Livia

Livia
Født		30. jan. 59 f.Kr. Roma (Den romerske republikk)
Død		28. sep. 29 (88 år) Roma (Det romerske keiserriket)
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Romersk keisarinne
Ektefelle		Tiberius Claudius Nero (43 f.Kr.–38 f.Kr.) (avslutningsårsak: skilsmisse) Augustus (38 f.Kr.–14) (avslutningsårsak: ektefelles død, bryllupssted: Roma)
Far		Marcus Livius Drusus Claudianus
Mor		Alfidia
Søsken		Marcus Livius Drusus Libo (familierelasjon: adoptivbror) Gaius Livius (muligens, familierelasjon: halvbror på fars side)
Barn		Tiberius (far: Tiberius Claudius Nero) Nero Claudius Drusus Germanicus (far: Tiberius Claudius Nero)
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Augustus' mausoleum
Livia på Commons

Livia Drusilla (latin: LIVIA•DRVSILLA, LIVIA•AVGVSTA) (født 30. januar 58 f.Kr., død 28. september 29 e.Kr.), også omtalt som Julia Augusta etter sin formelle adopsjon i Julius-familien i 14 e.Kr., var hustru av den eneveldige romerske hersker Augustus. Hun var mor til keiser Tiberius, bestemor på farssiden av keiser Claudius, oldemor på farssiden av keiser Caligula, og tippoldemor på morssiden til keiser Nero. Hun ble gudegjort av Claudius som også ga henne tittelen Augusta.

Framstillingen av Livia i ettertiden går på sitt verste som en seriemorder som ryddet alle som sto i vegen for hennes ambisjoner om å gjøre sønnen Tiberius til Augustus’ etterfølger som keiser av Romerriket, og som til sist også fjernet Augustus selv ved å forgifte fersk fiken. En mindre ekstrem framstilling er en selvrådig og sterk kvinne spilte en avgjørende rolle som sin ektemanns fremste rådgiver, som i forfatteren Robert Graves' ord: «Augustus styrte verden, men Livia styrte Augustus.» Hva som er de historiske realitetene er vanskelig for ettertiden å avgjøre.

Liv og virke

Første ekteskap

Marmorhode av Livia.

Livia ble født i 59 eller 58 f.Kr. som datter av Marcus Livius Drusus Claudianus med hans hustru Aufidia, en datter av magistraten Marcus Aufidius Lurco. Diminutiv Drusilla er ofte funnet i hennes navn og antyder at hun var den andrefødte datteren. Marcus Livius Drusus Libo var hennes adopterte bror.

Hun ble antagelig gift i 43 f.Kr. Hennes far giftet henne bort til Tiberius Claudius Nero, hennes fetter som tilhørte patrisierstanden, og som kjempet sammen med ham på siden til Julius Cæsars mordere mot Octavianus. Hennes far begikk selvmord i slaget ved Filippi i 42 f.Kr., sammen med Gaius Cassius Longinus og Marcus Junius Brutus, men hennes ektemann fortsatt å kjempe mot Octavianus, nå på vegne av Octavianus’ tidligere allierte, Markus Antonius. Hennes første barn, den framtidige keiser Tiberius, ble født i 42 f.Kr. I 40 f.Kr. ble familien tvunget til å flykte fra Italia for å unngå det andre triumvirat bestående av Octavianus (senere kalt for Augustus), Marcus Aemilius Lepidus og Markus Antonius, og de forbudene som de satte i gang. Mange av de som ble rammet av disse allierte seg med Sextus Pompeius, en sønn av Pompeius, som bekjempet triumviratet fra sin base på Sicilia. Senere flyttet Livia med sin ektefelle Tiberius Nero og deres to år gamle sønn til Hellas.

Hustru til Augustus

Marmorstatue av Livia som fruktbarhetsgudinnen Obs, 100-tallet e.Kr.

Etter at freden ble etablert mellom triumviratet og Sextus Pompeius’ tilhengere ble det annonsert et generelt amnesti. Livia kom da tilbake til Roma hvor hun ble presentert for Octavianus i 39 f.Kr. På denne tiden hadde hun som nevnt allerede en sønn, Tiberius, og var også gravid med en andre sønn, Nero Claudius Drusus. Det hevdes at Octavianus øyeblikkelig ble forelsket i henne, til tross for at han allerede var gift med Scribonia. Han sørget for å skille seg fra sin hustru samme år, og på nøyaktig den samme dagen som hun fødte hans datter Julia. På denne tiden var Livia seks måneder på vei, men hennes ektemann Tiberius Claudius Nero ble overtalt eller tvunget av Octavianus til å skille seg fra henne. Den 14. januar fødte hun sin andre sønn. Octavianus giftet seg med henne den 17. januar, idet han frafalt den tradisjonelle venteperioden. Tiberius Claudius Nero var tilstede ved bryllupet og ga henne bort i ekteskap «akkurat som en far ville ha gjort».

Viktigheten av å knytte den patrisiske slekten Claudii til Octavianus’ sak, og den politiske bevarelsen av slekten Claudii Nerones (en annen gren av Claudii bar etternavnet Nero), er antagelig en mer rasjonell forklaring for den brå og voldsomme foreningen. Livia og Octavianus forble uansett gift i mer enn 51 år, til tross for det faktum at de ikke hadde barn sammen, unntatt en enkel abort. Det synes som om hun hadde en særegen posisjon som en privilegert rådgiver for sin ektemann, og Dio Cassius hevdet at hun kom med anmodninger til ham på vegne av andre, og hadde innflytelse på hans politikk. Det er en uvanlig rolle for en romersk hustru i en kultur dominert av pater familias.

Etter at Markus Antonius begikk selvmord i 31 f.Kr. som følge av nederlaget i slaget ved Actium, hadde Octavianus fjernet alle hindringer til sin makt og styrte eneveldig (formelt ikke som keiser) fra 27 f.Kr. under ærestittelen Augustus, som deretter også ble det navn han omtales som. Sammen med Livia da han rollemodellen for den romerske familie og husholdning, og deres familie fortsatte å bo moderat i deres hus på Palatinerhøyden i Roma. Livia satte mønsteret for den adelige romerske matrona. Hun bar verken overdrevent med smykker eller gilde, pretensiøse klær. Hun tok hånd om husholdningen og sin ektemann, og Augustus hevdet at hun vevde hans klær, hvor lite troverdig det enn er, og sto alltid fram som trofast og dedikert. Hensikten med Augustus’ skryt var antagelig å understreke for samtiden i hvilken grad Livia var en ydmyk og selvoppofrende, dydig romersk kvinne, og samtidig peke på sine egne beskjedne vaner. I 35 f.Kr. ga Octavianus henne uten presedens frihet til å styre sine egne finanser og tilegnet en offentlig statue til henne. Hun hadde sin egen sirkel av klienter og dyttet fram mange egne protesjeer i politiske posisjoner, herunder bestefedrene til de senere keiserne Galba og Otho.

Da Augustus var far til en kun ett barn, datteren Julia, med sin første hustru Scribonia, viste Livia seg som en ambisiøs mor og begynte snart å skyve fram sine to sønner Tiberius og Nero Claudius Drusus til maktposisjoner. Drusus ble en betrodd general og giftet seg med Augustus’ favorittniese Antonia Minor som han fikk tre barn med: den populære general Germanicus, Livilla («lille Livia»), og den framtidige keiser Claudius. Tiberius var gift med Vipsania Agrippina, datter av Marcus Vipsanius Agrippa, og som han synes å elske høyt, men ble likevel tvunget av Augustus å skille seg fra henne og isteden gifte seg med hans datter Julia i 11 f.Kr., et ekteskap som ble ulykkelig for dem begge. Han ble til sist adoptert av sin stefar Augustus i 4 e.Kr. og navngitt som hans arving.

Marcus Claudius Marcellus, en nevø av Augustus, døde i 23 f.Kr., men det gikk rykter om at det ikke var en naturlig død, og at Livia sto bak dødsfallet. Etter at de eldre sønnene til Julia med Agrippa, som Augustus hadde adoptert som sine sønner og etterfølgere, hadde dødd, ble den ene gjenværende sønnen Agrippa Postumus adoptert samtidig med Tiberius. Senere ble Agrippa Postumus forvist til en øy og senere drept. Tacitus antydet at Livia ikke var uskyldig i disse dødsfallene, og Dio Cassius nevnte også slike rykter. Det var også rykter som Tacitus og Dio Cassius omtalte om at Livia også drepte Augustus selv ved å forgifte ferske fikener. Augustus’ barnebarn var Julia den yngre. En gang mellom 1 og 14 e.Kr. ble hennes ektemann Paullus henrettet, anklaget for å konspirert til en oppstand. Moderne historikere har teoretisert at Julias forvisning var ikke for påstått utroskap, men for at hun faktisk var involvert i Paullus’ opprør. Livia Drusilla selv konspirerte mot hennes stedatters familie og fikk dem ruinert. Det førte til åpen medynk for den falne familie. Julia døde i 14 e.Kr. uten å få tillatelse av sin far å komme tilbake til Roma fra sin forvisning.

Livia fikk retten til sacrosanctitas, «ukrenkelighet», modellert på privilegiene til en tribun hvor hensiken var å beskytte folkets representant fra angrep. Hva i praksis Livia skulle beskyttes mot er ikke klart, men det var en nyskapning at det uttrykkelig var basert på retten til en mannlig mydnighetsperson. Det plasserte henne i et rampelys mer enn noen annen romersk kvinne tidligere. Et dikt rettet til henne ved hennes sønn Drusus’ død i 9 f.Kr. kalte henne Romana princeps, kvinnelig «førsteborger av Roma», og henviste til viktigheten av keiserens hustru innenfor det kommende keiserlige dynasti.

Etter Augustus’ død

Kamé av onyx hvor Livia er framstilt med bysten av Divus Augustus (Wien)

Augustus døde i 19. august 14 e.Kr., 75 år gammel, og ble gudegjort av det romerske senatet. I sitt testamente etterlot han en tredjedel av sin eiendom til Livia, og de andre to tredjedelene til Tiberius. I testamentet adopterte han han også til familien Julia og ga henne den ærerike tittelen Augusta. Disse fordelingene gjorde det mulig for henne å opprettholde hennes status og makt etter hans død under det nye navnet Julia Augusta. Tacitus og Dio Cassius skrev at ryktene om at Augustus ble myrdet av Livia vedvarte, men disse er hovedsakelig blitt forkastet som ondskapsfulle fabrikasjoner spredt av politiske fiender av dynastiet.

For en tid synes det som om Livia og hennes sønn Tiberius, den nye keiser, kom godt ut av det med hverandre. Å snakke imot henne ble forrædersk i 20 e.Kr. og i 24 e.Kr. bevilget han sin mor en teatersete blant vestalinnene. Livia utøvde en uoffisiell, men faktisk makt i Roma. Til sist ble Tiberius irritert på sin mors politiske status, særskilt oppfatningen at det var hun som hadde gitt ham keisertronen. I begynnelsen av sitt styre la han ned veto mot den tittelen Mater Patriæ («landsmoder»), som var uten tidligere sidestykke, som senatet ønsket å bevilge henne. Tittelen var forlengelsen av at Augustus hadde blitt navngitt Pater Patriæ («landsfader»). Tiberius hadde også konsekvent avvist tittelen for seg selv.

De antikke historikerne Tacitus og Dio Cassius har framstilt en overdreven, selv dominerende enke, som uten problemer blandet seg inn i Tiberius’ beslutninger. Det mest kjente eksempelet var tilfellet med Urgulania, bestemor av Claudius’ første hustru Plautia Urgulanilla, en kvinne som korrekt antok at hennes vennskap med keiserinnen plasserte henne over loven, og Munatia Plancina, mistenkt for å ha myrdet Germanicus og reddet ved at Livia grep inn. Plancina begikk for øvrig selvmord i 33 e.Kr. etter å ha blitt anklaget på nytt for mord etter at Livia døde. En notis fra 22 e.Kr. nedtegnet at Julia Augusta (Livia) dedikerte en statue til Augustus i sentrum av Roma og plasserte da sitt eget navn før selv det til Tiberius.

Statue av Livia Drusilla, fra Paestum.

Antikkens historikere har gitt som årsak for at Tiberius reiste fra Roma og trakk seg tilbake til Capri var at han ikke orket henne lengre. Fram til 22 e.Kr. hadde det vært, i henhold til Tacitus, «en ekte harmoni mellom mor og sønn, eller et hat godt skjult»; Dio Cassius har fortalt at på den tiden han ble keiser hadde Tiberius dypt avskydd henne. I 22 e.Kr. Ble Livia syk, og Tiberius hadde i all hast reist tilbake til Roma for å være hos henne. I 29 e.Kr. hadde hun virkelig blitt syk og døde av det, men Tiberius ble da værende på Capri, hevdet at han var hardt nedlesset i arbeid, og sendte Caligula for å holde gravtalen. Suetonius la til den makabre detaljen at «da hun døde... etter en forsinkelse på flere dager, hvor han ventet i håp om at han skulle komme, ble hun til sist gravlagt da likets forfatning hadde gjort det nødvendig...» At hun skulle bli erklært guddommelig hadde Tiberius lagt ned veto mot, og uttalte at det var imot hennes egne instruksjoner. Senere la han ned mot alle æresbevisninger som senatet hadde bevilget henne etter hennes død og avlyste utførelsen av hennes testamente.

Freskoer fra Livias villa.

Det var ikke før 13 år senere, i 42 e.Kr. under styret til hennes barnebarn Claudius, at alle hennes æresbevisninger ble gjenopprettet og hennes guddommeliggjøring til sist ble utført. Hun fikk da navnet Diva Augusta («Den guddommelige Augusta»), og en stridsvogn trukket av en elefant fraktet hennes avbildning til alle offentlige leker. En statue av henne ble satt opp i Augustus’ tempel sammen med hennes ektemann, hestekappløp ble holdt i hennes ære, og kvinner skulle påkalle hennes navn når sa fram hellige eder. I 410, under herjingen av Roma, ble hennes aske spredt da Augustus’ tempel og grav ble herjet.

Hennes Villa ad Gallinas Albas nord for Roma er under arkeologisk utforskning; dens berømte freskoer av imaginær hage kan bli sett i Nasjonalmuseet i Roma. En av de mest kjente statuene av Augustus, den to meter høye «Augustus av Prima Porta» i hvit marmor, kom fra Livias villa.

Livias personlighet

Antikkens kilder generelt framstilt Livia som en stolt og opphøyd kvinne, trofast til sin eneveldige ektemann som hun var en verdig hustru av, alltid balansert og ærverdig. Med fullendt dyktighet spilte hun sine roller som ektefelle, mor, og enke. Dio Cassius har nedtegnet to av hennes ytringer: «En gang, da noen nakne menn møtte henne og ble sendt for henrettelse for det, reddet hun deres liv ved å si at for en kysk kvinne er slike menn på ingen måte mer forskjellig enn statuer. Da noe spurte henne hvordan hun hadde fått en slik befalende innflytelse over Augustus, svarte hun at det var å være absolutt ærbar selv, med glede gjøre det som behaget ham, ikke blande seg inn i noen av hans affærer, og i særdeleshet lot som hun verken hørte eller merket seg hans fremste lidenskap.»

Over tid førte enkestanden, et hovmod og en utilslørt trang til makt og den ytre prakt i statusen kom i økende grad fremst. Livia hadde alltid vært den fremste som dro fordel av det klima med smisking som Augustus hadde skapt, og som Tiberius avskydde og hadde «en sterk forakt for æresbevisninger», i henhold til Tacitus. I 24 e.Kr. Da hun gikk i teateret var et sete blant vestalinnene reservert for henne, men hensikten kan ha vært heller å ære prestinnene enn henne selv, i henhold til Ovid.

Livia hadde en vital rolle i oppdragelsen og utformingen av sin barn, Tiberius og Drusus. Det er uklart hva som var hennes rolle i skilsmissen fra hennes første ektemann, barnas fedre, i 39/38 f.Kr. Det er uklart hva som var hennes rolle da Augustus insisterte på at Tiberius skilte seg fra Vipsania Agrippina i 12 f.Kr.; om hun var kun nøytral eller om hun aktivt bidro til ektemannens bestemmelse. Den første skilsmissen etterlot Tiberius som fosterbarn i Octavianus’ hus; den andre skilsmissen etterlot Tiberius med et varig følelsesmessig sår da han ble tvunget til å forlate den kvinnen han elsket for dynastiske årsaker.

Livia i litteraturen og populærkulturen

Dupondius avbildet Livia som Pietas.

I antikk litteratur

Tacitus framstilte Livia som en høytstående kvinne med stor innflytelse, i en grad hvor hun «hadde den aldrende Augustus i tett kontroll — i en slik grad at han forviste sin eneste overlevende barnebarn til øya Planasia».

Den mørke framstillingen av Livia har sin opprinnelse hos Tacitus, og som ble effektivt videreformidlet hos Robert Graves, og videre til det moderne bildet av den ondskapsfulle og intrigefylte kvinne som myrdet den ene etter den andre som sto i veien for hennes ambisjoner, og til sist også sin egen ektemann. Tacitus selv er vagt antydende og insinuerende ved å si «Noen mistenkte hans hustru for skittent spill.» Moderne historikere tviler på det ondskapsfull portrettet ved å spørre om hvilken innflytelse romerske kvinner hadde i det kulturelle livet i det tidlige keiserlige palasset. Antikkens forfattere var selv utelukket fra de lukkede rom hvor beslutningene ble tatt, og bevisene er således, i historikeren Mary Beards ord, «ambivalente, vanskelig å få tak i, og bortimot umulig å tolke.» At hun selv hadde fordeler av bestemte dødsfall er i seg selv ikke et bevis for at hun sto bak. Anklagene om giftmord er i seg selv en slu anklage mot kvinner fra Livia via Lucrezia Borgia til den fiktive Harriet Vane i Dorothy L. Sayers’ romaner, som en pervertering av kvinners rolle som ansvarlig for matlagingen og husholdningen. Antony A. Barretts biografi fra 2002, First Lady of Imperial Rome, er et moderne forsøk på å studere de historiske kildene og balansere framstillingen.

Livias bilde framsto i antikkens visuelle media i form av mynter og portretter. Hun var den første kvinne som ble vist på mynter i provinsene i 116 f.Kr. og hennes portrettbilder kan bli kronologisk identifisert delvis fra progresjonen i hennes frisyrer, som representerte mer enn å være i henhold til tidens moter da hennes avbildning med samtidige detaljer kan oversettes til politiske uttrykk som representasjon av den ideelle romerske kvinne. Livias bilde utviklet seg i ulike portrettstiler som sporet hennes påvirkning på den keiserlige propaganda som bidro til å bygge bro over avgrunnen mellom hennes rolle som hustru til eneherskeren Augustus og som mor til keiser Tiberius. Ved å bli mer enn «en vakker kvinne», som hun ble beskrevet som i antikkens tekster, fungerte Livia som et offentlig bilde på det romerske idealet for kvinnelige kvaliteter, en moderlig figur, og til sist en gudinnelik representasjon som hentydet til hennes kyske dyd. Livias makt i å symbolisere fornyelsen av republikken med de kvinnelige dydene Pietas og Concordia i offentlige framvisninger hadde en dramatisk effekt på den visuelle representasjonen av de framtidige keiserlige kvinnene som de ideelle, ærverdige mødre og hustruer av Roma.

I moderne litteratur

Livia som gudinne Ceres.

I Robert Graves’ roman Jeg, Claudius, basert på Tacitus’ framstilling, er Livia framstilt som gjennomgående machiavelliansk, en intrigant og kald beregnende mesterhjerne. Bestemt på aldri å tillate republikansk styre til å overta makten igjen, da hun mente det førte til korrupsjon og innbyrdeskrig, og samtidig bestemt på å føre Tiberius til eneveldig makt og holde ham der, var hun involvert i hver eneste død eller vanære i det Julo-claudiske dynasti helt fram til hennes egen død. På sitt dødsleie fryktet hun kun guddommelig straff for hva hun hadde gjort og sikret seg løfte om framtidig guddommeliggjøring fra sitt barnebarn Claudius, en handling hun mente ville garantere henne et velsignet etterliv. Imidlertid er dette portrettet av henne balansert av hennes intense hengivenhet til Romerrikets beste som helhet, og hennes konspirasjoner er rettferdiggjort som nødvendig grusomhet til hva hun selv betrakter som en edel streben etter å gjøre det beste for alle romere, oppnåelig kun under et strengt keiserlig styre.

I TV-serien til BBC fra 1976, Jeg, Claudius, var Livia spilt av Siân Phillips. Skuespilleren vant en BAFTA for sin framstilling av rollen. TV-serien var basert på Graves’ romaner, men Jack Pulman, som dramatiserte romanene Jeg, Claudius og Claudius Guden, og gjorde dem langt mer radikale, særskilt å gjøre Livia til en dominerende, ond kraft i den første halvdel av serien. Graves fulgte Tacitus og i den skjønnlitterære framstilling er hun sjelden i forgrunnen, og isteden er det antydninger framfor direkte uttrykt om hva som er hennes ansvarlige hånd i begivenhetene. Pulman, i kontrast, trakk Livia i Siân Phillips’ skikkelse i forgrunnen som en minneverdig, om enn ikke helt historisk korrekt seriemorder, og Pulman ga henne tekst som hadde klangbunn mot andre ond kvinner i filmhistorien, som Mae West i Night after Night (1932). «Det er meget snilt av deg», hostet unge Marcellus mens Livia sikkert pleide ham til døde. «Nei, min kjære,» svarte hun, «snillhet har ingenting med det å gjøre.»

BBCs dramatisering i Jack Pulmans framstilling ble også vist i USA, med innledning av Alistair Cooke og hvor enkelte scener ble fjernet ved at de ble ansett som for sterke for det amerikanske publikum. Serien fikk resonans hos den meget konservative delen av publikum i USA i kjølvannet av Watergate-skandalen. Oppførselen til Livia og de keiserlige kvinnene ga historisk rettferdiggjøring hos den såkalte moralske majoritet, en politisk-religiøs pressgruppe som anså kvinner som en nøkkelfaktor for den amerikanske tilbakegangen.

BBCs dramatisering var ikke det første forsøk på Graves’ romaner. Det var et berømt, men oppgitt forsøk i 1937 med Charles Laughton som Claudius og Flora Robson som Livia. Levningene av filmatiseringen ble benyttet i BBCs dokumentarfilm The Epic That Never Was i 1965. Et mindre kjent forsøk var John Mortimers teaterversjon som gikk noen måneder i West End i 1972 til den ble tatt av plakaten grunnet dårlige omtaler.

I ITVs TV-serie The Caesars fra 1968 ble Livia spilt av Sonia Dresdel.

I dramaserien Rome, en samproduksjon mellom HBO, BBC og RAI, og gikk i årene 2005 til 2007 ble Livia, spilt av Alice Henley, introdusert i episoden «A Necessary Fiction» (2007) hvor hun fanger oppmerksomheten til unge Octavianus. Roma kjenner til eksistensen av Livias barn Tiberius, men ikke at hun gravid med Drusus da hun møtte Octavianus. Livia er framstilt som villedende ydmyk og underdanig i offentligheten, mens i det private har hun en jernvilje og en vilje til konspirasjoner.

Livia er en figur i Neil Gaimans tegneseriefortelling «Distant Mirrors – August», utgitt samlet i utgivelsen The Sandman: Fables and Reflections (1993).

I John Maddox Roberts' novelle «The King of Sacrifices», utgitt i hans serie av noveller, SPQR, lot Livia ansette Decius Metellus til å etterforske mordet på en av Julia den eldres elskere.

I Colleen McCulloughs roman fra 2007, Antony and Cleopatra, er Livia framstilt som en listig og effektiv rådgiver til sin elskede ektemann Augustus.

Livia spiller en viktig rolle i David Wisharts to krimromaner om Marcus Corvinus, Ovid (1995) og Germanicus (1997). Hun er omtalt posthumt i Sejanus (1998).

Luke Devenishs romanserie Empress of Rome, henholdsvis Den of Wolves (2008) og Nest of Vipers (2010), har Livia som en sentral figur en fiktiv, skjønnlitterær redegjørelse av hennes liv og historiske epoke.

Litteratur

• Bartman, Elizabeth (1998): Portraits of Livia: Imaging the Imperial Woman in Augustan Rome, Cambridge: Cambridge University Press.
• Barrett, Antony A. (2002): Livia: First Lady of Imperial Rome, Cambridge, MA, Yale University Press.
• Beard, Mary (2014): Confronting the Classics, Profile Books, kapittel «Married to the Empires», s. 126-134.
• Beard, Mary (2014): SPQR. A History of Ancient Rome, Profile Books.
• Kunst, Christiane (2009): «Das Liviabild im Wandel» i: Losemann, Volker, red.: Alte Geschichte zwischen Wissenschaft und Politik: Gedenkschrift Karl Christ, Wiesbaden: Harrassowitz Verlag, Philippika, 29, s. 313–336.
• Winkes, Rolf (1995): «Livia, Octavia, Iulia: Porträts und Darstellungen» i: Archaeologia Transatlantica XIII, Providence, Louvain-la-Neuve.

Eksterne lenker

(en) Livia Drusilla – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• As goddess and priestess of Demeter
• Portraits of Livia