Hopp til innhold

Christine de Pisan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Charles Perrault
Christine de Pisan underviser sin sønn (1410-1411)
FødtCristina da Pizzano
1364
Republikken Venezia
Død1430
Poissy (Kongeriket Frankrike)[1][2]
BeskjeftigelseForfatter, oversetter
EktefelleÉtienne du Castel[3]
FarThomas de Pisan
BarnJean de Castel
Mattheus de Pisano (kildekvalitet: muligens)[4]
NasjonalitetFrankrikes flagg Frankrike
SpråkMellomfransk, italiensk
Periode1399 – 1429
Viktige verkLe Livre de la Cité des Dames, Le livre du chemin de long estude, The Treasure of the City of Ladies, Complainte amoureuse (I), Complainte amoureuse (II), Les lamentacions sur les maux de la France, Le Ditie de Jehanne d'Arc, Les heures de contemplation de la Passion, L'epistre de la prison de vie humaine, Passion Isabeau, Othea's Epistle, Le Livre des fais et bonnes meurs du sage roy Charles V, Les trois jugemens, Les sept psaumes allegorisés, Le livre de prudence, Le livre du corps de policie, L'avision Christine, Le livre du duc des vrais amans, Une epistre a Eustace Morel, Le dit de la pastoure, Les quinze joyes Nostre Dame, Le dit de la rose, Le Livre des épîtres du débat sur le Roman de la Rose, Les proverbes moraux, Le dit de Poissy, Le debat de deux amans, L'avision du coq, Les jeux a vendre, Virelais, Rondeaux, Les cent ballades, Les cent ballades d'amant et de dame, Les balades d'estrange façon, Autres balades, Encore aultres balades, Lais, L'oroyson Nostre Dame, L'oroyson Nostre Seigneur, Dédicace à la reine
Signatur
Christine de Pisans signatur
Christine de Pisan på Commons

Christine de Pisan («de Pizan») (1364 – 1430) var en italiensk-fransk feministisk forfatter i middelalderen som med styrke utfordret samtidens kvinneforakt og stereotyper. Hun var selv den første kjente kvinnelige forfatter som levde av sitt forfatterskap[5] og således også den første kjente kvinnesakskvinne i europeisk litteratur.[6]

Hun fullførte 41 verk i løpet av sitt forfatterskap som varte i hele tretti år (1399 – 1429). Med sin kunnskap i italiensk var hun den som introduserte Dante til Frankrike. Hennes suksess stammet fra en lang rekke av innovativ skrivning og retoriske teknikker som kritisk utfordret mannlige forfattere, i første rekke Jean de Meun, som til hennes misnøye fremmet antifeminisme og kvinnehat i sine forfatterskap. Hennes tidlige høviske poesi er markert av hennes kunnskap i samtidens aristokratiske skikker og moter. Hennes tidlige og senere allegoriske og didaktiske avhandlinger reflekterer både selvbiografisk informasjon, men også hennes egen individualistiske og humanistiske tilnærming til den lærde tradisjonen i mytologi, legender og historie. Støttet av kongelige franske og engelske beskyttere, påvirket hun engelsk poesi på 1400-tallet. Hennes suksess stammet fra en bredt rekke av innovative skrive- og retoriske teknikker som kritisk utfordret kjente forfattere som Jean de Meun, forfatter av Roseromanen, som hun kritiserte som umoralsk.

I de senere tiår har Christine de Pisans verker fått ny betydning ved forskning fra blant annet hennes biograf Charity Cannon Willard[7] og historikeren Jeffrey Richards.[8] Noen forskere har argumentert at hun må bli sett på som en tidlig feminist som effektivt brukte litteratur for å overbevise om at kvinner kunne spille en viktig rolle i samfunnet, skjønt denne karakterisering har blitt utfordret av andre forskere som hevder at det er en anakronistisk bruk av ordet feminisme, eller at hennes overbevisning ikke var progressiv nok til at en slik betegnelse har betydning.[8]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]
Christine de Pisan presenterer sin bok for dronning Isabella av Bayern.

Christine de Pisan ble født i Venezia i Italia i 1364 som datter av Tommaso di Benvenuto da Pizzano (Thomas de Pisan), en lege, professor i astrologi og kansler av republikken Venezia. Etter at hans datter ble født aksepterte Thomas de Pisan en stilling ved kong Karl V av Frankrikes hoff som kongens astrolog, alkymist og lege. I dette adelige miljøet ved hoffet kunne Christine de Pisan forfølge sine intellektuelle interesser. Med hell klarte hun å utdanne seg selv i språk, i klassikerne og den tidlige renessansens humanisme ved at kongens bibliotek huset et stort antall manuskripter. Hun etablerte seg dog ikke som forfatter eller utnyttet sin store intellektuelle kapasitet før hun ble enke i en alder av 24 år.[9]

Christine giftet seg med Etienne du Castel, en kongelig hoffsekretær, da hun var atten. Hun fødte tre barn, en datter (som gikk i et dominikansk kloster i Poissy i 1397 som følge for kongens datter Marie), en sønn Jean, og et barn som døde i barndommen.[10] Hennes familieliv ble truet i 1390 da hennes ektemann plutselig døde i en epidemi på et oppdrag fra kongen i Beauvais og hun var etterlatt alene til å opprettholde en stor husholdning og betale sin avdøde ektemanns omfattende gjeld. Da hun forsøkte å samle penger fra hennes ektemanns eiendommer møtte hun kompliserte saksmål.[11] For å forsørge seg selv og familien begynte hun å skrive. I 1393 skrev hun kjærlighetsballader som fikk oppmerksomhet hos rike beskyttere ved hoffet som ble fengslet av nyheten av en kvinnelig forfatter og fikk henne til dikte tekster om deres egne romantiske eventyr.[12] De Pisans produksjon i denne perioden var omfattende. Mellom 1393 og 1412 skrev hun over tre hundre ballader og mange korte dikt.

I 1401–1402 deltok De Pisans i det som er Frankrikes første kjente litterære diskusjon og det bidro til at hun kunne bevege seg utenfor hoffets rammer og til slutt etablerte henne som en forfatter opptatt av kvinners posisjon i samfunnet. I løpet av disse årene ble hun involvert i en berømt litterær debatt da hun stilte spørsmål ved innholdet til Jean de Meuns store diktverk Roseromanen. Skrevet på 1200-tallet drev Roseromanens siste del en grov satire over konvensjonene om høvisk kjærlighet mens den samtidig kritisk avbildet kvinner som ingenting annet enn kyniske forførere. Hun protesterte spesielt mot bruken av vulgære og rent ut pornografiske skildringer i Jean de Meuns allegoriske dikt. Hun argumenterte at disse ordene og skildringene svertet og nedvurderte den anstendige og naturlige seksualfunksjon, og at et slik språk var malplassert for kvinnelige figurer som Fornuft. I henhold til de Pisan brukte edle kvinner ikke et slikt språk.[13] Hennes kritikk stammet hovedsakelig fra hennes overbevisning om at Jean de Meun bevisst baktalte kvinner i Roseromanen.

Debatten i seg selv ble meget omfattende og ved slutten av den var ikke den prinsipielle saken ikke lenger de Meuns litterære tekst, men isteden, grunnet de Pisans deltagelse, den urettferdige baktalelsen og svertingen av kvinner i litterære tekster. Debatten bidro til å etablere de Pisans ry som en kvinnelige intellektuell som kunne hevde seg selv og stå opp for sin plass i den mannsdominerte litterære elite. Hun fortsatte også siden å gjendrive fornærmende litterære behandlinger av kvinner.

Forfatterskap

[rediger | rediger kilde]
Christine de Pisan i sitt skrivekammer.

Ved 1405 hadde Christine de Pisan fullført hennes mest betydelige litterære verker, Boken om Damenes by (La Cité des dames) og Rikdommen til Damenes by, eller Boken om de tre dyder til kvinners undervisning (Livre des trois virtus à l'enseignement des dames). Den første av disse forsøkte å vise til viktigheten av kvinners bidrag til samfunnet opp gjennom historien, og den andre strevet etter å lære kvinner i alle samfunnslag om hvordan man kunne kultivere nyttige kvaliteter for å motbevise veksten av kvinneforakt (misogyni)[14]

Hennes siste større verk var et dikt som lovpriste Jeanne d’Arc, bondepiken som påtok seg en sjelden og uvant rolle ved å organisere det franske militære motstanden mot den engelske herredømme tidlig på 1400-tallet. Skrevet i 1429 feiret Fortellingen om Jeanne d'Arc (Ditié de Jeanne d'Arc) framtoningen av en kvinnelig militær leder som i henhold til Christine de Pisan rettferdiggjorde og belønnet alle kvinners anstrengelser for å forsvare sitt eget kjønn.[15]

Illustrasjon fra Boken om Damenes by.

Etter å ha fullført dette diktet synes det som om hun i en alder av 65 år besluttet å avslutte sin litterære karriere. Den nøyaktige datoen for hennes død er ikke kjent. Isteden har hennes arv fortsatt på grunn av den stemme som hun skapte og etablerte som en autoritativ retoriker.

I løpet av «Querelle du Roman de la Rose» – debatten om Roseromanen – ga de Pisan et tilsvar til Jean de Montreuil som hadde skrevet en avhandling som forsvarte de kvinneforaktelige uttrykkene i Roseromanen. Hun begynte med å kreve at hennes motpart som var «en ekspert i retorikk» i sammenligning med henne selv, «en kvinne uvitende om finurlige forståelse og smidig sinnelag». I dette unnskyldende svaret forringet hun bevisst sin egen stil. Hun gikk inn i en retorisk strategi ved å skrive det motsatte av hennes egentlige mening, kjent som antifrasis.[16]

Boken om Damenes by skrapte Christine de Pisan en symbolsk by hvor kvinner ble verdsatt og forsvart. Ettersom hun ikke noen litterær feministisk tradisjon å trekke på konstruerte hun tre allegoriske formødre: «Fornuft», «Rettferdighet» og «Rettskaffenhet». Hun gikk inn i en dialog mellom spørsmål og svar med disse allegoriske figurene fra en feministisk synsvinkel.[17] Disse konstruerte kvinnene løftet forfatteren opp fra hennes fortvilelse over samtidens kvinneforakt og sammen dannet de et forum hvor saker som hadde konsekvenser for alle kvinner ble debattert. Kun kvinnelige stemmer, eksempler og meninger ga bevis i teksten. Gjennom Fornuft argumenterte hun kvinnelige stereotyper kan bli forhindret kun om kvinner kan få delta i den mannsdominerte samtalen.[18] Hun ga eksempler på kvinners bedrifter, mange er lånt fra Giovanni Boccaccio, ikke bare fra hans bok om berømte kvinner, men også fra Decameronen.

I Rikdommen til Damenes by framhevet Christine de Pisan den troverdige effekten i kvinners tale og handlinger i dagliglivet. I denne teksten argumenterte forfatteren at kvinner må anerkjenne og fremme deres evner til å skape fred. Denne evnen vil tillate kvinner å megle mellom ektemann og undersåtter. Hun hevdet også at baktalende og ærekrenkende tale brøt ned ens ære og truet søsterbåndene mellom kvinner. Hun argumenterte deretter «dyktighet i å resonnere skulle være en del av alle kvinners moralske forråd».[19] En kvinnes påvirkning blir realisert når hennes tale tilsvarer renhet, dydighet og beherskelse. Christine de Pisan viste at retorikk er et mektig redskap som kvinner kunne benytte for å avgjøre motsetninger og for forsvare seg selv. Hun presenterte en konkret strategi som tillot alle kvinner, uavhengig av deres status, for å underminere den dominerende, patriarkalske samtalen.

I boken Christines syn (Avision Christine) fra 1405 innledet hun ved å si: «Jeg hadde tilbakelagt halvparten av min pilegrimsvandring» og den skildret en allegorisk reise til tre uhåndgripelige verdener hvor Frankrike selv i kvinneskikkelse taler om krigens ulykker.

Hennes ballader samlet hun i et verk kalt Hundre ballader mellom elskeren og hans kvinne (Cent ballades d’Amant et de Dame), 1405. Dialogen går skiftevis mellom mannen og kvinnen i en fortløpende kjærlighetshistorie. Således skapte hun en likevekt mellom kjønnene også på dette området.

Innflytelse

[rediger | rediger kilde]
Christine de Pisan underviser en gruppe menn.

Christine de Pisan bidro til den retoriske tradisjonen som en kvinne som motsa den enerådende offentlige samtalen i hennes tid. Retoriske lærde har studert intensivt hennes strategier for overtalelser. Det har blitt konkludert at de Pisan hadde smidd suksessfullt en retorisk identitet for seg selv og således oppmuntret alle kvinner til å favne denne identiteten til å motsi kvinneforaktelige tanker og utsagn gjennom en overbevisende dialog.

Bibliografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
  • L'Épistre au Dieu d'amours (1399)
  • L'Épistre de Othéa a Hector (1399–1400)
  • Dit de la Rose (1402)
  • Cent Ballades d'Amant et de Dame, Virelyas, Rondeaux (1402)
  • Chemin du long étude (1403)
  • La Pastoure (1403)
  • Le Livre des fais et bonners meurs du sage roy Charles V (1404)
  • Le Livre de la cité des dames (1405)
  • Le Livre des trois vertus (1405)
  • L'Avision de Christine (1405)
  • Livre du corps de policie (1407)
  • Livre de la mutation de fortune (1410)
  • Livre de la paix (1413)
  • Ditié de Jehanne d'Arc (1429)

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Discogs, Discogs artist-ID 1117654[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ BNE-identifikator XX1647790[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ historyofwomenphilosophers.org[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ IdRef, IdRef-ID 132505754, besøkt 25. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Redfern, Jenny (1995): «Christine de Pisan and The Treasure of the City of Ladies: A Medieval Rhetorician and Her Rhetoric» i: Lunsford, Andrea A, red.: Reclaiming Rhetorica: Women and in the Rhetorical Tradition, Pittsburgh: University of Pittsburgh Press, s. 74
  6. ^ Beyer, Edvard, red. (1971): Verdenslitteraturhistorien, Bind 2. Oslo. Side 520
  7. ^ Willard, Charity Cannon (1984): Christine de Pizan: her life and works, Persea Books
  8. ^ a b Richards, Jeffrey, red. (1992): Reinterpreting Christine de Pizan, Athens, GA: University of Georgia Press, s. 1-2.
  9. ^ Redfern 76
  10. ^ Willard 35
  11. ^ Willard 39
  12. ^ Redfern 77
  13. ^ Quilligan 40
  14. ^ Willard 135
  15. ^ Willard 205-205
  16. ^ Redfern 80
  17. ^ Campbell 6
  18. ^ Campbell 7
  19. ^ Redfern 87

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Moderne forskning
  • Den engelskspråklige standardoversettelsen av Boken om Damenes by, The Book of the City of Ladies, er ved Jeffrey Richards, (1982). Den første engelske oversettelsen Rikdommen til Damenes by, The Treasure of the City of Ladies:' ' er ved Sarah Lawsons (1985).
  • Standardbiografien om Christine de Pisan er Charity Cannon Willards Christine de Pisan: Her Life and Works (1984). Willards biografi gir også en omfattende gjennomgang av debatten rundt Roseromanen. Kevin Brownlee diskuterer også denne debatten i detalj i sin artikkel Widowhood, Sexuality and Gender in Christine de Pisan (i The Romantic Review, 1995)
  • En mer detaljert gjennomgang av de Pisans retoriske strategier er Jenny R. Redferns utdrag Christine de Pisan and The Treasure of the City of Ladies: A Medieval Rhetorician and Her Rhetoric (i Reclaiming Rhetorica, red. Andrea A. Lunsford, 1995).
  • M. Bell Mirabella diskuterer de Pisans evne til å gjendrive patriarkalsk diskurs eller samtale i hennes artikkel Feminist Self-Fashioning: Christine de Pisan and The Treasure of the City of Ladies (i The European Journal of Women’s Studies, 1999).
  • Karlyn Kohrs Campbell presenterer et interessant argument om de Pisans evne til skape en feministisk-orientert dialog i hennes forelesning Three Tall Women: Radical Challenges to Criticism, Pedagogy, and Theory (The Carroll C. Arnold Distinguished Lecture, National Communication Association, 2001).
  • Se The Rhetorical Tradition (red. Patricia Bizzell og Bruce Herzberg, 2001) og The Norton Anthology of Theory and Criticism (red. Vincent B. Leitch, 2001) for en del kommentarer om de Pisans liv, litterære verker, retoriske bidrag og andre relevante kilder som kan være nyttige.
Annen litteratur
  • Campbell, Karlyn K. (2003): Three Tall Women: Radical Challenges to Criticism, Pedagogy, and Theory. The Carroll C. Arnold Distinguished Lecture National Communication Association November 2001 Boston: Pearson Education Inc.
  • Redfern, Jenny (1995): «Christine de Pisan and The Treasure of the City of Ladies: A Medieval Rhetorician and Her Rhetoric» i: Lunsford, Andrea A, red. Reclaiming Rhetorica: Women and in the Rhetorical Tradition. Pittsburgh: University of Pittsburgh Press.
  • Richards, Jeffrey, red. (1992): Reinterpreting Christine de Pizan. Athens, GA: University of Georgia Press.
  • Quilligan, Maureen (1991): The Allegory of Female Authority: Christine de Pizan's Cité des Dames. New York: Cornell University Press.
  • Willard, Charity C. (1984): Christine de Pizan: Her Life and Works. New York: Persea Books.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Christine_de_Pisan&oldid=24737807»