlima)
