Julebukk

Julbocken, svensk julebukk med dombjeller, nisse og julegaver, tegnet av eventyrillustratøren John Bauer i 1911. Julebukken har hatt forskjellig betydning og rolle i juletradisjonene i Skandinavia og Nord-Europa, blant annet ved å komme med gaver.

Julebukk eller julegeit (på svensk julbock og julgumse (dalmål), dansk julebuk, juleged og nytårsbuk, estisk joulosak og latvisk joulopuk) omfatter flere gamle, folkelige skikker i Norge, Skandinavia og Nord-Europa knyttet til jul. Nøyaktig opphav er usikkert, men de varierende tradisjonene rundt geitebukken som symbol på julefeiring, som julevette, anfører i karnevalsopptog, gaveutdeler og annet, stammer fra både førkristne og kristne skikker, det vil si germanske og norrøne forestillinger, kirkelige markeringer og seinere bondetradisjoner.

«Å gå julebukk» innebar fram til 1900-tallet at ungdommer, særlig menn, kledte seg ut og gikk fra hus til hus i grupper, anført av en leder med skinn og bukkemaske på en stang, for å tigge penger, mat og alkohol og lage leven. Uvesenet med julebukk skal ha blitt straffet med døden i København der skikken dermed visnet bort.^{[trenger referanse]} Julebukkgang utviklet seg seinere til en lek for barn og unge som kler seg ut i romjula, på nyttårsaften eller 13. dag jul (helligtrekongersdag), går fra dør til dør, kanskje synger julesanger og får godteri, julekaker, saft og brus som belønning. Skikken var tidligere utbredt i hele Norden og Baltikum, men er i hovedsak bare levende i Norge, selv om har vært på retrett siden 1980-årene. I nyere versjoner kan barna være utkledt som smånisser, men uten masker som skjuler identiteten.

Eldste belegg for julebukken som gaveutdeler er fra 1807.^{[trenger referanse]} Denne rollen ble siden overtatt av den tyske julemannen og deretter den amerikaniserte julenissen, med opphav i blant annet den nederlandske Sinterklaas, som ble utbredt i magasiner og populærkultur fra 1920- og 30-årene.^{[trenger referanse]}

I Alpene er årlige opptog med Krampus, en bukkelignende djevelskikkelse, en levende tradisjon som ligner på den skandinaviske julebukken.

Julebukk i form av en halmbukk med røde bånd er et julesymbol som særlig er utbredt i Sverige.

Bakgrunn, historikk og europeiske paralleller

Ordet julebukk har blitt brukt om en geitebukk som ble slaktet til jul, kanskje for å få et godt år og feire fruktbarheten eller for å markere slutten på arbeidsåret. Seinere ble julebukk også betegnelse på en person som «går julebukk», det vil si en som går fra hus til hus i juletida sammen med en lite følge der alle er utkledt. Opprinnelig var en i flokken eller opptoget utstyrt med en bukke- eller hornmaske og en raggete skinnfell, siden var det vanligvis utkledt ungdom som var innom gårdene, sang, danset og tøyset, ble skjenket og fikk julemat. Tradisjonene med å gå julebukk kan være en rest etter maskeskikker fra sør i Europa, katolske opptog med djevelfigurer og julespill i middelalderen eller en dramatisering av Oskoreia (julereia). Inn på 1800-tallet kunne julebukken også komme med julegaver som en forløper og siden hjelper til julenissen

I eldre tradisjon har julebukk dessuten blitt brukt om en farlig vette (på dansk julevætte) som overvåket juleforberedelsene og kunne straffe folk og skremme barn, på samme måte som til dels julesveinene og Lussi.

Julebukk kan også betegne en halmfigur som forestiller en bukk med krumme horn og røde bånd, og som brukes som pynt til jul. Julebukk har i tillegg vært navn på visse typer kaker, brød og selskapsleker.

Geitebukk i antikken og middelalderen

Forestillinger om den norrøne torden-guden Tors to geitebukker Tanngrisner og Tanngnjost kan ha påvirket den rollen julebukken fikk seinere. Illustrasjon av bukkene, Tor og Tyr tegnet av Lorenz Frølich til Den ældre Eddas Gudesange, utgitt 1895.

Tradisjonen med julebukk har av noen blitt tolket som en feiring eller markering av guden Tor i norrøn mytologi. Han hadde en vogn som ble dratt av de to bukkene Tanngnjost («den tanngnissende») og Tanngrisner («åpne mellomrom mellom tennene»). Bukkene kunne han spise, men de var like levende neste dag, så lenge han samlet alle beina i hudene etterpå. Når han kjørte over himmelen med vogna si, bråkte det forferdelig, dette kaltes Tor-drønn («torden»). Jotnene var redde for Tor, så de gjemte seg når de hørte ham. Forestillingene om disse to bukkene kan ha overlevd innføringen av kristendommen i form av julebukker, både som pynt og den bukken som delte ut julegaver før julenissen ble vanlig.

Mens geitebukken kunne representere virilitet i den norrøne kulturen, ble den ofte forbundet med direkte kåtskap i blant annet gresk antikk, gjerne i form av bukkeliknende satyrer. Disse egenskapene ga imidlertid bukken også en negativ, dyrisk rolle, særlig i kristen middelalder da seksualiteten skulle tøyles. Da kunne bukken blant annet framstilles som symbol på de som ble dømt til evig helvetesestraff, som ridedyr for hekser og som djevelen selv.

Juleslakt

Engelsk tegning fra 1836 av Old Christmas som kommer ridende på en geitebukk. Denne «julenissen» er framstilt med misteltein i håret, julemat i en kurv og et barn i armene. Bollen er merket med «wassail», navnet på en britisk juletidsfest med røtter tilbake til middelalderen og på en krydret drikk til denne feiringen.

tegning: Robert Seymour, fra The Book of Christmas (utgitt 1888)

Én teori er at julebukk er navnet på en geitebukk som i førkristen tid ble slaktet til jól, antakelig for å få et godt år.

Halmfigur

Geita hadde en viktig plass i førkristen kultur, og at dens betydning har overlevd i Norden dels i navnet på en halmfigur som i dag brukes som julepynt. Overleveringer som en skikk med å bringe en halmbukk usett inn i huset til naboer, og så naboen forsøke å bringe den usett tilbake, forteller at bukken har hatt en betydning. ^{[trenger referanse]}

• 
  To små julebukkfigurer laget av halm og røde bånd som juletrepynt på et juletre utendørs i Sverige. Halmbukkene er et julesymbol med særlig sterk tradisjon i Sverige.
• 
  Gävlebocken er en kjempestor julebukk av halm som hver advent siden 1966 har blitt plassert på Slottstorget i Gävle i Sverige. Bukken har flere år blitt utsatt for hærverk og brent ned.

  Foto: 2009

Å gå julebukk

Det humoristiske maleriet «Julereia» (1922) av Nils Bergslien viser et kaotisk, feststemt følge av underjordiske, vetter, nisser, trollkjerringer, drukkenbolter, drapsmenn og annet pakk gjennom et norsk gårdstun julenatta. Opptoget er en variant av oskoreia, et nattlig følger av gjengangere, og henspiller på tradisjonen med å gå julebukk som en lystig feiring fra gård til gård. På bildet sees også en nisse som rir på en geitebukk, fanden med fele på ryggen av et rein, en snømann og et julenek.

Utkledte barn på et julefrimerke fra Ukraina 2001. Å kle seg ut og synge julesanger for å bli belønnet med godteri og julekaker er den vanligste betydningen av «(å gå) julebukk» i dag.

Julebukk betegner også i folketradisjonen en person som kler seg ut, gjerne i en lodden fell og med bukkemaske, og tigger mat og drikke i romjula, det vil si en person som følger tradisjonen med «å gå julebukk». Her er det bånd tilbake til gamle skikker kjent fra middelalderen, hvor oppfatningen om oskoreia (på 1800-tallet romantisert til «Åsgårdsreien») fortalte om allslags skrømt ute nattestid, gjerne ledet av en skikkelse med horn.^{[trenger referanse]} I senere århundre kledde folk seg ut i gamle klær, symboliserende de døde, ledet av en skikkelse ikledd bukkemaske og dyreskinn, og danset og bråkte gårdimellom i romjulen. Julebukken var blitt en skremmende, nærgående skikkelse, som ofte krevde mer enn litt godteri. Han dukket opp plutselig i selskapet, og selv om alle visste at det bare var en kjenning som hadde kledd seg ut med hode og horn, var det en truende skapning som skremte barna, og til og med «kunne gjøre fruentimmere med barn, uten at de visste det».^{[trenger referanse]}

I Norge har julebukktradisjonene vært mange og sprikende, og forskjellige fra bygd til bygd, fra by til by og fra generasjon til generasjon. Mens skikken i dag mest gjelder barn som går ut i romjula for å få godteri i belønning, var den tidligere også vanlig blant ungdommer og voksne. De skulle være ukledt til det ugjenkjennelige, og noe av poenget var å gjette hvem julebukkene egentlig var. De store fikk tradisjonelt en dram dit de kom på besøk.

Et trekk som skriver seg fra gammel og alminnelig maskeskikk, er at julebukken, som julenissen, snakker «nissemål», «julebukkmål» eller «trollmål», det vil si med forvrengt stemme i fistel. I Alf Prøysens kjente julevise «Romjulsdrøm» fra 1968, som handler om å være «fire år i romjul'n» og komme «julbokk tel et bæssmorhem» heter det for eksempel at julbukken «(...) kvinke julbokkmål «Godkvell, godkvell».»

Personer som gikk julebukk i eller etter nyårsrshelga, har flere steder i Norge blitt kalt «nyårsgeit» eller «nyttårsgeit».

• 
  Gotlandsk julebukk fra 1700-tallet. Den som agerte julebukk i juleopptoget, bar stangen med hodet og var selv skjult under en lodden fell.
• 
  Tegning av tradisjonell julebukk (julbock) fra Uppland i Sverige. Den som ledet an i juleopptoget og feiringa, bar et julebukkhode på en stang og kledte seg i et skinn. Julebukkhodet på tegningen er laget av halm.
• 
  «Godt Nytaar!», norsk nyttårskort med tegning av Andreas Bloch (1860-1917) som viser utkledte barn som går julebukk.

  Foto: Nasjonalbiblioteket

Liknende opptog og juleskikkelser

Figurer og skikkelser som er knyttet til tradisjonell julefeiring i Sverige, blant annet stjärngossar og julbock.

Foto: ca. 1917

Lammaspukk eller lammbocken er en slektning av julebukken som forekom i forbindelse med kekri, en tradisjonell finsk fest som markerer slutten på bondes arbeidsår. Bilde trolig fra tidlig på 1900-tallet.

I början var inte tidpunkten bestämd, utan varje by firade när arbetet med skörd och tröskning var klart och boskapen tagits in från betet. Det var först under 1800-talets första hälft som man började fira festen den 1 november. Eftersom den sammanföll med Allhelgonadagen fick den delvis karaktären av en fest för de avlidna.

Her er parallellen til de mange tradisjonene i alperegionene, hvor samme førkristne skikkelse har overlevd i en utkledd manns- eller kvinneskikkelse med geitehorn og dyreskinn: Krampus (Grampus), Klaubauf, Bartl/Bartel, Niglobartl, Wubartl, Pelzebock/Pelznickel, Gumphinckel, Parkelj, Čert, Badalisc og så videre. ^{[trenger referanse]}

På Island, Færøyene og Shetland er julebukktradisjonen knyttet til Grýla, en trollkjerring i folketroen. Man går julebukk utkledt som vetter.

Gjentagende er skikkelsens utseende med horn og dyreskinn. Interessant er også de forskjellige skikkelsene som følger «bukken»: I store områder er det selveste Sankt Nikolas som har Krampus med seg for å ta for seg de «slemme» barna.^{[trenger referanse]} I det protestantiske nord fikk den hornkledde følge av Kristusbarnet (Christkindl), et lite barn i hvite klær og tente lys. Da denne skikkelsen ofte ble utført av en ung kvinne, ble barnet tradert til lyspiken Santa Lucia i Norden.^{[trenger referanse]} Mens det i Nord-Tyskland er bukken som er i fokus, og Christkindl som følger, er det «lysbarnet» eller helgenen som opptrer alene i Skandinavia. I Nederland er det Sinterklaas (St. Nicolaus/Santa Claus) som er hovedfiguren, men alltid fulgt av Zwarte Piet («Svarteper»), i begynnelsen med horn og med oppgave å skremme slemme barn og ta dem med seg, i de siste 150 årene har han tatt form som en afrikaner - gjerne som barn - i eksotiske tjenerklær, og mindre truende.^{[trenger referanse]}

Se også

• Halloween, natta før allehelgensdag 1. november som blant annet også feires med utkledte barn som ber om godteri i nabolaget
• Lussinatt
• Lossi
• Påskkärring
• Fastelavn er mit navn

Eksterne lenker

• (en) Yule Goat – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Yule Goat – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Ekko Ulrikk: Julebokken - et bergensk juledrama fra den hedenske oldtid, Bergen Arbeiderblad, 29. desember 1934