Ljan
Ljan (uttales «jan») er et boligstrøk i Oslo. Det ligger i sydvestre del av bydel Nordstrand, i skråningen over Bunnefjorden. I sør renner Ljanselva, med utspring fra Lutvann og utløp i Bunnefjorden, gjennom Liadalen, som utgjør grensen mot bydel Søndre Nordstrand. Langs Bunnefjorden ligger tre badeplasser, Hvervenbukta, Ljansbadet og Katten, samt en mengde private badehus. Grensene i nord og øst er mindre konkret, og følger grensene mellom skolekretsene Ljan og Nordstrand. Navnet kommer fra de gamle Ljan-gårdene, men betydningen er ukjent.
En teori er at navnet kommer fra «Jaren» som betyr «kant». Dette stemmer godt med topografien/landskapsformen.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Da Østfoldbanen ble bygget ut, og Ljan stasjon ble bygget i 1878, begynte utbyggingen av Ljan som boligstrøk. I 1895 var det 430 beboere her, men utbyggingen fortsatte, dominert av sveitservillaer med store frukthager, og senere fortetting med mindre villaer og noe rekkehus- og terrassehusbebyggelse.
Jernbanen gikk til å begynne med på bro over Liadalen. Broen sto ferdig i 1876 og var 235 meter lang, 36 meter over dalbunnen. Den var visstnok noe ubehagelig å kjøre over fordi den svaiet. Jernbanetraseen ble lagt lenger mot øst via Hauketo i 1925, og broen ble sprengt og solgt til Christiania Spigerverk i 1929. Fire av brokarene finnes fremdeles i Liadalen.
I Liadalen lå det også to kruttverk. Det første ble anlagt i 1750 men ble senere flyttet til Gjersjøelva. Det nye verket ble anlagt i 1855 og var i drift frem til 1884, da det ble ødelagt av en eksplosjon. Mellom 10 og 15 tonn krutt eksploderte og de to nattevaktene omkom. Ruinene kan fremdeles sees, rett ved Ljanselva.
Ljansgårdene
[rediger | rediger kilde]Ljan var en gammel gård som nevnes første gang i 1308. Etter 1650 var den delt i tre bruk, Øvre Ljan, Nedre Ljan og Stubljan, men alle tre ble etter hvert kjøpt av eierne på Stubljan og utgjorde, sammen med gården Hvitebjørn i Oppegård, Ljansgodset. Stubljan fikk navn etter eieren tidlig på 1600-tallet, Christopher Nielsen Stub (1547–1630), borger og lagmann i Oslo. Arvingene hans solgte i 1647 til Rasmus Sørenssøn, hans datter Sidsel Rasmusdatter arvet gården. Hun giftet seg i 1694 med Peder Pederssøn Müller (1630–1714), og denne ble så neste eier frem til sin død i 1714, da sønnen Anthoni Müller (1678–1748) overtok. I 1748 ble Stubljan kjøpt av justisråd Povl Vogt (1722–61) som var gift Karen Holter (1725–82). Som enke eide hun Stubljan 1761–65 med broren Peder Holter (1723–86) som forvalter. Denne broren kjøpte så gården i 1765 og fikk bygget den store hovedbygningen ved Hvervenbukta. Etter at Holter døde i 1786, overtok enken, madam Maren Juel (1749–1812). Hun giftet seg i 1791 med Ole Christopher Wessel (1744–94) og i 1796 med statsråd Marcus Gjøe Rosenkrantz (1762–1838).
De solgte gården i 1799 til Juels niese, Gjertrud Maren Juel og hennes mann, generalveimester Lars Ingier (1760–1828). Fra 1799 til 1937 var gården eid av Ingier (slekt), idet Gjertrud og sønnene Marius og Helle ble de neste eierne, fra 1850 som firmaet M. & H.Ingier. Fra 1884 var det eid av Frithjof Ingier (1849–1906). Hovedbygningen brant i 1913. Firmaet fortsatte som eier, fra 1933 med Johanne Ingier som største eier, hun eide forøvrig Ingierstrand bad like ved. Etter hennes død i 1937 overtok Aker kommune,[1] som i 1948 ble innlemmet i Oslo kommune og etterhvert er det bare grunnmuren som er igjen. Ved den gamle Mosseveien står fremdeles de to portnerboligene, og i lysthuset ved Hvervenbukta er det i dag kafedrift.
Skole og kirke
[rediger | rediger kilde]Ljan skole er en barneskole for klassetrinnene 1 til 7. Bygget er tegnet, etter mønster av herregården på Stubljan, av arkitektene Christian Morgenstierne og Arne Eide og sto ferdig i 1923.
Ljan kirke ble tegnet av arkitekt Olav Olsen og sto ferdig i 1932. Den er i nyromansk stil, bygget i naturstein som er sprengt ut på tomten, i likhet med skolen.
Friluftsliv
[rediger | rediger kilde]Ljan har Østmarka rett i nærheten, og med de lokale idrettsanleggene er det gode muligheter for friluftsliv. Sloreåsen slalåmbakke har skitrekk og snøkanoner. I Liadalen er det turområde og idrettsbane som drives av Ljan IF. Tennisbanen i Gladvollveien drives av Ljan Tennisklubb.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Stubljan gård i Aftenposten den 8. juni 2011.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Haagen Krog Steffens (1898). Hvitebjørn og Stubljan: en norsk gaards og slegts historie. Christiania: H.K. Steffens.
- Oslo byleksikon, Oslo 2000, ISBN 82-573-0815-3
- Hvinden-Haug, Lars Jacob, Den eldre barokken i Norge Bygningenes former og rommenes fordeling 1660-1733, Doktoravhandling, AHO, 2008. S. 277-287
- Fint folk i bratte bakker: Ljans historie, Finn Erhard Johannessen, Lise Henriksen, Mentz Schulerud, Oslo 1990, ISBN 82-992272-0-8
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Ljan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Om Ljanselva
