Hopp til innhold

Johannes Paul II

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Karol Wojtyla»)
Johannes Paul II
Ioannes Paulus PP II
FødtKarol Józef Wojtyła
18. mai 1920[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Wadowice
Død2. apr. 2005[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (84 år)
Vatikanpalasset, Roma
BeskjeftigelseRomersk-katolsk prest (1946–), lyriker, politiker, skribent, menneskerettsaktivist, professor, filosof, transitional deacon (1946–1946), latin catholic deacon (1946–), erkebiskop, katolsk biskop (1958–) Rediger på Wikidata
Embete
Akademisk gradTeologisk doktorgrad
Utdannet vedDet pavelige universitet Sankt Thomas Aquinas (1946–1947) (akademisk grad: Licentiate of Sacred Theology)
teologisk fakultet ved Det jagellonske universitet (1953–1954) (akademisk grad: Doctor of Sacred Theology)
Johannes Paul II katolske universitet i Lublin
Doktorgrads-
veileder		Władysław Wicher
FarKarol Wojtyła
MorEmilia Wojtyła[5]
SøskenEdmund Wojtyła
NasjonalitetPolen[6][5][7]
Vatikanstaten[8][9][10][5]
Andre polske republikk[11][12]
GravlagtPeterskirken
Tomb of John Paul II
Medlem avPontificia accademia mariana internazionale
Polskie Towarzystwo Turystyczno-Krajoznawcze (æresmedlem)
Utmerkelser
23 oppføringer
Smilets orden
Sankt Gregor den stores orden
Piusordenen
Den gylne spores orden
Armia Krajowas kors
Æresdoktor ved Jagiellon-universitetet i Krakow
Ridder av Sankt Sylvester-ordenen
Honorowy Obywatel Miasta ŁodziIn
Order Ecce Homo
Aquinas Medal (1979)
Den olympiske orden i gull (1981)[13]
Galicias gullmedalje (1992)
Den hvite ørns orden (1993)
Årets person i Time (1994)
Order of Bethlehem (2000)
Kongressens gullmedalje (2000)
Robert Schuman-medaljen (2004)
Karlsprisen (2004)[14]
Presidentens frihetsmedalje (2004)[15]
Sternberg Interfaith gullmedalje (2005)
Śląski Wawrzyn Literacki (2005)
Honorary citizen of Nieszawa (2014)[16]
1. klasse av T.G. Masaryks orden (2024) (deles ut av: Petr Pavel, posthum)[17]
Valgt16. oktober 1978
Innsatt22. oktober 1978
Saligkåret1. mai 2011,
kunngjort 14. januar 2011
Helligkåret27. april 2014
ForgjengerJohannes Paul I
EtterfølgerBenedikt XVI
Signatur
Johannes Paul IIs signatur
Våpenskjold
Johannes Paul IIs våpenskjold
Johannes Paul II på Commons
Se også liste over paver

Pave Johannes Paul II (født Karol Józef Wojtyła hjelp•info; 1920–2005) ble valgt til pave den 16. oktober 1978.

Etter en vanskelig oppvekst begynte han å interessere seg for teologi, og ble presteviet i 1946. I 1958 ble han hjelpebiskop, og i 1964 erkebiskop av Kraków. 16. oktober 1978 ble han valgt til pave, som første ikke-italiener på 455 år. Han var sterkt kritisk til både den økonomiske liberalismen og kommunismen, og regnes som en av hovedkreftene bak kommunismens fall i Øst-Europa. Han engasjerte seg i livsvernspørsmål (krig og konflikter, abort, aktiv dødshjelp, dødsstraff med mer) og skrev flere tekster og bøker.

I sin tid som pave besøkte han over 100 land, mer enn noen av sine forgjengere. Johannes Paul II behersket flere språk flytende: Morsmålet polsk, italiensk, fransk, tysk, engelsk, spansk, kroatisk, portugisisk, russisk og latin. Johannes Paul II er den eneste pave som har besøkt Norge som pave (en tidligere pave besøkte Norge som kardinal, før han ble pave). I 1989 besøkte han Oslo, Trondheim og Tromsø, før han så besøkte Island, Finland, Danmark og Sverige.

I januar 2011 ble det kunngjort at Johannes Paul II skulle saligkåres. Saligkåringsfesten fant sted i Roma med saligkåringsmesse 1. mai 2011.[18] Over en million mennesker var til stede på festen.[19]

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]
Karol Wojtylas barndomshjem

Han ble født i industribyen Wadowice, omkring fem mil sørvest for Kraków i Polen. Byen, som den gang hadde rundt 12 000 innbyggere, hvorav 2000 jøder[20], lå i et område som hadde vært okkupert av Østerrike-Ungarn i den tiden Polen var delt. Karol Wojtyła ble kalt «Lolek» som gutt.

Hans far var løytnant i den keiserlige østerrikske hær under første verdenskrig. Etter krigen gikk han inn i den gjenopprettede polske hæren, hvor han jobbet med administrative oppgaver. Han ble tidlig pensjonert, og familien hadde derfor trange økonomiske kår. Moren Emilia (født Kaczorowska), var syerske, men led av en nyresykdom og døde i barselseng 13. april 1929, 45 år gammel. Datteren hun ventet var dødfødt. 5. desember 1932 døde Karols 14 år eldre bror Edmund av skarlagensfeber. Dermed var faren og Karol alene. Mormorens etternavn var Scholz, noe som har ført til spekulasjoner om at Wojtyła hadde delvis jødisk opphav.[21]

Wojtyła begynte på den lokale folkeskolen i september 1926. Som tiåring ble han sendt til et offentlig gymnas. Han markerte seg som en dyktig elev, både i teoretiske fag og idrett. Spesielt likte han språk og litteratur. Hans lidenskap for drama førte til at han ble spådd en framtid som skuespiller. Fysisk aktivitet var også viktig for ham, særlig fotball, svømming og padling, senere i livet også fjellklatring og skigåing. I Wadowice spilte han som barn blant annet på det jødiske fotballaget mot katolikkenes lag.[20]

Han gikk til messe hver morgen og gjorde tjeneste som ministrant, i likhet med svært mange andre gutter i byen. I 1938 ble han fermet og tok sin avgangseksamen ved gymnaset. Han flyttet sammen med faren til Kraków og begynte å studere ved Det jagellonske universitet, Sentral-Europas nest eldste universitet (etter Prahas), grunnlagt i 1364. Wojtyła studerte polsk språk, litteratur og filosofi. På fritiden deltok han blant annet på dramakurs og skrev poesi. I 1939 ble han med i studentteatret «Studio 38».

Blant hans nære venner i Wadowice var jødiske Jerzy Kluger. Gjennom ham lærte Wojtyła mye om jødedommen. Dette vennskapet påvirket trolig forholdet til jødedommen da han ble pave. Kluger var med Wojtyła i kirken, og Wojtyła besøkte synagogen sammen med ham.[20] De ble skilt av den tyske invasjonen i 1939, og møttes ikke igjen før i 1965. Kluger satt i sovjetisk fangenskap til Tyskland invaderte Sovjetunionen og han kjempet deretter på alliert side, blant annet ved Monte Cassino.[22] Da Wojtyła ble pave i 1978, var Kluger med familie den første audiensen han ga. Wojtyła var den første paven som besøkte en synagoge. Kluger hjalp på 1980-tallet til med å opprette diplomatiske forbindelser mellom Israel og Vatikanet. Menachem Begin brukte Kluger som kontaktperson til Vatikanet før offisielle forbindelser ble formelt opprettet i 1994.[20]

Okkupasjonstiden

[rediger | rediger kilde]

Tyske styrker rykket inn i Polen 1. september 1939, og Kraków falt 6. september. Den 17. september rykket også sovjetiske styrker inn i landet, og tok den østlige delen. Polske intellektuelle ble ansett som potensielle uromomenter, og professorene ved universitetet ble deportert, de fleste til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, mens studentene ble utkommandert til arbeid. Wojtyła ble først sendt til kalksteinsbruddet til den kjemiske fabrikken Solvay i Zakrzówek utenfor Kraków, og fra våren 1942 arbeidet han i vannrenseavdelingen i Solvays sodafrabrikk i Borek Falecki i Kraków. Mange av hans senere dikt er inspirert av opplevelsene fra denne tiden. Mange av studentene hadde problemer med å klare det tunge arbeidet, og ble dermed sendt til konsentrasjonsleirene Auschwitz og Birkenau. Takket være hans aktive livsførsel før krigsutbruddet var Wojtyła sterk, og klarte seg dermed unna dødsleirene. 18. februar 1941 døde hans far, noe som merket ham dypt.

I august 1941 lot han sin venn Mieczysław Kotłarczyk, en tidligere tysklærer, og hans kone flytte inn i sitt hjem etter at de hadde blitt fordrevet fra sitt eget hjem av nazistene. De grunnla den 1. november 1941 Teatr Rapsodyczny (Rapsoditeateret), som de arbeidet med inntil 1944. Formålet var å bevare kulturlivet under okkupasjonen. Han fortsatte studier i hemmelighet, og var også i denne tiden forelsket i ei jente.

Under okkupasjonen møtte han også Jan Tyranowski, en skredder som hadde begynt å samle ungdommer i en bønnegruppe. Wojtyłas interesse for religion vokste, og han begynte å studere blant annet karmelitten St Johannes av Korset, en spansk mystiker og dikter fra det 16. århundre. Senere skrev han en doktoravhandling om Johannes. Det var i forbindelse med disse studiene at han først begynte å føle et kall til å bli prest.

Prestestudier

[rediger | rediger kilde]
Johannes Paul II i USA i 1993.

Tidlig i 1942 kontaktet Wojtyła erkebiskop Sapieha av Kraków om å begynne prestestudier. I oktober samme år begynte han, sammen med ni andre, på det underjordiske presteseminaret som Sapieha hadde startet. Ved siden av prestestudiene fortsatte han med teatergruppen og tvangsarbeidet. Det finnes en anekdote om det første møtet mellom Wojtyła og erkebiskopen. De traff hverandre noen år tidligere da Wojtyła tok studenteksamen og holdt avskjedstalen. Erkebiskopen ble så imponert at han spurte om ikke Wojtyła ville studere teologi, men fikk til svar at han ville lese filosofi. Sapieha skal ha sukket og sagt: «Synd, denne unge mannen kunne nådd langt.».

29. februar 1944 ble Wojtyła påkjørt av en trikk i gaten der han bodde, og fikk kraniebrudd. Det var en stund fare for livet, men 12. mars kunne han skrives ut fra sykehuset uten varige mén. Et par måneder senere ble han påkjørt av en lastebil. Skadene førte denne gangen til at den ene skulderen ble høyere enn den andre, og at han ble rund i ryggen.

Fra august 1944 sto Wojtyła på Gestapos lister, og han måtte gjemme seg sammen med fire andre teologistudenter i erkebiskopens palass. Han mottok der tonsuren 9. september 1944, og 17. desember mottok han de to laveste ordinasjonene (tidligere ble prestestudenter i den katolske kirke ordinert til akolytt og lektor før de ble diakonviet). I januar 1945 ble Polen tatt av sovjetiske styrker, og universitetet åpnet igjen slik at han åpent kunne studere teologi der. Han avla sin eksamen i august 1946.

I januar 1945 fant Wojtyła den 13 år gamle jødiske Edith Zierer på gaten i Jędrzejów. Hun var sterkt utsultet etter å sluppet ut av konsentrasjonsleiren i Częstochowa. Wojtyła ga henne mat, tok henne med til Kraków og reddet trolig livet hennes. De møttes igjen i 1997.[23]

Polens framtid var usikker under den sovjetiske okkupasjonen. Wojtyła unngikk såvidt å bli arrestert i 1945 da han sammen med andre studenter sang patriotiske sanger på torvet i Kraków. Stalin hadde lovet frie valg, men valget i 1947 var arrangert slik at kommunistene vant en overveldende seier.

13. oktober 1946 ble Wojtyła ordinert til subdiakon, 20. oktober til diakon og 1. november til prest. Alle ordinasjonene ble foretatt av Sapieha, som samme år hadde blitt kardinal.

Etter ordinasjonen ba han om tillatelse til å tre inn i karmelittordenen, men fikk avslag. Han ble i stedet sendt til Roma for videre studier. Han hadde blitt ordinert før tiden, og man var også usikker på kvaliteten av undergrunnsstudiene under krigen. Han studerte ved dominikanernes universitet Angelicum. Under studiene bodde han i det belgiske kollegiet, og benyttet muligheten til å lære både italiensk og fransk. I 1947 fikk han sin lisensiatgrad, og 14. juni 1948 forsvarte han sin doktoravhandling «Trosproblemer i den hellige Johannes av Korsets verker».

Prestegjerningen

[rediger | rediger kilde]
Johannes Paul II i Brasil i 1997.
Foto: José Cruz/Agência Brasil
Johannes Paul II holder den historiske messen på Korshøyden 1993.

I samme måned som han fullførte doktorgraden, vendte Wojtyła tilbake til Polen. 24. august 1948 fikk han sin magistergrad i teologi ved Det jagellonske universitet, og 16. desember samme år tok han samme sted doktorgraden i teologi som han hadde forsvart i Roma. Dette var et resultat av studiene som han hadde utført dels under krigen og dels parallelt med andre studier i Roma.

7. august 1949 ble han, etter å ha vært kapellan i en menighet ved Tarnów, studentprest i den store menigheten St. Florian i Kraków.

På det tidspunkt hvor han kom tilbake til Polen, var 400 prester i fengsel eller i arbeidsleirer i Sibir. Fire år senere hadde tallet steget til 1 000, eller omkring 10 % av prestene i landet. Samtidig hadde kirken i Polen fått ansvar for nye områder ved Oder og Neisse, tyske områder som Stalin hadde okkupert og gitt til Polen, mens den opprinnelige, tyske befolkningen ble utsatt for etnisk rensning dels gjennom fordrivelser, dels gjennom massakrer og deporteringer. Sapieha prøvde å få pave Pius XII til å utnevne apostoliske administratorer for de okkuperte områdene, men ettersom det ikke eksisterte noen fredsavtale mellom Tyskland og Polen ville han vente. Områdene hadde vært tyske i 600 år eller lenger, og etter folkeretten var de å anse som en okkupert del av Tyskland, og Paven kunne derfor ikke innlemme områdene i den polske kirkelige provins uten noen folkerettslig basis. Dette førte til at forholdet mellom kardinalen og polske myndigheter ble dårligere. Kardinalen døde noen måneder senere, den 23. juli 1951. Hans begravelse ble en nasjonal manifestasjon mot kommunismen og den sovjetiske innflytelsen i landet.

Etterfølgeren, den apostoliske administratoren Eugeniusz Baziak, sendte i september 1951 Wojtyła til Det jagellonske universitet for videre studier. Han studerte filosofi, og fremfor alt den tyske filosofen Max Scheler, som han publiserte en avhandling om i 1960. Dette ga ham nok en doktorgrad.

Fra 1951 til 1958 foreleste han i etikk ved seminaret og universitetet i Kraków. Samtidig ble forholdet til myndighetene stadig verre. Åtte biskoper, blant dem erkebiskop Baziak, og mer enn 900 prester var fengslet. Det teologiske fakultet i Kraków ble stengt i 1954, og Wojtyła flyttet til Lublin, der han fikk en stilling ved byens katolske universitet. 1. desember 1956 fikk han stillingen som professor i etikk.

15. august 1956 samlet tusener av mennesker seg i Częstochowa for å feire festen for jomfru Marias opptagelse i himmelen. I 1956 var det også 300-årsjubileet for kong Jan II Kasimirs løfte til jomfruen, som han hadde avlagt etter å ha blitt fordrevet fra tronen av Karl X Gustav av Sveriges styrker. Svenskene trakk seg tilbake senere på året, og kongen kunne vende tilbake. Løftet ble avlagt i 1655, men i 1656, etter å kommet tilbake til tronen, kronet kongen Maria til Polens evige dronning, og dette ble datoen man feiret. Częstochowa var derfor et symbol på polsk uavhengighet, og man mener at opp mot 1,5 millioner mennesker samlet seg der i 1956. Kardinal Wyszyński hadde sittet i husarrest siden 1953, og hans tomme trone, dekorert i nasjonalfargene rødt og hvitt, ble båret i prosesjon.[trenger referanse]

Seks uker senere endret politikken mot kirken seg. Kardinalen ble sluppet fri, og oppfordret på sin side katolikkene til å vise lojalitet mot republikken. Det ble også oppfordret til å delta i valget i 1957.[trenger referanse]

Fra biskop til kardinal

[rediger | rediger kilde]

4. juli 1958 fikk Wojtyła vite at han av pave Pius XII var utnevnt til titulærbiskop av Ombi og hjelpebiskop i Kraków. Han aksepterte utnevnelsen, og ble bispeviet 28. september 1958, 38 år gammel. Han ble dermed Polens yngste biskop. Det var erkebiskop Eugeniusz Baziak av det latinske katolske erkebispedømmet i Lwów som i sin landflyktighet var blitt apostolisk administrator av Kraków, som var den hovedkonsekrerende biskop. De to medkonsekrerende var hjelpebiskopene Franciszek Jop (i Sandomierz) og Bolesław Kominek (i Wrocław).

Da den apostoliske administrator erkebiskop Eugeniusz Baziak døde i 1962, ble biskop Wojtyła valgt til administrator. 13. januar 1964 ble han utnevnt til erkebiskop av Kraków, og dermed nummer to i det polske kirkelige hierarkiet, av pave Paul VI. Han ble dermed den første erkebiskop av Kraków siden kardinal Sapiehas død 13 år tidligere. Han var også den første ikke-adelige som hadde hatt dette embetet. Han ble innsatt i embetet 8. mars 1964.

Kardinal Wyszyński og 16 andre polske biskoper fikk utreisetillatelse for å delta på Andre Vatikankonsil 1962–65. Wojtyła ble medlem av forberedelseskommisjonen, og var med på alle fire sesjoner. Han høstet anerkjennelse, og kom inn i kommisjonene for liturgi, presteskapet og den kristne oppdragelse. Han markerte seg som en liberal biskop i forhold til samfunnsfilosofi og menneskerettigheter, og krevde blant annet at kirken måtte innrømme annerledes troende full tanke-, handlings- og talefrihet. Han ble en av hovedpersonene bak konsildokumentet Lumen Gentium, som førte til en nyorientering av den katolske kirke.

Kardinal

[rediger | rediger kilde]

Den 29. mai 1967 ble det offentliggjort at Wojtyła og 26 andre var utnevnt til kardinaler. 28. juni mottok han den røde kardinalshatten i Roma, og fikk som sin titulærkirke San Cesareo in Palatino.

Pavevalget

[rediger | rediger kilde]

28. september 1978 døde pave Johannes Paul I, bare 33 dager etter å ha blitt innsatt som pave. 14. oktober ble 111 kardinaler samlet til konklave i Roma.

Etter første avstemning ledet de to italienske kardinalene Benelli og Siri, med en tredje italiener, Felicini, rett bak. Wojtyła hadde fått noen få stemmer. Nye valgrunder måtte til, og i ettertid har man undret seg over om italienernes rivalisering utløste valget av en ikke-italiener. Siste gang dette hadde skjedd var ved valget av Hadrian VI i 1522.

Noe som styrket Wojtyłas kandidatur var den sterke helse hans kjærlighet til idrett hadde gitt ham. Etter det korte pontifikatet som nettopp hadde endt, var det viktig å finne en som man kunne regne med ble sittende i noen år.

16. oktober var det to avstemninger, men utfallet er ikke kjent. En av de sterkeste kandidatene ser ut til å ha vært kardinal Franz König, men han erklærte at han ikke ville akseptere å bli valgt, og anbefalte de som stemte på ham, i stedet å støtte Wojtyła. Dermed økte hans andel av stemmene betraktelig. I syvende eller åttende valgomgang (resultatene blir brent, og informantene hadde mistet tellingen) ble han valgt med en majoritet på 103 av 109 avgitte stemmer. Han var 58 år gammel, og dermed yngste pave siden Pius IX ble valgt i 1846.

Wojtyła hadde selv tenkt å ta navnet Stanislas som pave, etter Polens nasjonalhelgen. Men i Roma hadde det straks etter Johannes Paul Is død kommet opp plakater som ønsket «Johannes Paul II» velkommen, og av hensyn til dette folkelige krav tok han samme navn som forgjengeren. Etter at valget var annonsert, gikk paven ut på balkongen på Peterskirken og hilste folket. For første gang skjedde dette ikke på latin, men på italiensk.

Johannes Paul ble innsatt i embetetet med en enkel seremoni på Petersplassen 22. oktober 1978. Han fikk da også en ny pavelig tittel, «Kirkens universelle hyrde». Som sin forgjenger ønsket han ikke å bli kronet. Han ble også svært populær blant italienerne ved denne anledningen. Mange var skeptiske til en utlending på pavetronen, men da han la innsettelsen til klokken ti på formiddagen i stedet for senere på dagen slik det tradisjonelt hadde vært, vant han deres hjerter – da fikk man anledning til å se innsettelsen om morgenen og følge en viktig fotballkamp på ettermiddagen.

Som pave beholdt han det valgspråk han hadde tatt ved bispeordinasjonen, Totus tuus ('Din i alt', eller 'Helt din'). Dette viser til hans hengivenhet til jomfru Maria, som selv ga seg helt ut da hun aksepterte å bli Guds mor. Hans våpen viser et gult kors på blå bunn, med en 'M' nede i venstre hjørne; dette symboliserer Maria som står under Kristi kors.

Kurien

[rediger | rediger kilde]

Til forskjell fra sine forgjengere prioriterte Johannes Paul reisevirksomhet og kontakt med omverdenen fremfor å styre kurien. Hans viktigste bidrag til kuriens oppbygning var en reform i 1988 gjennom konstitusjonen Pastor Bonus. Det sentrale i reformen var en gjennomgang av kongregasjoner, råd og kommisjoner, slik at arbeidsoppgavene ble mer hensiktsmessig fordelt, og slik at linjene ble klarere, så man slapp dobbeltarbeid.

På ni konsistorier kreerte han totalt 231 kardinaler. Av de 117 som var under 80 år gamle da han døde, og dermed hadde stemmerett ved konklavet 2005, var bare tre utnevnt av Paul VI (Johannes Paul I rakk ikke å utnevne noen kardinaler).

Han foretok 483 helligkåringer; til sammenligning ble det fra 1588 til 1978 foretatt totalt 440 helligkåringer. Han foretok også 1 345 saligkåringer, mot 1 776 fra 1588 til 1978. Videre forenklet han prosessen ved å redusere tidsrommet fra kandidatens død til starten på kåringen fra tredve til bare fem år. Veien frem til full helgenverdighet vil, selv for opplagte kandidater som Moder Teresa, fremdeles ta femten år.[24]

Reiser

[rediger | rediger kilde]
Land som Johannes Paul II besøkte, fargekodet etter antall besøk.

Johannes Paul reiste mer enn noen pave før ham. Han besøkte land i alle verdensdeler, i mange land var han også flere ganger. Han dro på 104 utenlandsreiser og besøkte i alt 129 land.[25][26]

Johannes Pauls «apostoliske pilegrimsferd» til Norge, Island, Finland, Danmark og Sverige[27] 1.–10. juni 1989 var det første pavebesøk i land med lutherske folkekirker. I tillegg til å feire messe med sine egne, deltok paven også i økumeniske gudstjenester på steder som inntil reformasjonen på 1500-tallet var sentrale katolske valfartssteder: i Norge i Nidarosdomen, på Island ved St. Olav kirke på Tingvellir, i Finland i Åbo domkirke, i Danmark i Roskilde domkirke og i Sverige i Uppsala domkirke.

Attentat

[rediger | rediger kilde]

13. mai 1981, før den ukentlige onsdagsaudiensen på Petersplassen, kjørte paven rundt i en åpen bil på plassen for å møte folket. Mehmet Ali Ağca, et medlem av den tyrkiske nasjonalistiske organisasjonen De grå ulvene, løsnet flere skudd mot ham, og paven ble fraktet til Gemelli-klinikken i kritisk tilstand. Den 3. juni samme år var han tilbake i Vatikanet. Etter et halvt års tid var han i fullt arbeid, men hans helse ble aldri helt den samme.

Paven selv mente at jomfru Maria hindret kulene i å treffe vitale organer, og han har derfor plassert den ene av kulene som traff ham i kronen til Mariastatuen i Fatima (attentatet skjedde på festdagen for Vår Frue av Fatima), og den andre i kronen til bildet av Den svarte Madonna i Częstochowa.

Det er en tradisjon i Italia for at man setter noen fanger fri i et jubelår, og i 2000 ble Mehmet Ali Ağca benådet av den italienske presidenten. Ağca ble sendt til Tyrkia, der han ble fengslet for et mord begått før attentatet mot paven.

En følge av attentatet var en oppjustering av sikkerhetstiltakene. Mercedes leverte en spesialbil, kjent som Papamobile, med et skuddsikkert glassbur hvor paven kunne stå slik at folket kunne se ham.

I mars 2006 kom det, ifølge den italienske avisen Corriere della Sera, gjennom dokumenter i det tidligere DDRs etterretningstjeneste STASIs arkiv frem at det var KGB som hadde beordret attentatet, og at bulgarsk etterretningstjeneste hadde fått ansvaret for å utføre det. Dette stemmer med Ağcas forklaring, ettersom han hele tiden har hevdet at bulgarsk etterretning hadde leiet ham inn for å utføre attentatet.[trenger referanse]

Fred og menneskerettigheter

[rediger | rediger kilde]

I juni 1979 besøkte Johannes Paul Polen. Flere ganger var det klart at samlingene – pinseaften var mer en én million samlet i Warszawa for å delta på pavemessen – når som helst kunne bryte ut i massedemonstrasjoner mot regimet. Paven la stor vekt på at det måtte bli en verdig pilegrimsreise, og man klarte å beholde kontrollen. Det sto dog klart for myndighetene at det var paven som kontrollerte massene, og ikke politiet.

I desember 1981 var situasjonen kritisk i Polen på grunn av fagforeningen Solidaritets voldsomme oppslutning, og general Wojciech Jaruzelski erklærte snart unntakstilstand. Mange ventet en sovjetisk invasjon, slik det hadde skjedd i flere østeuropeiske land tidligere. Paven spilte en rolle i forhandlingene, og trusselen om at han kunne komme til å lede motstandskampen førte antagelig til at myndighetene trakk seg noe tilbake. I 1983 kunne paven reise tilbake til hjemlandet for annen gang, på et tidspunkt da Solidaritet syntes å være spilt ut over sidelinjen. Paven fikk ikke inkludere Gdańsk, Solidaritets høyborg, på reiseruten. Men på rundreisens siste dag insisterte han på å få møte Lech Wałęsa. Dette møtet antas å ha spilt en stor rolle for at fagforeningen igjen tiltok i styrke.

Johannes Paul har møtt flere ledende kommunister, som Fidel Castro og Mikhail Gorbatsjov, og mange historikere mener han er den enkeltperson som har spilt den viktigste rolle for den østeuropeiske kommunismes fall i 1989.

I januar 1991 skrev paven til George Bush og Saddam Hussein i et siste forsøk på å avverge Gulfkrigen. Han gjentok etter krigsutbruddet et uttrykk pave Benedikt XV hadde brukt om første verdenskrig, da han kalte krigen et inutile strage – et nytteløst blodbad. Han gjentok sin innsats før krigen mot Irak i 2003. Kardinal Roger Etchegaray ble sendt som spesialrådgiver til Bagdad; det ble i de dagene det skjedde hevdet i media at USA utsatte angrepet av frykt for å drepe kardinalen.[trenger referanse]

Johannes Paul sendte også rådgivere til Jugoslavia under krigen der, blant annet med henblikk på forsoning med de ortodokse kristne.

Den hellige stol har siden middelalderen hatt et eget diplomatisk korps, og Johannes Paul har utvidet dette. I 1984 ble det opprettet fulle diplomatiske forbindelser med USA, og i 1989 ble forbindelsen med Polen gjenopprettet. I 1990 utvekslet Sovjetunionen og Den hellige stol utsendinger. Forbindelser med Jordan og Sør-Afrika ble opprettet i 1994; samme år begynte man også samtaler om gjensidig anerkjennelse med Israel. Den 4. juni 2004 ble han av president George W. Bush tildelt Presidentens frihetsmedalje. Han ble i 2004 også ekstraordinært tildelt Karlsprisen.[28]

Pave Johannes Paul IIs encyklikaer

[rediger | rediger kilde]

Pave Johannes Paul II sendte ut 14 encyklikaer:

  • Redemptor hominis (1979) - Fem måneder etter sitt valg skrev pave Johannes Paul II sin første encyklika. Han understreker at Kristus er sentrum for skapelsen og historien, og at han forløste hele menneskeheten. Av dette følger Kirkens behov for å dra alle mennesker til Kristus, noe som kan fremmes ved økumenikk, ved å sikre at den moralske dimensjon av menneskelivet ikke blir glemt på vei til fremskrittet, og ved forsvar av menneskerettighetene.
  • Dives in misericordia (1981)- Encyklikaen utgjør en ettertrykkelig bekreftelse av Guds kjærlighet, og fremfor alt hans barmhjertighet. Kristus, sier paven, «er i en viss forstand barmhjertighet». Farens handling i lignelsen om den fortapte sønn viser det grunnleggende forhold mellom Gud og mennesker. Faren viser beredskap, glede og hengivenhet når han ønsker sin sønn tilbake, og ved å vende tilbake til faren får sønnen tilbake sin verdighet. Paven understreker nattverdens og forsoningens sakramenters roller som bevis på Guds barmhjertighet. Til slutt bekrefter han at barmhjertighet er en nødvendig bestanddel av rettferdighet blant mennesker, og at de som gir barmhjertighet selv er begunstigede.
  • Laborem exercens (1981) - Denne viktige sosialencyklikaen ble skrevet for å markere nittiårsjubileet for pave Leo XIIIs encyklika Rerum Novarum, om arbeidsspørsmålet. Fremfor alt er det opptatt av å vektlegge menneskeverdet. Kirken, sier pave Johannes Paul, må alltid forsvare den verdigheten og motsette seg situasjoner der menneskerettighetene på arbeidsfeltet ikke er beskyttet. Arbeid har alltid prioritet foran kapital. Paven hevder behovet for å iverksette tiltak mot arbeidsledighet og urettferdig godtgjørelse. Han bekrefter også kvinnenes rettigheter på arbeidsplassen og behovet for sosiale ytelser, fagforeninger og passende fritid. Og alt dette bygger han opp i en åndelighet av arbeid som ser menneskelig arbeid som en del i Guds skapende og forløsende verk.
  • Slavorum Apostoli (1985) - I 1980 erklærte paven de eldgamle helgener Kyril og Metodius som medbeskyttere av Europa. Fem år senere, i Slavorum Apostoli, minner han 1100-årsjubileet for disse helgenenes evangeliseringsarbeid for de slaviske folkeslagene. Denne encyklikaen er kanskje mest kjent for sin gjennomgang av pavens forståelse av «inkulturasjon». Spredningen av evangeliet betyr ikke utarming eller utryddelse av de virkelige menneskelige verdier i noen kultur. Disse verdiene, sier paven, er som flisene som utgjør en stor mosaikk, kunstverket til pantokratoren, skaperen av alle ting. Det er da opp til Kirken å «akseptere, forene og opphøye» dem, med en mors omsorg.
  • Dominum et vivificantem (1986) - Denne encyklikaen handler om Den Hellige Ånd, Herren og livgiveren. Dens formål er å utvikle Kirkens bevissthet om at den er nødtvungen av Den Hellige Ånd til å hjelpe til med den fulle realisering av Guds vilje på jorden. Paven minner om Kristi løfte ved påskemåltidet om å sende parakleten, eller trøsteren. Den Hellige Ånd kommer for å fortsette Kristi arbeid med å spre det gode budskap om frelse, for å tilby verden frihet fra synd, og for å være håpets vokter i menneskelige hjerter.
  • Redemptoris Mater (1987) - Tilskyndet av det kommende årtusenskifte skriver paven denne encyklikaen om Maria, Guds mor. Han støtter seg tungt til Det andre Vatikankonsils dokument Lumen Gentium, og understreker Marias rolle som jomfru og mor og behovet for å presentere henne i lys av Kristi mysterium. Det er hennes tro som markerer begynnelsen på den nye pakt mellom Gud og menneskeheten i Kristus; hun er velsignet på grunn av sitt livs frukt, men også på grunn av sin tro. Hun er Kirkens mor, hun følger den på pilegrimsveien, og det er fra Maria Kirken lærer sitt eget moderskap. Maria står i sentrum av mysteriet om at Gud elsker verden så mye at han ga sin enebårne Sønn for det.
  • Sollicitudo rei socialis (1987) - Dette er pavens andre encyklika om sosiale spørsmål, og den tar hovedsakelig utgangspunkt i pave Paul VIs Populorum Progressio. Paven bekrefter sin forgjengers lære, men er kanskje mindre sangvinsk når han vurderer det økende gap mellom utviklede land og utviklingsland. Jordens goder er ment for alle, sier han, og Kirken tar fra dette prinsippet en impuls til å reflektere over sannheten om Kristus. Paven berømmer kjærligheten til å sette de fattige i første rekke, og han sørger over urettferdige handelssystemer, mangelen på et ordnet internasjonalt økonomisk system til beste for alle, og at noen land ikke har sørget for et demokratisk og deltakende regjeringsystem.
  • Redemptoris missio (1990) -I denne encyklikaen om misjonsarbeid bekrefter pave Johannes Paul II at «misjon er en nøyaktig indikator på vår tro på Kristus og hans kjærlighet til oss». Det er, legger han til, en form for vitnesbyrd og en «livsform som stråler ut til andre». Kirken står til tjeneste for Guds Rike, og Kirkens misjoner må følgelig forkynne det glade budskapet og fremme evangeliske verdier for Rikets vekst. Paven oppfordrer til dialog med andre kulturer og trosretninger, til misjon for å inkarnere evangeliet uansett hvor misjonen har sitt virkefelt, og misjonærer til å være forpliktet til hellighet.
  • Centesimus annus (1991) - I denne sin tredje sosialencyklika ihukommer paven hundreårsjubileet for pave Leo XIIIs Rerum Novarum. Kirkens sosiallære, sier han, er bygget på tro; og av dette følger Kirkens forpliktelse til grunnleggende prinsipper om verdighet og rettigheter for alle, fortrinnsretten for de fattige og solidaritet mellom alle folk og nasjoner. Paven støtter prinsippene for den fri økonomi, men bare hvis en slik økonomi er omgitt av et stramt juridisk rammeverk som sikrer at den blir stilt til tjeneste for menneskelig frihet i sin helhet.
  • Veritatis splendor (1993) - Her svarer paven på det han kaller «en total og systematisk trekking av den tradisjonelle morallære i tvil».[29] Det som ligger bak denne trenden, hevder han, er påvirkningen fra tankestrømmer som løsriver troen fra livet og menneskelig frihet fra dens rette forhold til sannheten. Han avviser teologiske trender som ser bort fra den absolutte karakter til Kirkens moralske normer som forbyr handlinger som i seg selv (intrinsice, «iboende») onde, og han avviser etiske teorier som gjør moralen subjektiv, og nevner spesifikt teoriene konsekvensialisme og proporsjonalisme.[30] Disse, mener han, strider mot Åpenbaringen og Kirkens definitive lære. Han oppfordrer pastorer i Kirken til å være årvåkne med å sikre at «Jesu Kristi stemme, sannhetens ord om ondt og godt»,[31] blir hørt av Guds folk.
  • Evangelium vitae (1995) - Encyklikaen omhandler det menneskelige livs verdi og ukrenkelighet.[32] Paven fastslår også at «provosert abort, det vil si abort som er villet som mål eller middel, alltid er et alvorlig brudd på den moralske orden, fordi det er villet avliving av et uskyldig menneske» (nr. 62; originaltekst in exstenso»: «declaramus abortum recta via procuratum, sive uti finem intentum seu ut instrumentum, semper gravem prae se ferre ordinis moralis turbationem, quippe qui deliberata exsistat innocentis hominis occisio»).
  • Ut unum sint (1995) - Kirkens forpliktelse til økumenikk, spesielt som skissert i II. Vatikankonsil, bekreftes på nytt i denne encyklikaen. Premisset for forpliktelsen er Kristi bønn om at alle må være ett. Paven erkjenner at økumenikk kan vanskeliggjøres av læreforskjeller, misforståelser, fordommer og mangel på gjensidig kunnskap; likevel tror han at enhet kan oppnås gjennom en sannferdig visjon av tingene, opplyst av guddommelig barmhjertighet. Han skriver for å oppmuntre alle som streber etter enhet i deres bestrebelser. Han oppfordrer også til felles bønn blant kristne, dialog mellom kristne kirker og praktisk samarbeid mellom kristne på alle nivåer. Og han understreker at pavens rolle er å være «enhetens første tjener».
  • Fides et ratio (1998) - Fides et Ratio er ment som en slags fortsettelse av betraktningene fra Veritatis Splendor. Paven tar opp et spørsmål av primær betydning: tapet av tillit til den menneskelige fornuftens kraft til å nå etter og oppnå (i en viss grad) sitt rette mål, det vil si utforske og erkjenne sannhet. I lys av dette kritiske trekk ved dagens kultur, søker han å belyse forholdet mellom tro og fornuft og å bekrefte åpenbart sannhets kraft og troverdighet. Uten en erkjennelse av fornuftens rette kraft og en forståelse av tro og fornuft som gjensidig støttende, ender man opp med en visjon som gir forrang til subjektivisme, meninger og skepsis høyeste ære, en visjon som er drevet av viljestyrke og pragmatisme.
  • Ecclesia de Eucharistia (2003) - Denne siste encyklikaen handler om nattverden og dens forhold til kirken. For å markere det tjuefemte år av sitt pontifikat, inviterer paven alle de troende til å være med ham og takke for nattverden og prestedømmet. Han feirer at konsilets liturgiske reformer har ført til mye større aktiv deltakelse fra de troende i messen. Men det er skygger ved siden av disse lysene, sier han. Eukaristisk tilbedelse har nesten dødd ut noen steder, og man møter altfor ofte en svært reduktiv tolkning av nattverden, en som frarøver den dens betydning som offer og sakrament. Paven uttrykker behovet for et større nivå av bevissthet og verdsetting av liturgiske normer knyttet til eukaristien, for å bevare dens hellighet og universalitet.

Helse

[rediger | rediger kilde]
Johannes Paul II i 2004, etter at han hadde mottatt Presidentens frihetsmedalje fra USAs president George W. Bush.

Etter attentatet i 1981 ble pavens helse aldri helt som før. 11. november 1993 falt han under en audiens i Vatikanet, og slo høyre skulder ut av ledd. Denne skulderen hadde vært skadet tidligere, under arbeidsulykken der han ble klemt av en lastebil. Så, den 28. april 1994 falt han på badegulvet og brakk lårhalsen. Han fikk satt inn kunstig hofteledd, og kom ut fra sykehuset 27. mai 1994. Neste helseproblem kom 6. oktober 1996, da han ble lagt inn for å fjerne blindtarmen. Undersøkelsene viste en uventet transmural blindtarmbetennelse, det vil si en betennelse som har gått gjennom tarmveggen.

Siden begynnelsen/midten av 1990-tallet led paven av en sykdom som ifølge massemediene var Parkinsons sykdom. I september 1996 ble det bekreftet fra Vatikanet at han led av et «ekstrapyramidalt syndrom», en betegnelse som kan omfatte Parkinsons sykdom.

Det finnes tidligere eksempler på paver som har abdisert, men ikke av helseårsaker. Johannes Paul selv gjorde det klart at han skulle bli sittende inntil han døde. Han hadde gjentatte ganger også uttrykt at han så på dette som en viktig fase i livet, både for seg selv og som et eksempel på at også alvorlig syke har en verdi for samfunnet.

Den 31. mars 2005 ble paven akutt verre, og hans privatsekretær erkebiskop Stanislaw Dziwisz meddelte ham sykesalvingens sakrament. Paven døde 2. april 2005 klokken 21.37 norsk tid. Dødsårsaken er oppgitt å være hjerte- og nyresvikt.

Privat forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Hans første diktsamling ble utgitt i mars 1946 under navnet Pieśń o Bogu ukrytym (Sangen om den skjulte Gud). I 1950 ga han ut Pieśń o blasku wody (En sang om glitrende vann) under pseudonymet Andrzej Jawien. Deretter fulgte Przed sklepem jubilera (Foran gullsmedens vindu) i 1960, igjen under pseudonymet Andrzej Jawien. Andre pseudonymer han brukte var Piotr Jasien og Stanisław Andrzej Gruda.

En serie fasteprekener han holdt for medlemmene av den romerske kurie i 1976 er utgitt under tittelen Segno di Contraddizione («Tegn på motsigelse»).

I 1994 ga han ut Over håpets terskel, som ble en bestselger i mange land. Han ble på grunn av boken kåret til 'årets navn' i 1994 av Time Magazine. I 1996 utga han boken Gave og mysterium i anledning 50-årsjubileet for prestevielsen. Hans siste bok er diktsamlingen Romersk triptykon, som er en betraktning over døden og livets vesen.

I forbindelse med besøket i Norge i 1989 gav Ansgar forlag ut boka Paven, (ISBN 82-503-0856-5) skrevet av Lars Rooth og Per Lønning, med tekster av Johannes Paul II oversatt av Anne-Brit Bjørk.

Begravelse

[rediger | rediger kilde]
Fra begravelsen.
Foto: Eric Draper / Det hvite hus

Utdypende artikkel: Johannes Paul IIs begravelse

Johannes Paul IIs død førte til at opp mot fem millioner mennesker ankom Roma i tiden mellom dødsfallet og begravelsen.

Selve begravelsen fant sted 8. april, med rekviemmesse på Petersplassen og deretter en lukket seremoni i krypten i Peterskirken. Omkring 300 000 mennesker var til stede på messen, deriblant omkring 200 statsledere og politikere samt en rekke ledere for andre kirkesamfunn. Norge var representert ved dronning Sonja og statsminister Kjell Magne Bondevik, mens Den norske kirke var representert av biskopenes preses, Finn Wagle.

Liturgien var skrevet av Johannes Paul II selv, ettersom han reviderte ritualet for pavelig begravelse i 1996.

Etter begravelsen begynte en ni dagers sørgeperiode. Deretter begynte konklavet 2005, som valgte en ny pave.

Under seremonien ble det, for første gang i en pavelig begravelse, lest bønner av protestantiske kirkeledere, samt jødiske og muslimske ledere. Dette var også første gang siden reformasjonen en sittende erkebiskop av Canterbury deltok i en pavelig begravelse.

Helligkåring

[rediger | rediger kilde]

Etter pavens død er han av flere fremtredende kardinaler blitt omtalt som Johannes Paul den store, også av pave Benedikt XVI som den store Johannes Paul. Dette er et tilnavn som vanligvis bare gis helgener. Saligkåringssaken ble formelt satt igang 28. juni 2005. Dette er et avvik fra den generelle regelen om at det skal gå fem år fra en persons død før en sak formelt settes igang. Forrige gang regelen fra fraveket var etter Moder Teresa av Calcuttas død. Arbeidet ledet av promotor iustitiae for Roma, Giuseppe D'Alonzo. 14. januar 2011 ble hans saligkåring annonsert.[33] Den fant sted 1. mai 2011.[34] med over en million mennesker til stede.[19]

29. april 2011 ble Johannes Paul IIs kiste i forbindelse med saligkåringen hentet opp fra gravstedet i Peterskirkens krypt, til en midlertitig plass foran høyalteret. 3. mai 2011 ble Johannes Paul IIs kiste så plassert i alteret i Peterskirkens St. Sebastian-kapell[35] - ved siden av Pieta-kapellet.

23. april 2013 ble det meldt at det var godkjent et nytt mirakel etter en «uforklarlig» medisinsk helbredelse.[36] Det angivelige mirakelet ble sendt til vurdering hos teologer og Kongregasjonen for helligkåringer,[36] og en gruppe teologer tilknyttet kongregasjonen uttalte 18. juni 2013 at mirakelet var godkjent.[37] Saken skal deretter fremlegges for selve kongregasjonen for formell godkjennelse, før saken legges fram for pave Frans. Det ble da antatt at han kunne bli helligkåret 20. oktober 2013,[37][38] men pave Frans erklærte 30. september 2013 at han ville bli helligkåret i en felles seremoni med Johannes XXIII 27. april 2014.[39] Helligkåringsmessen for de to pavene ble feiret på Petersplassen med pave Frans som hovedcelebrant.[40]

Episkopalgenealogi

[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b regionální databáze Knihovny města Olomouce, tritius.kmol.cz, besøkt 25. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Johannes Paul II., Munzinger IBA 00000011704, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Babelio, oppført som Jean-Paul II, Babelio forfatter-ID 10628[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 118558064, besøkt 11. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ James Lomuscio, «Building a Bridge for the Next 1,000 Years», verkets språk engelsk, ISSN 0362-4331, utgitt 2. mai 1999, besøkt 14. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ British Museum person-institution thesaurus, British Museum-ID 83759[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Brian Wingfield, «Vatican Details Final Days of Pope John Paul II», verkets språk engelsk, ISSN 0362-4331, utgitt 18. september 2005, besøkt 14. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Frank Bruni, «As Health of Pope Declines, His Inner Circle Is Tightening», verkets språk engelsk, ISSN 0362-4331, utgitt 15. oktober 2003, besøkt 14. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Clyde Haberman, «Reconstructing St. Ignatius Loyola's World», verkets språk engelsk, ISSN 0362-4331, utgitt 18. februar 1991, besøkt 14. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.fargodiocese.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ users.clas.ufl.edu[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Olympedia utøver-ID 1200058[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ «Außerordentlicher Karlspreis 2004 Seine Heiligkeit Papst Johannes Paul II.», arkiv-URL web.archive.org, verkets språk tysk, arkivert hos Wayback Machine, besøkt 14. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ www.senate.gov, besøkt 12. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.przewodnik-katolicki.pl[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Office of the President of the Czech Republic, «Prezident republiky udělil státní vyznamenání», utgitt 28. oktober 2024, besøkt 29. oktober 2024[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ Alt klart for saligkåringsfesten, Den katolske kirke i Norge, 29.04.2011.
  19. ^ a b «Enorm interesse for saligkåring av pave» Aftenposten 1. mai 2011, besøkt 1. mai 2011
  20. ^ a b c d Martin, Douglas (2012). «Jerzy Kluger, Pope John Paul II’s Jewish Confidant, Dies at 90». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 19. januar 2018. 
  21. ^ https://www.manchestereveningnews.co.uk/news/local-news/the-pope-was-jewish-says-historian-1067739
  22. ^ «Jewish friend who influenced Pope John Paul dies» (på engelsk). 2012. ISSN 0307-1235. Besøkt 19. januar 2018. 
  23. ^ Cohen, Roger (6. april 2005). «The Polish Seminary Student and the Jewish Girl He Saved». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 19. januar 2018. 
  24. ^ Aschehougs reiseguider: Roma (s. 15), Oslo 2005
  25. ^ «Viaggi Apostolici del Santo Padre Sua Santità Giovanni Paolo II». Sala Stampa della Santa Sede. 13. januar 2005. Besøkt 2. april 2017. 
  26. ^ «John Paul II's Journeys Outside of Italy». www.usccb.org (på engelsk). Besøkt 2. april 2017. 
  27. ^ «apostoliske pilegrimsferd» til Norge, Island, Finland, Danmark og Sverige
  28. ^ Karlsprisens internettside: Außerordentlicher Karlspreis 2004 Seine Heiligkeit Papst Johannes Paul II besøkt 28. juni 2014
  29. ^ https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/da/encyclicals/documents/hf_jp-ii_enc_06081993_veritatis-splendor.html Veritatis splendor, n. 4, lest 2023-09-08
  30. ^ https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/da/encyclicals/documents/hf_jp-ii_enc_06081993_veritatis-splendor.html Veritatis splendor, n. 75, lest 2023-09-08
  31. ^ https://www.vatican.va/content/john-paul-ii/da/encyclicals/documents/hf_jp-ii_enc_06081993_veritatis-splendor.html Veritatis splendor, n. 117, lest 2023-09-08
  32. ^ John Sjögren (7. mars 2016). «Dödshjälp är ett nederlag för vården». Svenska dagbladet. Besøkt 22. oktober 2017. 
  33. ^ «Vatican announces beatification of John Paul II» ucatholic.com 14. januar 2011
  34. ^ Q&A: John Paul II's beatification, BBC News, 29. april 2011. Besøkt 30. april 2011.
  35. ^ Webkamera i St. Sebastian-kapellet med graven, på Vatikanstatens nettsider Arkivert 21. juli 2011 hos Wayback Machine.
  36. ^ a b Nytt mirakel godkjent, helligkåring av Johannes Paul II?, katolsk.no 23. april 2013
  37. ^ a b Teologer godkjenner Johannes Paul IIs andre mirakel, katolsk.no 19. juni 2013
  38. ^ Vatikanet vil kunngjøre mirakel, Aftenposten 20. juni 2013
  39. ^ Pave Johannes Paul gjøres til helgen i 2014, Aftenposten 30. september 2013, besøkt 30. september 2013
  40. ^ Biografi på katolsk.no
  41. ^ catholic-hierarchy.org bwojtyla, lest 29. oktober 2020

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


 Forgjenger:
Johannes Paul I 		Pave
(liste over paver) 		Etterfølger:
Benedikt XVI
Forrige mottaker:
Pat Cox 		Mottager av Karlsprisen
(2004 (ekstraordinær pris))
 Neste mottaker:
Carlo Azeglio Ciampi
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Johannes_Paul_II&oldid=24838501»