Liu Shan
| Liu Shan | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 207[1] Xinye (Han-dynastiet) | ||
| Død | 271[1] Luoyang | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Zhang Zhang Lady Li Lady Wang | ||
| Far | Liu Bei | ||
| Mor | Lady Gan | ||
| Søsken | Liu Feng Liu Yong Liu Li | ||
| Barn | 7 oppføringer
Liu Xuan
Liu Yao Liu Cong Liu Zan Liu Chen Liu Xun Liu Qian | ||
| Nasjonalitet | Østre Han-dynasti (–220) Shu Han (221–263)[2] Wei-dynastiet (263–265) Western Jin dynasty (265–) | ||
Líu Shàn (tradisjonell kinesisk: 劉禪; forenklet kinesisk: 刘禅; født 207, død 271), stilnavn Gōngsì (公嗣), var den andre og siste keiseren av Shu Han i de tre rikers tid i Kinas historie. Shàn var dynastiets grunnlegger Liu Bei og keiserinne Mis eldste ekte sønn, og han overtok etter sin fars død da han bare var seksten år gammel. Shàn ble da overlatt til kansleren, Zhuge Liang, og den keiserlige sekretæren, Li Yan. I løpet av Líu Shàns regjeringsperiode ble mange felttog ført mot det rivaliserende riket Cao Wei, først ledet av Zhuge Liang og siden av Jiang Wei, men til liten nytte. Shàn overga seg til slutt til Wei i 262, etter at Wei-generalen Deng Ai hadde ledet et overraskelsesangrep mot Shǔ-hovedstaden Chengdu. Han ble så flyttet til Wei-hovedstaden Luoyang og gitt tittelen Grev Sī av Ānlè (安樂思公; Ānlè Sīgōng). Der levde han et fredelig liv før han døde, sannsynligvis av naturlige årsaker, i 271.
Shàn var godt kjent under sitt barnenavn Ā Dòu (阿斗), og ble regnet som en ubrukelig, eller kanskje til og med tilbakestående hersker. Han ble beskyldt for å nyte egne fornøyelser mens han forsømte de statlige affærer. Enkelte mener riktignok at Líu Shan, som sin far Bei, var fremragende dyktig til å hanskes med mennesker, siden han klarte å balansere interessene til de to største fraksjonene ved hoffet, fraksjonene ledet av Zhuge Liang og Li Yan, som hadde ulike syn på de mange krigsfelttogene mot Wei. Disse kritikerne roser også Shàn for å ha lurt sine motstandere ved å få dem til å tro han var udugelig på en glimrende måte etter Shu-Han hadde blitt erobret, og klarte slik å beskytte seg selv mot skade. Til tross for dette brukes navnet Ā Dòu fremdeles for å beskrive udugelige folk som ikke oppnår noe selv med fremragende hjelpere.
Líu Shàns egennavn kombinert med navnet til Liu Feng, som Liu Bei adopterte før Shàn ble født, utgjør sammen ordet Fēngshàn (封禪) som betyr "å motta tronen i en seremoni." Historikere som Yi Zhongtian mener dette var en implikasjon på Liu Beis ambisjoner om å bli keiser, til og med lenge før keiser Xian, den siste universelt anerkjente Hàn-keiseren, abdiserte. Dette strider mot Liu Beis påstand om at han bare ble keiser for å fortsette ættelinjen fra det østlige Han-dynastiet (Liu Bei var en etterkommer av keiser Jing av Hàn).
Chen Shou, forfatteren av Sanguo Zhi bemerket at Zhuge forbød offisielle historikere ved Liu Shans hoff, og selv etter Zhuges død ble ikke stillingen gjenopprettet, noe som strider med den tradisjonen. Derfor ble mange av hendelsene under Shàns styre ikke nedtegnet, og dette førte til at få detaljer om Líu Shàns regjeringstid har overlevd i historiske nedtegnelser.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bo Yang (utg.): Sima Guang’s Zizhi Tongjian. Modern Chinese Edition. Taipei 1982–1989.
- The Three Kingdoms and Western Jin. A history of China in the Third Century AD. Artikkel av Rafe de Crespigny, professor ved Australian National University