Hopp til innhold

Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Konsentrasjonsleiren Mauthausen»)
Amerikanske stridsvogner kjører inn i Mauthausen konsentrasjonsleir

Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir var et kompleks av konsentrasjonsleirer plassert rundt landsbyene Mauthausen og Gusen i Oberösterreich omtrent 20 kilometer øst av byen Linz. Leiren var i bruk fra omtrent da Anschluss fant sted i 1938, til få dager før det nasjonalsosialistiske Tysklands kapitulasjon i mai 1945.

Det som begynte med en enkelt leir utenfor Mauthausen, ble utvidet over tid, og sommeren 1940 hadde Mauthausen blitt en av de største fangeleirene i den tyskkontrollerte delen av Europa.[1][2] I tillegg til de fire hovedleirene ved Mathausen og Gusen, var det 50 tilknyttede leirer i et større område av Østerrike og sør i Tyskland som brukte fangene til slavearbeid. De tilknyttede leirene drev steinbrudd, ammunisjonsfabrikker, gruver, våpenfabrikker og fabrikker som leverte deler til jagerfly av typen Me 262.[3]

I januar 1945 hadde komplekset av leirer, som ble ledet fra et administrativt senter i Mauthausen om lag 85 000 fanger.[4] Det eksakte antallet døde og drepte er ikke kjent, men de fleste kilder oppgir mellom 122 766 og 320 000 for hele leirkomplekset. Mauthausen-Gusen utgjorde en av de første massive komplekser av konsentrasjonsleirer i Tyskland, og var en av de siste som ble frigjort av de allierte. De to hovedleirene, Mauthausen og Gusen I, var betegnet som Grad III-leirer (tysk Stufe III), som innebar at disse skulle være de mest brutale leirene overfor de «uforbederlige politiske fiender av det tyske riket». Mauthausen mistet aldri sin Stufe III-klassifisering. I RSHAs (Reichssicherheitshauptamt) administrasjon gikk leiren under navnet Knochenmühle — «Beinknuseren».[5]

I motsetning til mange andre konsentrasjonsleirer som var tiltenkt alle typer fanger, var Mauthausen i større grad brukt til utryddelse gjennom hardt arbeid av intelligentsiaen, som var utdannede personer og medlemmer av de høyere sosiale klassene i land underlagt det nasjonalsosialistiske regimet under andre verdenskrig.[6] Området hvor leiren lå, er nå museum.

Historie

[rediger | rediger kilde]

KL Mauthausen

[rediger | rediger kilde]
Himmler og Karl Wolff på besøk i 1941. Otto Kumm til venstre for Himmler, leirsjef Franz Ziereis til høyre for Himmler. August Eigruber (i lys kappe) ble hengt etter krigen for forbrytelsene i leiren.

Den 7. august 1938 ble fanger fra Dachau konsentrasjonsleir sendt til Mauthausen utenfor Linz for å begynne byggingen av en ny leir. Stedet ble valgt ut som egnet plassering for en slaveleir på grunn av sin beliggenhet i nærheten av et granittbrudd, og på grunn av sin nærhet til Linz.[4] Selv om leiren fra starten av var kontrollert av den tyske stat, ble den grunnlagt av et privat selskap som et kommersielt foretak. Eieren av granittbruddet Wiener-Graben var et DEST-selskap: et akronym for Deutsche Erd- und Steinwerke GmbH. Selskapet, ledet av Oswald Pohl, som også var en høytstående befal i SS, leide steinbruddet fra byen Wien fra 1938, og startet byggingen av Mauthausen-leiren.[3] Året etter ble byggingen av den første leiren utenfor Gusen beordret.

Granitten som ble hentet ut fra steinbruddet, hadde tidligere blitt brukt til brosteinlegging av Wiens gater, men da styresmaktene i Tyskland hadde planer om en total ombygging av de største tyske byene i henhold til planene utformet av Albert Speer og andre arkitekter av nasjonalsosialistisk arkitektur,[7] hvor det ville være behov for store mengder granitt. Pengene til byggingen av Mauthausen-leiren ble hentet fra ulike steder, og inkluderte kommersielle lån fra Dresdner Bank og den Praha-lokaliserte Escompte Bank, det såkalte Reinhardt-fondet (som innebar penger stjålet fra konsentrasjonsleirenes egne fanger), og fra Tysk Røde Kors.[4][A]

Mauthausen var i begynnelsen en interneringsleir for vanekriminelle, prostituerte,[8] og andre som falt under kategorien «uforbederlige lovbrytere». Fra 8. mai 1939 var leiren en arbeidsleir, og ble primært brukt til internering av politiske fanger.[9]

KL Gusen

[rediger | rediger kilde]

DEST kjøpte opp eiendom ved Gusen i 1938. I 1938 og 1939 marsjerte fanger fra Mauthausen daglig til granittbruddet ved Gusen, som allerede var mer lønnsomt for DEST enn steinbruddet Wienergraben.[3] Mot slutten av 1939 var leiren i Mauthausen allerede overfylt, på grunn av Tysklands invasjon av Polen. Antallet fanger økte fra 1080 i 1938, til mer enn 3000 året etter. Omtrent samtidig begynte byggingen av en leir «for polakkene» ved Gusen, omtrent 4,5 kilometer unna. Den nye leiren (senere gitt navnet Gusen I) var i drift fra mai 1940. De første fangene ble satt i de to første brakkene (nr. 7 og 8) 17. april 1940, mens første transport med fanger til leiren, først og fremst fra konsentrasjonsleirene Dachau og Sachsenhausen, ankom 25. mai samme år.[4] Den nye leiren ved Gusen sparte fangene i Mauthausen for den daglige marsjen mellom Mauthausen og Gusen.

På samme måte som for leiren i Mauthausen, ble fanger fra Gusen leid ut til ulike lokale forretningsforetak som slavearbeidere. I oktober 1941 ble flere brakker separert fra Gusen med piggtrådgjerde, og gjort om til en egen leir for krigsfanger (tysk: Kriegsgefangenenarbeitslager). Leiren hadde mange krigsfanger, for det meste sovjetisk befal. I løpet av 1942 nådde produksjonen toppen både i Mauthausen og Gusen. Gusen ble utvidet til også å inneholde et sentralt depot for SS, hvor ulike varer beslaglagt i okkuperte områder, ble sortert og tilbakeført til Tyskland. Lokale steinbrudd og annen næringsvirksomhet hadde konstant behov for mer arbeidskraft, da flere og flere østerrikere ble innkalt til Wehrmacht.

I mars 1944 ble det tidligere SS-depotet gjort om til en ny underleir, Gusen II. Depotet var en improvisert konsentrasjonsleir helt fram til Tysklands kapitulasjon. Gusen II hadde mellom 12 000 og 17 000 fanger, som var fratatt selv de mest grunnleggende fasiliteter.[1] I desember 1944 ble ytterligere en underleir åpnet i nærheten av Lungitz, Gusen III. Deler av infrastrukturen til en fabrikk ble tilpasset etableringen av leiren.[1] Etableringen av nye underleirer kunne likevel ikke holde tritt med det stadig økende antallet fanger, og kapasiteten var sprengt i brakker i alle leirene tilhørende Mauthausen-Gusen. Fra slutten av 1940 og fram til 1944 økte antallet fanger per seng fra to til fire.[1]

Utryddelse gjennom arbeid

[rediger | rediger kilde]

Leirens politiske formål og dens økonomiske rolle gikk parallelt. Fram til 1942 ble leiren brukt til forvaring og drap på det nasjonalsosialistiske Tysklands politiske og ideologiske fiender, både virkelige og innbilte.[2][10] Leiren bidro også med forsyninger til det tyske krigsmaskineriet, hvor innsatsfaktoren kom fra tvangsarbeid med formål å utrydde. Etter hvert som leirens fanger ble utmattet av tolvtimersdager i leirens steinbrudd, eller de ble for svake eller syke til å arbeide, ble de overført til leirens Revier (egentlig Krankenrevier, det vil si sykebrakke) eller andre steder for utryddelse. Opprinnelig hadde ikke leiren eget gasskammer, og de svakeste av leirens fanger, kjent som Muselmänner, som var så svekket på grunn av underernæring, utmattelse eller sykdom at de ikke kunne arbeide, ble fraktet til andre sentre for utryddelse, da først og fremst til det beryktede Schloss Hartheim 40,7 km unna. Alternativt ble de henrettet med en giftsprøyte, før de ble kremert i det lokale krematoriet. Leirens økende antall fanger gjorde systemet for henrettelser lite kostnadseffektivt, og Mauthausen ble fra 1940 av en av få leirer i den vestlige delen av Hitlers imperium som brukte gass på regulær basis. I begynnelsen ble det brukt et improvisert mobilt gasskammer – en varebil med et eksosanlegg som ledet gassen inn i bilen – som gikk i skytteltrafikk mellom Mauthausen og Gusen. I desember 1941 ble et permanent gasskammer med en kapasitet på 120 henrettelser om gangen, fullført.[11][12]

Fanger

[rediger | rediger kilde]
Nyankomne fanger som holdes tilbake for desinfisering utenfor Mauthausens verksteder.

Fram til 1940 besto de største gruppene med fanger av tyske, østerrikske og tsjekkoslovakiske sosialister, kommunister, anarkister, homofile, samt personer fra folkegruppen Roma. Andre av de innsatte var personer som ble forfulgt utelukkende for deres religiøse overbevisning, kjent som Bibelforscher, som var den tyske betegnelsen for Jehovas vitner tidlig i det nasjonalsosialistiske Tysklands historie. Jehovas vitner nektet å avlegge en troskapsed til Hitler, og nektet også å delta i alle former for militærtjeneste.[13][14]

Tidlig i 1940 ble en større gruppe polakker overført til Mauthausen-Gusen. De første gruppene besto for det meste av kunstnere, vitenskapsmenn, speidere, lærere og universitetsprofessorer,[4][15] alle arrestert i løpet av Intelligenzaktion og AB Aktion.[16] Gusen II ble til Vernichtungslager fur die polnische Intelligenz, «Utryddelsesleir for den polske intelligentsiaen».

Flere tusen republikanske soldater fra den spanske borgerkrigen ble deportert fra Frankrike, der de hadde søkt tilflukt etter Francos seier. Carlos Greykey (fra Barcelona med foreldre fra Spansk Guinea) overlevde.[17] Omkring 150 av de internerte hadde afrikansk bakgrunn.[18]
Foto: Bundesarchiv, Bild 192-054

I løpet av krigen ankom nye fanger av alle kategorier, men høyt utdannede og såkalte politiske fanger forble de største gruppene helt til leirens fanger ble befridd. Også en større grupper med spanske republikanere ble overført til Mauthausen og dens underleirer. De fleste av disse var tidligere republikanske soldater og aktivister, som hadde flyktet til Frankrike etter Francos seier, hvor de så ble tatt til fange, enten av tyske styrker etter Frankrikes kapitulasjon i 1940, eller ble overlevert tyske soldater av Vichy-regimet. Den største av disse gruppene ankom Gusen i januar 1941.[19] Tidlig i 1941 ble nesten alle polakker og spanjoler, med unntak av en liten gruppe spesialister som arbeidet i steinbruddets steinknuseverk, overført fra Mauthausen til Gusen.[20] Etter at Tysklands invasjon av Sovjetunionen ble påbegynt våren 1941, ankom et større antall sovjetiske krigsfanger. De fleste av disse ble holdt i egne brakker, separert fra resten av leiren. De sovjetiske krigsfangene utgjorde den største andelen av de som ble gasset i de nylig bygde gasskamrene tidlig i 1942. I 1944 ble en større gruppe ungarske og nederlandske jøder, til sammen 8 000, overført til leiren. De fleste av disse døde i leiren som følge av hardt fysisk arbeid, dårlige sanitærforhold eller ved at de ble henrettet.

Etter Tysklands invasjon av Jugoslavia i april 1941, etterfulgt av partisanenes motstandskamp sommeren samme år, ble mange personer mistenkt for å støtte den jugoslaviske motstandsbevegelsen sendt til Mauthausen, de fleste fra det nordlige Slovenia og Serbia, som var okkupert. Anslagsvis 1 500 slovenere døde i Mauthausen.[21]

Nye fanger ankom Mauthausen-Gusen i mindre grupper nærmest daglig, de fleste fra andre konsentrasjonsleirer i det tysk-okkuperte Europa, mest nobelt de beryktede leirene i Dachau og Auschwitz. De første transportene med fanger fra Auschwitz ankom i februar 1942. Den andre ankomsten av fanger i juni 1942 talte 1 200 personer. Tilsvarende grupper av fanger ankom fra Auschwitz til Gusen og Mauthausen i april og november i 1943, samt i januar og februar 1944. Etter Adolf Eichmanns besøk i leiren i Mauthausen i mai 1944, mottok leirkomplekset den første gruppen av totalt 8 000 ungarske jøder fra Auschwitz; den første gruppen av fanger som ble evakuert fra leiren før Sovjetunionens framrykking. Innledningsvis besto de evakuerte gruppene fra Auschwitz av høyt kvalifiserte arbeidere valgt ut for å supplere den stadig voksende industrien rundt leirkomplekset. Senere evakueringer inkluderte andre grupper fanger, og ble i tillegg til Mauthausen og Gusen transportert til underavdelingene i Wien og Melk.

Fanger med egen artikkel

[rediger | rediger kilde]

Blant fangene i Mauthausen var blant annet:

Norske fanger:

Bemanning

[rediger | rediger kilde]

Ifølge seniorforsker Terje Emberland ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, tjenestegjorde også norske statsborgere i Mauthausen, hvor de drev ulike former for vakttjeneste og var instruktører for nordiske fanger.[22]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ Oswald Pohl, som i tillegg til å være et høytstående medlem av SS, eier av DEST og flere andre selskaper, samt administrativ leder og kasserer av en rekke nasjonalsosialistiske kontrollerte organisasjoner, var også administrerende direktør i Tysk Røde Kors. I 1938 overførte Pohl 8 000 000 RM fra medlemskontingentene til en av SS' kontoer (SS-Spargemeinschaft e. V.), som i 1939 donerte alle innskudd til DEST.[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Dobosiewicz, Stanisław Dobosiewicz: Mauthausen-Gusen; w obronie życia i ludzkiej godności, ss. 191-202. Forlaget Bellona (Warszawa, 2000). ISBN 83-11-09048-3 (pl)
  2. ^ a b Bischof, Günter; Pelinka, Anton: Austrian Historical Memory and National Identity, ss. 185-190. Transaction Publishers (1996). ISBN 1-56000-902-0 (en)
  3. ^ a b c Rudolf A. Haunschmied; Jan-Ruth Mills; Siegi Witzany-Durda: St. Georgen-Gusen-Mauthausen - Concentration Camp Mauthausen Reconsidered. Norderstedt: Books on Demand (2008). ISBN 978-3-8334-7610-5 (en)
  4. ^ a b c d e f Stanisław Dobosiewicz; Dobosiewicz,Stanisław: Mauthausen/Gusen; obóz zagłady, s. 449. Ministry of National Defence Press (Warszawa, 1977). ISBN 83-11-06368-0 (pl)
  5. ^ Pike, David Wingeate: Spaniards in the Holocaust: Mauthausen, Horror on the Danube, s. 14. Routledge (2000). ISBN 978-0415227803 (en)
  6. ^ Gębik, Władysław: Z diabłami na ty, s. 332. Wydawnictwo Morskie (Gdansk, 1972) (pl)
  7. ^ Speer, Albert: Inside The Third Reich. The Macmillan Company (New York, 1970). ISBN 0-88365-924-7 (en)
  8. ^ Żeromski, Tadeusz: Międzynarodówka straceńców, ss. 76ff. Książka i Wiedza (Warszawa, 1983). ISBN 83-05-11175-X (pl)
  9. ^ Maršálek, Hans: Die Geschichte des Konzentrationslagers Mauthausen. Österreichischen Lagergemeinschaft Mauthausen u. Mauthausen-Aktiv Oberösterreich (Wien/Linz, 1995) (de)
  10. ^ Richardson (1995), ss. 162-164.
  11. ^ Abzug (1987), ss. 106-110.
  12. ^ Shermer (2002), ss. 168-175.
  13. ^ «Provocation or Persecution? The 'Bibelforscher' in the Third Reich (An Examination of the Conflict between Jehovah's Witnesses and the Nazis)», av George D. Chryssides, gjengitt av Center for Studies on New Religions, 2006. Besøkt 9. september 2013 (en)
  14. ^ Maršálek; Hans: Die Geschichte des Konzentrationslagers Mauthausen, Wien-Linz: Österreichischen Lagergemeinschaft Mauthausen u. Mauthausen-Aktiv Oberösterreich (1995) (de)
  15. ^ Nogaj, Stanisław: Gusen; Pamiętnik dziennikarza, s. 64. Komitet byłych więźniów obozu koncentracyjnego Gusen (Katowice-Chorzów, 1945) (pl)
  16. ^ Piotrowski, Tadeusz: Poland's holocaust: ethnic strife, collaboration with occupying forces and genocide in the Second Republic, 1918-1947, s. 25. McFarland (1998) (en)
  17. ^ País, Ediciones El (19. juni 2005). «Reportaje | Un negro catalán en las garras de los nazis». El País (på spansk). ISSN 1134-6582. Besøkt 9. juli 2018. 
  18. ^ «Afrikaner im KZ Mauthausen: "Anklang an Hofmohrentradition und Sklaverei" - derStandard.at». DER STANDARD. 7. april 2017. Besøkt 9. juli 2018. 
  19. ^ Wnuk, Włodzimierz: Z Hiszpanami w jednym szeregu, ss. 100-105. PAX (Warszawa, 1972) (pl)
  20. ^ Grzesiuk, Stanisław: Pięć lat kacetu, s. 392. Książka i Wiedza (Warszawa, 1985). ISBN 83-05-11108-3 (pl)
  21. ^ «Taborišče, v katerem je umrlo 1500 Slovencev», mladina.si, 13. mai 2012. Besøkt 15. september 2013 (sl)
  22. ^ «- Norske vakter jobbet i Hitlers konsentrasjonsleire», vg.no, 15. november 2010. Besøkt 9. september 2013.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mauthausen-Gusen_konsentrasjonsleir&oldid=24030802»