Leif Lundsten
| Leif Lundsten | |||
|---|---|---|---|
 Leif Lundsten i 1942 Foto: Ole Friele Backer | |||
| Født | 24. juni 1918 Østre Toten | ||
| Død | 9. juni 1944 (25 år) Nedskytning | ||
| Beskjeftigelse | Offiser, flyger | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | St. Olavsmedaljen med ekegren Krigsmedaljen | ||
| Våpenart | Luftforsvaret | ||
| Militær grad | Major | ||
Leif Lundsten (født 1918, død 1944) var norsk offiser (major) og skvadronsjef for 331 skvadron under den andre verdenskrig. Lundsten omkom som følge av feilaktig beskytning fra Royal Navy, kun få dager etter D-dagen.
Oppvekst og ungdomstid
[rediger | rediger kilde]Lundsten var født og oppvokst på Bilitt i Østre Toten.
Han markerte seg i fotball og hopp som ung, og vant blant en pokal i skihopping i en konkurranse i Totenåsen. På skolen gjorde han det godt, og kunne vise til karakterer godt over gjennomsnittet. Han gikk etter grunnskolen på gymnaset på Gjøvik.
I 1938 ble Lundsten tatt opp ved Hærens Flygeskole på Kjeller. Samme år flyttet familien Lundsten til Rånåsfossen i Akershus. Faren var stasjonsmester av yrke, og hadde vært stasjonsmester på Bilitt stasjon, ikke langt fra Lena. Nå skulle han være stasjonsmester på Kongsvingerbanen.
Hærens Flygeskole
[rediger | rediger kilde]1938/1939-kullet fra Kjeller skulle vise seg å inneholde flere eksepsjonelle flygere. Sammen med Lundsten på kullet var blant andre Tarald Weisteen, Stein Sem, Rolf Arne Berg, Kristian Fredrik Schye, Werner Christie, Peder Mollestad og Per «James» Endresen. Vinteren 1939 var Lundsten på vinterøvelse på Tisleia, mellom Gol og Fagernes. Navigasjonsturer til Gardermoen hørte også til øvelsene som ble unnagjort på det islagte vannet.
Bardufoss og krigshandlinger
[rediger | rediger kilde]Lundsten hadde knapt begynt på studier i Gõteborg da han ble innkalt til nøytralitetstjeneste på Bardufoss. Den 9. april 1940 var han fremdeles stasjonert på Bardufoss med blant andre Rolf Arne Berg. Han fløy blant annet rekognoseringsturer med eldre dobbeltdekkere av typen Fokker C.V.
Flyavdelingen ble så sendt til Rundhaug ved Tanaelven på grunn av frykt for tyske bombeangrep mot Bardufoss. Den 7. mai krasjet Lundsten og hans navigatør, Henry Mensen, stygt på Rundhaug under landing med en Fokker .[1] Mensen kom seg ut ved egen hjelp, mens Lundsten måtte skjæres ut av flyet. Fokkeren hadde også tatt fyr. Flyet ble totalvrak, og Lundsten stygt skadet.
Den 18. mai 1940 forlot Lundsten Norge på båten «Batory» med kurs for Storbritannia og videre tjeneste. Etter er kort opphold i Storbritannia, fortsatte turen over til Canada og Flyvåpnenes treningsleir, Little Norway.
Little Norway
[rediger | rediger kilde]Ved Little Norway fungerte Lundsten i en seks måneders periode som instruktør ved basen mens opprettelsen av 1. jagerving pågikk. Den 10. mai forlot han Canada med skipet «Aurania» med kurs tilbake til Storbritannia og tjeneste som jagerflyger. Hele tolv skip i denne konvoien ble senket under overfarten.
331 skvadron
[rediger | rediger kilde]Lundsten gikk inn i rekken som jagerflyger i 331 skvadron på sensommeren i 1941. Skvadronen fløy utslitte fly av typen Hawker Hurricane fra slaget om Storbritannia året i forveien.
I august, mens skvadronen holdt til ved Castletown i Skottland, krasjet Lundsten med Jens Müller i luften.[2][3] Müller hoppet ut, mens Lundsten tok avgjørelsen om å lande sitt fly. Ved landing kunne bakkefolk se at nærmest hele sideroret og høyderoret var ødelagt og duk av flyet flagret i vinden. Lundsten kolliderte med en parkert Supermarine Spitfire fra 124 skvadron under landingen, da han naturlig nok ikke kunne manøvrere flyet uten sideror.
I oktober/november ble Hurricane-flyene byttet ut med Spitfire, og skvadronen ble flyttet opp til Skeabrea på Orkenøynene. Den 15. februar 1942 fløy Lundsten sitt første tokt med Spitfire.
Den 1. mai 1942 ble Leif Lundsten sendt ned til nordmennenes nye base, North Weald utenfor London. Lundsten var førstemann som ankom sammen med adjutant Erik Lynneberg i et fly av typen Miles Magister. Åtte dager etterpå fløy Lundsten sitt første operative tokt fra North Weald. Den 17. mai 1942, Norges nasjonaldag, eskorterte Lundsten og 331 skvadron bombefly til havnen i Bolougne. Etter hvert fikk Lundsten sitt eget, faste Spitfire, FN-O med registreringsnummer AR238. I august deltok han i Diepperaidet, og fløy to av fire tokt denne dagen. I desember ble Lundsten forfremmet til løytnant, og tok over B-flight etter Stein Sem, som omkom i kamp med et tysk fly av typen Focke Wulf 190. Skvadronen hadde nå byttet ut sine Spitfire Vb modeller med nye og raskere IX modeller.
Den 5. februar 1943 skjøt Leif Lundsten ned en Focke Wulf 190 over Den engelske kanal under eskorte av amerikanske bombefly. Den 26. februar krevde han en Focke Wulf 190 sannsynlig nedskutt over Saint-Omer i Frankrike. Flere ganger utover våren 1943 ledet han også 331 skvadron på tokt over kontinentet. Den 12. mars 1943 krevde han en Focke Wulf 190 nedskutt, og en Bf 109 sannsynlig nedskutt ikke langt fra franskekysten. Lundsten regnet også at hans andre offer den dagen (Bf 109) gikk i bakken, men så ikke enden av flyets ferd. Et offensivt tokt den 16. april 1943 var Lundstens hundrede tokt i skvadronen. På dette toktet kom han igjen i kamp med tyske fly over Walcheren i Nederland. Lundsten krevde en Focke Wulf 190 nedskutt. Han skjøt også ned et tysk Junkers 88-bombefly som kom inn over England alene på et bombetokt i mai 1943. Sammen med Knut Bache skjøt han ned bombeflyet som styrtet nær Stapleford Abbots, ikke langt fra North Weald. Den 6. juni 1943 ble hans siste tokt for 331 skvadron før han fikk en hvileperiode. Lundsten ble da sendt til Vickers-Armstrongs-fabrikken og fungerte der som testpilot inntil han returnerte til 331 skvadron våren 1944. Her fløy han for eksempel den siste produserte Mk XII Spitfiren, MB882. Den 8. august 1943 mottok Leif Lundsten utmerkelsen Distinguished Flying Cross.
Testpilot ved Vickers Armstrong
[rediger | rediger kilde]Den 6. juni 1943 ble hans siste tokt for 331 skvadron før han fikk en hvileperiode. Lundsten ble da sendt til Vickers-Armstrong ved Worthy Down i Hampshire der han fungerte som testpilot på nyproduserte Spitfire. Lundsten fløy også Spitfire fra Chattis Hill, High Post og Eastleigh. Lundsten testfløy en rekke Spitfire i perioden han var testpilot. Han testfløy Mk III, VII, VIII, IX, XI, XII og XIV.
En av Spitfirene Lundsten testfløy står i dag på museum i USA. Spitfire XI PA908 (lakkert opp som MB950) er på utstilling på Dayton Air Force Museum i Ohio.
Sjef for 331 skvadron
[rediger | rediger kilde]Lundsten tok over skvadronen fra Arne Austeen.[4] Lundsten var nå forfremmet til major og ble skvadronsjef. Han var påtenkt rollen som sjef under det som skulle bli kjent som Operasjon Overlord eller D-dagen. Skvadronen flyttet i den anledning til Bognor Regis i påvente av invasjonen.
Den 9. juni fløy Lundsten sitt siste tokt som sjef for skvadronen.[5] Litt over klokken 21.00 på kvelden var skvadronen på rekognoseringstokt over invasjonsstrendene. Skvadronen ble gjort oppmerksom på fiendtlig aktivitet i luften, og tok opp jakten. De fikk ikke øye på tyskerne, og satte kursen tilbake til England. Royal Navy oppfattet de norske flyene som tyske på vei ut av Frankrike, og åpnet ild. Lundstens fly ble som den eneste truffet av ilden. Det ble sist observert vinglende, på vei inn i en sky. Lundsten ble aldri funnet. Hans britiske forlovede, miss Lee fra Earl's Court Road i London, fikk den triste nyheten av jagerflyger Martin Gran, som tok over skvadronen fra Lundsten. Til sammen fløy han nesten 300 Spitfires i tjeneste i England.
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]
Lundsten mottok de norske utmerkelsene St. Olavsmedaljen med ekegren, Krigsmedaljen og Haakon VIIs 70-årsmedalje, samt den britiske Distinguished Flying Cross.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Meyer, Fredrik: Hærens og marinens flyvåpen. 1912–1945, Oslo: Gyldendal, 1973, s. 139.
- ^ Haganæs, Jul: Flygerne fra Piltingsrud. En beretning om uredde valdriser, Oslo: Grøndahl, 1988, s. 64.
- ^ Meyer, s. 287.
- ^ Henriksen, Vera: Luftforsvarets historie. Bind 2: Fem år i utlegd, Oslo: Aschehoug, 1996, s. 487 og 559.
- ^ Henriksen, s. 505.
- ^ Våre falne. 1939–1945, bd. 3, Oslo: Grøndahl, 1950, s. 198.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Haganæs, Jul: Flygerne fra Piltingsrud. En beretning om uredde valdriser, Oslo: Grøndahl, 1988
- Henriksen, Vera: Luftforsvarets historie. Bind 2: Fem år i utlegd, Oslo: Aschehoug, 1996
- Larsen, Tor Idar (2013). Alan Sutton, red. Into the Swarm, Leif Lundsten (på engelsk) (1 utg.). Fonthill Media.
- Meyer, Fredrik: Hærens og marinens flyvåpen. 1912–1945, Oslo: Gyldendal, 1973
- Våre falne. 1939–1945, bd. 3, Oslo: Grøndahl, 1950
- Larsen, Tor Idar: Spitfire Glory, The Wartime Flying of Leif Lundsten, UK: Fonthill media, 2016