Hopp til innhold

Korsfarerstat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Korsfarerstatene»)
map of the Crusader States (1135)
Korsfarerstatene i 1135

Korsfarerstater, også kjent som Outremer («oversjøisk»),[1][2] var fire katolske riker i Midtøsten som varte fra 1098 til 1291. Disse føydale statsdannelsene ble opprettet av de katolske lederne av det første korstoget gjennom erobring og politiske intriger. De fire statene var grevskapet Edessa (1098–1150), fyrstedømmet Antiokia (1098–1287), grevskapet Tripoli (1102–1289) og kongeriket Jerusalem (1099–1291). Kongeriket Jerusalem dekket det som nå er Israel, Vestbredden, Gazastripen og tilstøtende områder. De andre nordlige statene spenner over kystområdene til det som nå er Syria, det sørøstlige Tyrkia og Libanon.[3] betegnelsen «korsfarerstat» kan være misvisende ettersom fra 1130 var svært få av den frankiske befolkningen korsfarere. Begrepet Outremer (outre-mer), brukt av middelalderske og moderne forfattere som et synonym, er avledet fra normannisk-fransk for «oversjøisk».[1][2]

I 1098 gikk en væpnede pilegrimsreisen til Jerusalem gjennom Syria. Korsfareren Baldwin av Boulogne erstattet den gresk-ortodokse herskeren av Edessa etter et statskupp,[4] og Bohemond av Taranto ble værende som den regjerende fyrsten i den erobrede byen Antiokia.[5] I 1099 ble Jerusalem inntatt etter en beleiring. Territoriell konsolidering fulgte, blant annet inntak av Tripoli. I statenes største utstrekning dekket deres territorium kystområdene i det sørlige moderne Tyrkia, Syria, Libanon, Israel og Palestina. Edessa falt til en tyrkisk krigsherre i 1144, men de andre rikene varte ut på 1200-tallet før de falt til Mamelukksultanatet i Egypt. Antiokia ble erobret i 1268 og Tripoli i 1289. Da Akko, hovedstaden i kongeriket Jerusalem, falt i 1291, gikk de siste territoriene raskt tapt, og de overlevende flyktet til kongedømmet Kypros (etablert etter det tredje korstoget).[6][7]

Studiet av korsfarerstatene i seg selv, i motsetning til å være et undertema av korstogene, begynte i Frankrike på 1800-tallet som en analogi til den franske koloniopplevelsen i Levanten. 1900-tallets historikere avviste dette. Deres konsensussyn var at frankerne, som vesteuropeerne ble kjent som, levde som et minoritetssamfunn som stort sett var urbant, isolert fra den innfødte befolkningen, med adskilte juridiske og religiøse systemer. Den innfødste befolkningen var fra både kristne og islamske tradisjoner som snakket arabisk, gresk og gammelsyrisk.[8][9]

De fire statene var grevskapet Edessa (1098–1150), fyrstedømmet Antiokia (1098–1287), grevskapet Tripoli (1102–1289) og kongeriket Jerusalem

Outremer

[rediger | rediger kilde]
Modern photograph of a large stone building with a tower and a gate on it.
Den hellige gravs kirke i Jerusalem, en av de helligste stedene for verdens kristendom

Begrepene korsfarerstater og Outremer (fransk: outre-mer, «oversjøisk») beskriver de fire føydale statene som ble opprettet etter det første korstoget i Levanten rundt 1100: (fra nord til sør) grevskapet Edessa, fyrstedømmet Antiokia, grevskapet Tripoli og kongeriket Jerusalem. Begrepet Outremer er av middelaldersk opprinnelse, mens moderne historikere bruker korsfarerstater, og begrepet frankere for de europeiske innvandrerne. Imidlertid avla relativt få av de innkommende europeerne en korsfarered.[10][11] De latinske krønikene fra det første korstoget, skrevet tidlig på 1000-tallet, kalte de vestlige kristne som kom fra Europa for Franci uavhengig av deres etnisitet eller naskonale opprinnelse. [[Bysantinsk gresk |Bysantinske greske]] kilder bruker Frangoi og arabisk al-Ifranj. Alternativt brukte krønikerne Latini (latinere). Disse middelalderske etnonymene reflekterer at nybyggerne kunne differensieres fra den innfødte befolkningen ved språk og tro.[12] Frankerne var hovedsakelig fransktalende romersk-katolikker, mens de innfødte stort sett var arabisk- eller gresktalende muslimer, kristne fra andre kirkesamfunn og jøder.[11][13]

Kongeriket Jerusalem strakte seg over det historiske Palestina og omfattet i størst grad et område øst for Jordanelven. De nordlige statene dekket det som nå er en del av Syria, det sørøstlige Tyrkia og Libanon. Disse områdene ble historisk kalt Syria (kjent for araberne som al-Sham) og Øvre Mesopotamia (kjent for arabere som al-Jazira). Edessa strakte seg østover utover Eufrat. I middelalderen ble korsfarerstatene også kalt Syria eller Syrie.[14] Fra rundt 1115 ble herskeren av Jerusalem framstilt som «konge av latinerne i Jerusalem». Historikeren Hans Eberhard Mayer mener dette reflekterte at bare latinere hadde fullstendige politiske og juridiske rettigheter i kongeriket, og at den store splittelsen i samfunnet ikke var mellom adelen og allmuen, men mellom frankerne og den innfødte befolkningen.[15] Til tross for at de noen ganger mottok hyllest fra, og fungerte som regent for, herskerne i de andre statene, hadde kongen i Jerusalem ingen formalisert overherrestatus, og disse statene forble lovlig utenfor kongeriket.[16]

Jøder, kristne og muslimer respekterte Palestina, kjent som Det hellige land, som et usedvanlig hellig sted. De assosierte alle regionen med livene til profetene i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). Det nye testamente presenterte Palestina som arena for handlingene til Jesus og hans apostler. Islamsk tradisjon beskrev regionens viktigste by, Jerusalem, som stedet for Muhammeds mirakuløse nattreise og oppstigning til himmelen (Isra og Miraj).[17] Steder knyttet til hellige mennesker utviklet seg til helligdommer, besøkt av pilegrimer som kom fra fjerne land, ofte som en botshandling (pønitens).[18] Den hellige gravs kirke ble bygget for å minnes Kristi korsfestelse og oppstandelse i Jerusalem. Fødselskirken ble antatt å omslutte fødestedet hans i Betlehem. Klippedomen og Al-Aqsa-moskeen minnet Muhammeds nattreise.[19][20] Selv om de helligste stedene for fromhet var i Palestina, var nabolandet Syria også full av populære helligdommer.[21] Som et grenseland for den muslimske verden, var Syria et viktig krigsområde for islamsk hellig krig (jihad), selv om entusiasme for å forfølge den hadde falmet ved slutten av 1000-tallet.[22] I motsetning til dette utviklet den romersk-katolske ideologien om hellige kriger seg raskt, og kulminerte med ideen om korstog for land som ble krevd for kristendommen.[19][23]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «The Periphery of Francia: Outremer», Friesian School
  2. ^ a b «Word of the month: ’Outremer’», Anglo-Norman Dictionary
  3. ^ Crusader States (Outremer), History Maps
  4. ^ «Baldwin unknown of Boulogne», A Database of Crusaders to the Holy Land
  5. ^ «Bohemond I unmarried», A Database of Crusaders to the Holy Land
  6. ^ «Cyprus», Center for Medieval Studies, Fordham University
  7. ^ Antoniou, Antony: «The Kingdom of Cyprus - Cypriot History», Trellows Estate Agents
  8. ^ Jacoby, David (1989): Studies on the Crusader States and on Venetian Expansion: Studies on the Crusader States and on Venetian Expansion, Routledge, ISBN 9781138635821. Nedlastbar
  9. ^ Barber, Malcolm (2012): The Crusader States, New Haven, CT, Yale University Press, ISBN: 9780300113129
  10. ^ Asbridge (2012), s. 115, 698 (note 49).
  11. ^ a b Murray (2013), s. 291–292.
  12. ^ Buck (2020), s. 274–276, 279.
  13. ^ Buck (2020), s. 297.
  14. ^ Murray (2006), s. 910.
  15. ^ Mayer (1978), s. 175–176.
  16. ^ Murray & Nicholson (2006), s. 671.
  17. ^ «Isra and Miraj: The Miraculous Night Journey», Dāiyah
  18. ^ «pønitens», NAOB
  19. ^ a b Cobb (2016), s. 33–34.
  20. ^ Jotischky (2004), s. 34, 122.
  21. ^ Cobb (2016), s. 34–35.
  22. ^ Hillenbrand (1999), s. 100–103.
  23. ^ Tyerman (2019), s. 28–29.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Korsfarerstat&oldid=23879415»