Lincoln Continental

Lincoln Continental
Produsent		Lincoln
Produsert		1939–
Klasse		Full-size luksusbil (2016–)
Layout		All-wheel-drive (2016–)
Generasjoner		10
Forgjenger(e)		Lincoln MKS
Efterfølger(e)		Lincoln Town Car
Lincoln Continental på Commons

Lincoln Continental er en bil produsert av Lincoln-divisjonen av Ford Motor Company. Den første modellen kom i 1939. De neste 63 årene hadde bilen vanligvis et spesielt utseende som en luksusbil selv om bilen har mange fellestrekk med andre Ford-modeller.

1939

Den første Lincoln Continental ble utviklet som Edsel Fords personlige bil. Edsel Ford bestilte bilen i 1938 som en engangs spesialbil som skulle være klar til hans ferie i 1939. Designansvarlig var sjefdesigneren Bob Gregorie. Bilen ble laget som et spesialprosjekt, men det er antatt at bilen skulle i produksjon hvis resultatet ble bra.

Designet ble etter sigende skissert av Gregorie utfra Lincoln Zephyrs tegninger i løpet av en time. Resultatet ble en elegant convertible med et langt panser som dekket Lincolns V12 motor med lange skjermer og kort bagasjerom med Continental-seriens varemerke, det utvendige reservehjulet.

Sjefens spesialbil ble levert etter planen, og Edsel fikk den levert til Florida for hans vårferie. Interessen fra hans rike venner var høy, og Edsel sendte et telegram tilbake at han kunne selge tusen av dem. Lincolns håndverkere startet øyeblikkelig å produsere Continental convertible biler samt noen få hardtop-biler. De var i all hovedsak bygget for hånd. De 24 1939-modellene og 400 1940-modellene hadde til og med håndutformede karosseripaneler, da former for disse ikke var laget før 1941.

Etter angrepet på Pearl Harbor ble produksjonen av Continental stanset, og ble gjenopptatt i 1946-1948. Som andre etterkrigs Lincoln-biler fikk Continental noen mindre kosmetiske endringer.

1956

Navnet Continental kom tilbake i 1955 som et separat Ford-bilmerke med sin eneste modell Continental Mark II. Denne versjonen var et unikt design med den høyeste kvalitetsikring som noen gang er blitt sett i bilindustrien. Det ypperste av luksus var det mye av i den nye Continental, og det lave produksjonsvolumet gjorde at bilen virket enda mer eksklusiv enn originalen.

1956 Continental var en av de dyreste bilene i verden med en prislapp på $10 000 som gjorde den til en rival til Rolls-Royce. På tross av sin astronomiske pris så tapte Ford Motor Company penger på hver bil som ble solgt. Cadillac hadde tilsvarende finansielle tap for sin egen Continental rival, den fire dørs Eldorado Brougham. Kjøretøy som dette var image byggere for de to selskapene i tillegg til å være testplattformer for nye idéer og konsepter.

Continental Mark II ble kun solgt i to modellår med ca. 3 000 enheter produsert. Mellom historiene om forhandlere som avviste potensielle kjøpere fordi de ikke ble ansett som de rette personer til å eie en Continental, og dens prislapp som gjorde den kun oppnåelig for verdens aller rikeste gjorde at Continental ble nesten mytisk. Eierlisten er spekket med kjendiser som Elvis Presley, Sjahen av Iran, Nelson Rockefeller, Henry Kissinger, med flere.

1958-69 Mark III, IV og V

Continental divisjonen ble oppløst etter 1957, men i et forsøk på å ta vare på av Mark II ettermæle navnga Lincolns sin toppmodell i 1958 til Continental Mark III. Forskjellen på denne og de lavere modellene av fullstørrelse Lincoln var kun utstyrsnivået samt taket som hadde som hadde et elektrisk "breezeway" vindu som forsvant ned bak baksetet. Det årets fullstørrelse Lincoln solgte dårlig for alle modeller.

1958 var et år med økonomisk nedgang i USA. Den nye Lincoln var en av de største bilene noen gang laget, til og med større enn det årets Cadillac. Styling ble av mange regnet som ekstremt overdådig selv i et tiår med overdådig design.

1959 modellserien inneholdt en Continental Mark IV modell og i 1960 en Continental Mark V med mer tilbakeholden design enn 1958 modellen.

1961

For 1961 modellen ble Continental totalt redesignet av Elwood Engel. For første gang ble navnene Lincoln og Continental brukt på biler som ikke hørte til Mark serien. Designet var opprinnelig tiltenkt 1961 Ford Thunderbird, men konseptet ble utvidet og lett endret før det ble overført til Lincolnlinjen av Robert McNamara.

En av de mest bemerkelsesverdige tingene med den nye Continental var dens størrelse. Den var 60cm kortere enn sin forgjenger. Så mye mindre var bilen at markedsføringsledelsen i Ford fotograferte en dame som parallellparkerte en sedan for en fotoserie i et tidsskrift. Modellens mest gjenkjennbare varemerke er at bakdørene er hengslet i bakkant var en ren praktisk innretning. Den nye Continental hadde en ny «unibody» design hvor det ganske enkelt ikke var strukturell styrke for å henge døren i forkant for den åpne modellen. For å forenkle produksjonen, i det minste i starten, ble alle fire dørs modeller og kun to karosserityper tilbudt, sedan og convertible. Disse "selvmordsdørene" kom til å bli den mest gjenkjennelige detaljen på 1960-tallets Lincoln modeller.

1961 modellen var den første bil i USA som ble solgt med en 24 000 miles / 39 000 km 2-års full garanti. Sjefen for Lincoln Continental divisjonen Harold W. Johnson ønsket å finne et dekk som hadde lengre levetid. Dette arbeidet ble ledet av Jacques Bajer.

1961 Lincoln Continental var virkelig Engel sitt design mesterverk. Til og med dashbordet var hans design. Dette kan ha vært siste gang en enkelt person var ansvarlig for det komplette designet av en bil som skulle produseres i full skala. 1961 Lincolns formidable beskjedne eleganse vant øyeblikkelig en stor designpris og ble brett kopiert av de andre produsentene, eksempelvis 1963 Cadillac og 1963 Buick Electra.

Kennedy Limousine SS-100-X

For Kennedyadministrasjonen kjøpte Secret Service en åpen paradelimousine spesialbygget av Hess & Eisenhart i Cincinnati, basert på en 1961 Lincoln 4-dørs convertible som fikk kodenavnet SS-100-X. Dette var bilen som John F. Kennedy var passasjer i under attentatet i 1963 som kostet hans liv. På det tidspunktet var fronten av bilen oppdatert med grill, lys og støtfanger fra 1962-modellen.

Etter attentatet ble bilen returnert til Hess & Eisenhart hvor den ble reparert og ettermontert med panserbeskyttelse og fast tak. Den ble fortsatt brukt i tjeneste for Det hvite hus i mange år. Denne verdenskjente bilen er nå utstilt på Henry Ford Museum i Dearborn.

1962

1962 års modellen var en mindre justering på det lett gjenkjennelige "slab-sided" designet som ble brukt fra 1961 til og med 1969 med færre endringer fra år til år. Årets endring var en enklere design av frontgrillen med flytende firkanter og en tynn senterstolpe.

1963

Som en følge av tilbakemeldinger fra kunder ble 1963 modellens forseter endret for å gi litt mer benplass i baksetet. Bagasjelokket ble også løftet opp litt for å gi mer plass i bagasjen. De flytende firkantene i grillen på 1962-modellen ble til en enklere firkantet matriks.

1964

I 1964 ble bilen strukket 3 tommer (76mm) som økte benplassen i baksetet og taklinjen ble gjort mer firkantet. Dashbordet ble også redesignet. Sidevinduene var nå rette for å gi mer plass inni bilen. Tanklokket hadde tidligere vært skjult bak den bakre grillen, nå ble det plassert på sjåførsidens baksjerm. Det eksterne «Continental»-skriptet ble også endret.

En 1964 model ble brukt i James Bond filmen Goldfinger. Bilen blir puttet i en bilpresse hos en bilopphogger. I virkeligheten var det en 1963 modell som ble til en presset sammen. Bilen ble byttet ut etter at nærbildene ble tatt.

1965

Den konvekse 1961-64 grillen ble erstattet av en flatere og mer firkantet grill for årene 1965-69. Bilen fikk skivebremser i front i 1965 for å bedre bremseevnen. Dette var første gang at parkeringslys og blinklys foran var integrert i forskjermen i motsetning til tidligere plassering på støtfangerne.

En 1965 Continental ble fremtredende brukt i den amerikanske fjernsynsserien Green Acres. En 1965 modell ble også mye brukt i Matrix-trilogien. En 1965 Continental Convertible vises også under åpningsrulletekstene for fjersynsprogrammet Entourage.

1966

I 1966 kom det også en 2-dørs versjon. Dette var den første 2-dørs Lincoln siden 1960. MEL-motoren ble utvidet fra fra 430 til 462 in³ (7,0 til 7.6 liter). Det var også endringer på alle eksterne flater samt at bilen fikk et nytt interiør. Lengden ble øket med fem tommer til 220,9 (561,1 cm) og bredden med en tomme til 79,7 (202,4 cm). Sedanens høyde ble også økt med en tomme til 55,0 (139,7 cm). Buede sidevinduer kom tilbake.

Convertible modellen fikk noen tekniske endringer knyttet til hvordan toppens bevegelser. Lincolns ingeniører separerte hydraulikken som styrte toppen og bagasjelokket ved å ha to pumper. Bakvinduet i plast ble erstattet med et i glass.

Salget økte til 54 755 enheter i modelåret 1966, noe som ble regnet som en suksess av Ford. Dette var en 36 % økning sammenlignet med foregående år. Det ble produsert 65 % sedaner, 29 % coupéer og like under 6 % av den firedørs convertible-modellen. Kong Olav V var entusiastisk eier av en firedørs 1966-modell, en sort utgave av den på bildet til venstre.

Kongens bil A-5

En av kong Olav sine biler, A-5, er en Lincoln Continental Convertible fra 1966. Bilen kalles også "Bryllupsbilen" siden den var i bruk både ved Kongeparets bryllup i 1968 og da Kronprinsparet giftet seg i 2001.

Bilen ble kjøpt av slottet 22. april 1965 var ferdig registrert på A-5. På tidlig 90-tall ble bilen solgt til private og fikk skiltene DH11111, senere veteranskiltet A-55. Også under kronprinsbryllupet i 2001 var bilen privat eid og hadde A-55, men dispensasjon ble gitt til å bruke A-5 bryllupsdagen. Slottet kjøpte bilen tilbake igjen i november 2002, og bilen har nå ordinært A-5 skilter.

1967

1967 var det siste året kundene kunne velge en firedørs convertible Continental. I 1967 ble det bygget 45 667 enheter.

1968

1968 modellen hadde noen mindre eksterne endringer. Den nye Ford 385 montoren som var på 460 in³ (7.5 liter) var planlagt brukt på hele årets produksjon, men da det fantes mange av de gamle 462 motorene i produksjonslinjene ble disse benyttet først. 460 motoren ble faset inn senere i modellåret.

Mark III

Lincoln Continental Mark III ble introdusert i 1968 som en 1969-modell. Grunnen til "III" designasjonen var at denne bilen ble sett på som en ekte etterfølger etter 1956-57 Continental Mark II. Selv om den deler Continentalnavnet med andre Lincolnmodeller så var det en helt annen bil. Den var basert på Ford Thunderbirdplattformen. Mark III var den første chassis på ramme Lincoln bygget siden 1957. Den nye Continental Mark III var også tilgjengelig som coupé.

Mark III ble bygget fra 1968 til 1971 med kun mindre endringer i forhold til den originale 1968 modellen. Den hadde en 460 in³ motor med 365 bhp (272 kW) og kompresjonsforhold på 10,5:1. 1970 modellen hadde tilgjengelig Sure-Track anti-lock system på bakhjulene. Continental ble levert med Michelin radialdekk.

Denne modellen ble benyttet i 1971 filmen The French Connection hvor den ble brukt til smugling.

1970-79

1970 Continental fortsatte med de samme hovedtrekkene som i tidligere år, men bakdørene som var hengslet i bakkant var historie på lik linje med unibody konstruksjonen. Endringene inkluderte hovedlykter som var skjult bak deksler når de ikke var i bruk som ble introdusert med Lincoln Continental Mark III. Føderale forskrifter resulterte i nye støtfangere i 1973. Grillen ble endret i 1971 og 1977. Gradvis ble det innført avgassforbedringer. Likevel var det mellom 1972 og 1975 Lincoln Continental Mark IV som vant tittelen "Kongen på haugen" foran Cadillac Eldorado i kategorien personlig luksusbil i USA.

Standard luksustilbehør ble gradvis tilleggsutstyr i løpet av tiåret. 460 in³ (7.5 liter) motoren ble tilleggsutstyr i 1977 da standardmotoren ble en 400 in³ (6,6 liter) small-block motor. Fra 1975 til 1980 ble det solgt en Continental Town Coupé ved siden av en firedørs Continental Town Car samt Contiental Mark V. Town Coupé og Town Car var utstyrspakker til en vanlig Continental.

Bilen var 233,4 tommer (5,92m) lang og vekten varierte mellom 2050 og 2400 kg innen perioden. Etter at General Motors "downsized" sine store biler for 1977 sesongen ble Lincoln noen av de største bilene på markedet med unntak av Cadillac Fleetwood 75 limousine. Disse Continentalbilene hadde en 460 in³ (7,5 liter) motor som var den største motoren i produksjon på verdensbasis mellom 1977 og 1979.

I 1975 fikk Lincoln Continental, Town Car og Town Coupé operavinduet. I 1977 kom Rolls-Royce lignende grill på Continental Mark IV / Continental Mark V. Den nye grillen var både høyere og smalere enn den hadde vært i tidligere år, men posisjonen til hovedlysene var uendret slik at de så ut til å være plassert lavere og langt ut mot hjørnene på bilens front.

1980-81

I 1980 kunne ikke lengre Ford produsere de store slagskipene fra 1970-tallet på grunn av at de ikke klarte kravene til forbruk og avgass, selv om bilene solgte godt. Mindre og mer økonomiske biler måtte til. Ford valgte å redusere Continental til Ford Panther-plattformen som ble designet til 1979 Ford LTD og Mercury Marquis. 1980 Continental Mark VI var sammenlignet med 1979-forgjengeren Mark V ca. 400 kg lettere og omtrent en halv meter kortere. Den hadde en 302 in³ (5.0 liter) V8 motor. En 351 in³ (5.8 liter) motor var tilleggsutstyr i en kort periode. Bensinforbruket var en redusert med en tredjedel sammenlignet med 1979-modellen.

Modellspektret ble litt mer forvirrende ved at det var fire modeller med to forskjellige hjulavstander som bar navnet Continental. Det var også en ny type Continental, en firedørs Mark VI.

Standard Continental sedan og coupé (begge tilgjengelige i basis og Town Car / Town Coupé versjoner) hadde en akselavstand av 117 tommer / 297 cm. De hadde fire åpne firkantede hovedlykter og smale vertikale baklys med en stor refleksplate under bagasjelokket. Sedanene hadde smale operavinduer mens coupéene hadde lange, firkantede operavinduer.

Den mer utstyrte Mark VI klassen hadde fortsatt et ovalt operavindu som var en Mark-styling med røtter tilbake til 1972. Den hadde også fire runde hovedlykter som var skjult bak to vakuumkontrollerte dører og vinklede baklys. Den hadde også den standard Continental reservehjulsskjuler på bagasjelokket. Mark VI sedan ble produsert mellom 1980 og 1983. Denne ble produsert med en akselavstand på 117 tommer / 297 cm. Mark VI coupe benyttet den kortere 114 tommer / 289 cm akselavstanden som også Ford LTD og Mercury Maquice benyttet. Mark VI var tilgjengelige i standard-, signatur- og designerversjonene Bill Blass, Emilio Pucci, Cartier og Givenchy, som alle hadde sitt å si for farger og stoffvalg i deres respektive versjoner.

Den nye Continental hadde så mange stylinglikheter med de tidligere større bilene som det var mulig å få til. Ledelsen i Lincoln visste at det var viktig å holde på det kjente for å sikre salg og øyeblikkelig gjenkjenning av bilene som Lincoln.

I 1981 ble full størrelse Continental sedan og coupe erstattet (dog kun i navn) av Lincoln Town Car og Town Coupé som tidligere var en utstyrspakke for Continentalmodellene. 1981 Town Car/Coupé ble basisversjonen og de tidligere Town Car/Coupé utstyrsnivåene ble nå til Signature Series.

Mens Town Car, som fra 1982 kun var tilgjengelig i en firedørs variant, hadde gode salgstallene for Mark VI begynt å gå nedover. Noe av grunnen var at den nye firedørs 1982 Continental konkurrerte mot Mark VI i det samme markedet. Mark VI coupé-salget falt mens kjøperne ventet på den dynamiske nye 1984 Mark VII som var bygget på en strukket Ford ´Fox´ plattform som den delte med 1982 Continental.

1982-87

I 1982 ble Continental navnet brukt på en ny og mindre Lincoln som var planlagt at skulle være en direkte konkurrent til Cadillac Seville. Den var priset ca. $2 000 under Seville. Bilen var bygget på Fords Fox plattform. I motsetning til Seville som var forhjulsdrevet så hadde Continentalen fortsatt bakhjulsdrift. Standardmotoren var Fords 5.0 liter Windsor V8 med Fords nye økonomiske AOD (Automatic Overdrive) 4 trinns automatkasse. Denne kombinasjonen ga en effekt på 150 hk / 112 kW. I perioden 1982 til 1987 var modellene basis, Signature og designer (Valentino og Givenchy) tilgjengelige.

Mens Mark VI fortsatt var tilgjengelig (til og med 1983) i coupe og sedan, fra 1982 var Continental kun tilgjengelig som sedan. Continentals todørsvariant som var 30 cm kortere og ca. 200 kg lettere enn Mark VI modellen ble introdusert i 1984. Det ble bestemt at denne skulle ha et annet design enn sedanen, på utsiden i det minste. Den var også over 10 cm lengre enn Continental sedan på tross av at den hadde den samme akselavstanden.

Coupe versjonen Lincoln Mark VII ble introdusert 1984 som en verdig motstander til Cadillac Eldorado. I virkeligheten var denne veldig forskjellig fra den glamorøse 1979 – 1985 Cadillac Eldorado. Det var en stor og fordelaktig endring i forhold til Mark VI fra 1980-83. En annen Mark VI motstander var Chrysler Imperial (1981–83) som hadde et frekt design og mange tilleggsopsjoner. Denne avsluttet et ganske dårlig salgsperiode på samme tidspunkt som Mark VI ble tatt ut av produksjon. Mark VII med sitt rene design og greie funksjoner (spesielt for LSC modellen) var en nærmere konkurrent til BMW 6-serien og Mercedes SEC enn den forhjulsdrevne Cadillac Eldorado. Mark VII fortsatte med bakhjulsdrift litt lengre enn sin sedanvenn. Mark VII ble tatt ut av produksjon i 1992 og ble erstattet av en annen bakhjulsdrevet inkarnasjon i 1993, Mark VIII.

Continentals elegante eksteriør var helt klart designet etter de samme grunnprinsippene som rivalen Cadillac Seville. Continental var dog litt mer traust i sin styling og hadde mange ferre problemer enn sin Cadillac rival. Den kom dog to år for sent ut på markedet slik at Seville selv med sine problemer allerede hadde klart å etablere seg godt i markedet da Continentalen ble introdusert i 1980.

Standardmotoren i 1982 var en kompressormatet versjon av Fords velutprøvde 302 in³ V8. En innsprøytningsversjon kom året etter som ble oppgradert til en sekvensielinnsprøytningsversjon noen år senere. I 1984 og 1985 kunne man også bestille en sekssylidret BMW Steyr 2,5 liter turbodiesel motor. Den var sett på som treg med mye utslipp av dieselrøyk. Den ble ikke særlig populær og det ble kun bestilt et fåtall av den utgaven.

2016-

Lincoln Continental
Produsent		Ford Motor Company
Produsert		2016–
Designer		Max Wolff (2013) David Woodhouse (2014)
Klasse		Full-size luksusbil (F)
Karosserityper		4-dørs sedan
Layout		Front-engine, front-wheel-drive / all-wheel-drive
Plattform		Ford CD4 platform
Efterfølger(e)		Lincoln Town Car
Relatert		Lincoln MKZ Ford Mondeo Ford Taurus Ford Fusion
Tekniske data
Motor		3.7 L 3.0 L 2.7 L
Antall gir		6 automatgir
Lincoln Continental på Commons

Eksterne lenker

• (en) Lincoln Continental – kategori av bilder, video eller lyd på Commons