Kristelig sosialisme
Kristensosialisme, eller kristelig sosialisme er en fellesbetegnelse for flere sosialreformatoriske bevegelser på 1800- og 1900-tallet som har villet anvende kristendommens moralske prinsipper på samfunnslivet.[1] Apostlenes gjerninger forteller at de første kristne solgte det de eide og hadde alt felles [2], og har vært lest som en oppfordring til radikal sosialisme. Kristne verdier som solidaritet, likeverd og omsorg for skaperverket er ofte sammenfallende med sosialistiske mål om sosial rettferdighet og små økonomiske forskjeller.
Frankrike
[rediger | rediger kilde]Félicité de Lamennais utga i 1834 boken Paroles d'un croyant som førte til brudd med den katolske kirken. Lamennais gjorde seg i boken til talsmann for sosialistiske og demokratiske ideer. Til slutt ble han fordømt 25. juni 1834 i pave Gregor XVIs encyklika Singulari Nos. Paven fordømte samtidig også den liberale katolske bevegelse.[3]
Pave Leo XIII hadde et annet syn, og encyklikaen Rerum Novarum (1891) anbefalte samfunnsreformer og støttet fagorganisering, og ble til støtte for kristeing sosialisme. På 1920-tallet vokste den katolske arbeiderbevegelsen, blant annet i Belgia og Frankrike. Pius XI støttet 40 år etter Rerum Novarum opp om kravet om samfunnsreformer, men sa samtidig at man ikke kan være katolikk og sosialist samtidig.
Storbritannia
[rediger | rediger kilde]I Storbritannia regnes Frederick Denison Maurice som en av grunnleggerne av den kristelig sosialisme i landet.[4] I Storbritannia vokste kristensosialismen frem i 1840-årene som en del av arbeiderbevegelsen. I 1848 ble skriftet "Politics for the People" utgitt av bl.a. Charles Kingsley, etterfulgt av "Tracts for Christian Socialists" i 1850. Mens Marx kalte religion for "opium for folket" kalte Charles Kingsley det for misbruk av Bibelen å bruke den "kun som en bok for å holde orden på de fattige".[5] En rekke kristensosialistiske organisasjonen ble til i England på 1880 og 90-tallet.
Tyskland og Østerrike
[rediger | rediger kilde]1800- og 1900-tallet
[rediger | rediger kilde]Begrepet kristelig sosialisme (tysk: Christlicher Sozialismus) ble tatt i bruk allerede i 1848. Franz Joseph von Buß og Johann S. Drey ønsket å etablere en samfunnsordning basert på moral.[6] Karl Marx og Friedrich Engels karakteriserte dette i sitt kommunistiske manifest, som føydalistisk og reaksjonær sosialisme.[6][7]
Det kristelig sosialistiske konsept fikk også innpass i encyklikaet Quadragesimo anno under Pius XI i 1931. Her finn man formulering av subsidaritetsprinsippet, forbindelsen med konkurranse, samvirke og kritikk av sosialismen.[6]
Konservative fagforeningspolitikere (Zentrum) brukte begrepet av partitaktiske grunner. De definerte den kristelige sosialisme som synonym med en kristelig sosialreform, grunnlagt på naturretten. Både statsøkonomi (Staatswirtschaft) og den rene markedsøkonomi ble forkastet. Derimot var privat eiendomsrett og privat initiativ ansett som motoren i samfunnsøkonomien. Heinrich Pesch, Theodor Steinbüchel og Theodor Brauer var sentrale katolske sosialetikere. Jesuittene påberoper seg Pesch som grunnleggeren av solidaritetstanken i den katolske sosiallære.[8]
Protestanten Adolf Stoecker dannet sitt Christlich-Sozialen Partei i 1878. Partiet ble gradvis mer opptatt "jødespørsmålet" og antisemittisme. Paul Tillich og Georg Wünsch (Bund der religiösen Sozialisten) regnes som kristensosialister på den protestantiske siden.[6]
Etter 1945
[rediger | rediger kilde]Etter andre verdenskrig konkurrerte CDU og SPD om å bruke uttrykket sosialisme om sine partiprogrammer.[9]
CDUs såkalte Kölner Leitsätze fra 1945 og Ahlenprogram fra 1947, det siste oppkalt etter byen Ahlen der det ble laget, regnes som kristelig sosialistiske. Konrad Adenauer beholdt de kristeligsosialistiske formuleringene lenge nok til at han fikk de kristne arbeiderne med i det nye CDU, stiftet 1950.[10] I årene som fulgte tok CDU avstand fra sosialismebegrepet, da dette ble knyttet til DDR og den statssosialisme som hersket der. Slagordet ble i stedet Frihet istedenfor sosialisme (Freiheit statt Sozialismus).
I Østerrike har Arbeitsgemeinschaft für Christentum und Sozialismus etter 1945 brakt den kristne sosialismen videre i kombinasjon med sosialdemokratiet. Drivkrefter i dette arbeidet var blant andre Bruno Kreisky og kardinal Franz König.[11][12]
Latinamerika
[rediger | rediger kilde]I Latinamerika lanserte Gustavo Gutiérrez begrepet frigjøringsteologi i 1971, som kombinerte radikal kristendom og sosialisme og fokuserte på bekjempelse av fattigdom. Skillet mellom kristendemokratiske og kristensosialistiske partier var og er mer flytende enn i Europa og organisasjonen av kristendemokratiske partier omfatter bl.a. Costa Ricas "Sosiale kristen enhetsparti", det "Kristensosiale reformist-partiet" i Den Dominikanske republikk og "COPEI" (det kristensosialistiske partiet) i Venezuela. COPEI inngikk i 1958 en avtale med "Acción Democrática" for å holde kommunistene unna makt og sikret politisk stabilitet i 40 år.
Norge
[rediger | rediger kilde]
Den pietistiske stavangerredaktøren og lekmannslederen Lars Oftedal oppfordret alt i 1894 til 1.mai-demonstrasjon og kamp for åttetimersdagen. På 1910 og 20-tallet var prester ofte 1. mai-talere, men fra 1918 fikk antireligiøse holdninger i større grad prege arbeiderbevegelsen, og kristensosialismen ble midlertidig skjøvet til side.[13]
I Norge ble Norges Kristne Arbeideres Forbund stiftet i 1939 som en del av arbeiderbevegelsen. Organisasjonen byttet i 2004 navn til Kristne Arbeidere.[14][15] Prestene Niels Eugène Amandus Hanssen og Mikael Skjelderup Hertzberg er av noen knyttet til den kristelige sosialisme.[15] Andre har understreket at de to prestene var opptatt av sosiale forhold, men sto langt fra sosialismen.[15]
Teolog og ideolog Berge Furre var en markant kristensosialist da Sosialistisk Folkeparti ble dannet i 1961. Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 svekket tiltroen til kommunismen, og kristensosialister fordelte seg politisk mellom SF, KrF og Venstre - som før abortstriden lå politisk nærmere hverandre. I 1973 oppstod Forum for kristne sosialister bl.a. med medlemmer fra Skolelaget. "Forum" var partipolitisk uavhengig, men hadde sympatisører innen SV og KrF, og kjempet blant annet for å endre kirken.[16] Latinamerikansk frigjøringsteologi var en viktig inspirasjonskilde for kristensosialister på 60- og 70-tallet. Mange sentrale kristensosialister, f.eks. Erling Pettersen, Atle Sommerfeldt, Trond Bakkevig og Tor Berger Jørgensen gikk etter hvert inn i ledende stillinger innen akademia eller Den Norske Kirke. Økt sosialt engasjement i kirken, på tvers av politisk overbevisning, førte til at flere anså flere av kristensosialismens mål som nådd, og engasjementet for kristensosialisme falt. "Forum" ble oppløst i 1990.
Etter årtusenskiftet har SV hatt en tydelig kristensosialistisk fløy. KrF viste seg i 2018 å være delt på midten i veivalget mellom sosialdemokratisk og borgerlig side i politikken, men få innen KrF kaller seg kristensosialister i forhold til de som anser seg som kristendemokrater.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ https://snl.no/kristelig_sosialisme
- ^ Apg. 4,32-35
- ^ Miranda, Salvador. «The Cardinals of the Holy Roman Church - Biographical Dictionary - Consistory of December 20, 1824». webdept.fiu.edu. Besøkt 2. februar 2018.
- ^ Elwell, Walter A. (2001). Evangelical Dictionary of Theology (på engelsk). Baker Academic. ISBN 9780801020759.
- ^ https://www.britannica.com/topic/Christian-Socialism
- ^ a b c d «Christlicher Sozialismus, Geschichte der CDU, Konrad-Adenauer-Stiftung». Konrad-Adenauer-Stiftung (på tysk). Arkivert fra originalen 29. juli 2018. Besøkt 1. februar 2018.
- ^ Engels, Karl Marx, Friedrich. «MIA - Karl Marx og Friedrich Engels: Det kommunistiske Manifest. Del 3». www.marxists.org. Besøkt 2. februar 2018.
- ^ «Geschichte». heinrich-pesch-haus.de (på tysk). Besøkt 4. februar 2018.
- ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Das Problem des Wortinhalts | bpb». www.bpb.de (på tysk). Besøkt 8. februar 2018.
- ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Die Programmatik der CDU | Parteien in Deutschland | bpb». www.bpb.de (på tysk). Besøkt 8. februar 2018.
- ^ «Acus.at». www.acus.at. Besøkt 2. februar 2018.
- ^ «Acus - Historisches». www.acus.at. Besøkt 2. februar 2018.
- ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. september 2020. Besøkt 8. april 2019.
- ^ «Om oss | Kristne Arbeidere». Kristne Arbeidere. 10. november 2017. Besøkt 2. februar 2018.
- ^ a b c «kristelig sosialisme». Store norske leksikon (på norsk). 5. desember 2016. Besøkt 2. februar 2018.
- ^ Mellom Luther og Marx, Tarjei Leer-Salvesen