Hopp til innhold

Josef Müller (Bayern)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Josef Müller
Født27. mars 1898[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Steinwiesen
Død12. sep. 1979[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (81 år)
München
BeskjeftigelsePolitiker, advokat, motstandskjemper Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Bayerns landdag
  • Justisminister i Bayern (1947–1952) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoctorate in Political Science and Economics
Utdannet vedLudwig-Maximilians-Universität München
PartiBayerische Volkspartei
Christlich-Soziale Union in Bayern
NasjonalitetTyskland
GravlagtWaldfriedhof München
UtmerkelserDen bayerske fortjenstorden
Josef Müller på Commons

Josef Müller (født 27. mars 1898 i Steinwiesen (Oberfranken) i kongeriket Bayern i Det tyske rike, død 12. september 1979 i München); kalt Ochsensepp (Oksejosef)) var en tysk jurist og politiker. Han var en ivrig katolikk og en viktig skikkelse i den tyske katolske motstand mot Adolf Hitler.[5]

Han var medlem av Riksdagen under Weimarrepublikken for Bayerische Volkspartei. Han hjalp opposisjonelle under det tredje rike og virket som konfidensiell medhjelper for Vatikanet under nasjonalsosialismen og andre verdenskrig, og unnslapp såvidt å bli henrettet av Hitlers regime i krigens siste dager. Han var fra 1945 den første leder av CSU og hadde flere ledende stillinger i delstaten Bayern.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]
Müller og Hermann Lüdemann (t.v.) under Rittersturzkonferansen

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Müller var bondesønn, katolikk og gikk på gutteskolen Ottonianum in Bamberg. Tilnavnet Ochsensepp (Oksejosef) hadde Müller fra skoleferiene som barn da han arbeidet som kusk på oksekjerrer. Sepp er en vanlig folkelig, tysk omskrivning og kjælenavn for Josef.

Under første verdenskrig lot han seg fra 1916 innskrive til militærtjeneste, og tjenestegjorde som bombekaster på vestfronten. Han ble dimittert som visefeldwebel i 1919. Etter krigen tok han abitur ved Neues Gymnasium i Bamberg. Han studerte deretter blant annet rettsvitenskap og økonomi og ble uteksaminert som jurist i München og tok i 1925 graden Dr. oec. publ. og var fra 1927 advokat i München. Han var i studenttiden medlem av flere katolske studentforeninger.

Under nasjonalsosialismen

[rediger | rediger kilde]

Han praktiserte fra 1927 som advokat i München og forsvarte opposisjonelle under det nasjonalsosialistiske regimet. Som tysk motstandsmann mot nasjonalsosialismen hadde han kontakt med Wilhelm Canaris, Hans von Dohnanyi og general Hans Oster. Under en rekke reiser til Roma formidlet han kontakt fra den tyske motstandsbevegelsen via den tyske msgr. Ludwig Kaas og den nazikritiske pave Pius XII, til Lord Halifax.

Josef Müllers ganske risikable hemmelige kontakter skjedde ved konspirative kontakter via professor Leiber, i professorens leilighet i det pavelige universitet Gregoriana, Piazza della Pilotta 4. Både Müller og Leiber var alltid svært forsiktige Så snart Müller ankom Roma, tingte han uten å presentere seg og sa «Ich bin da» (jeg er her), hvorpå Leiber oppgå et klokkeslett. Fra pater Leiber gikk kontakten direkte til Paven, og fra ham til den britiske ambassadør ved Pavestolen, Sir Francis d'Arcy Osborne.[6]

Müller måtte nesten helt innstille sin virksomhet etter at Heydrichs SD begynte å gå ham etter i sømmene. I en skrivelse fra den tyske diplomat Fritz Menshausen, som var ambassaderåd ved den tyske ambassade til Pavestolen, rettet til kardinalstatssekretær Luigi Maglione, ble prelat Ludwig Kaas identifisert som muligens involvert i en konspirasjon som også omfattet Müller og pater Robert Leiber, som fungerte som pavens privatsekretær.[7]

Sjefen for den tyske kontraspionasje i Abwehr, oberst Joachim Rohleder, fattet også mistanke om at Josef Müller arbeidet for motstandsbevegelsen (men uten å vite at hans egne sjefer også gjorde det), og engasjerte våren 1941 en informant som hadde gode kontakter i Vatikanet, Gabriel Ascher, til å undersøke konkret. I Vatikanet var det ikke tilstrekkelig varsomhet overfor Ascher, på grunn av hans bakgrunn. Blant de flere han snakket med var jesuittpater Robert Leiber[8] med monsignore Ludwig Kaas. Flere av hans kontakter ble imidlertid svært forundret over at Ascher, med sin jødiske avstamning, var i stand til å foreta reiser gjennom Det tyske rike. Pater Leiber anstilte forespørsler, en svensk journalist sørget for at man fant ut at Ascher var en informant for tyskerne.[9] Ascher hadde i slutten av juni akkurat forlatt Roma igjen, og gitt sin rapport om Josef Müller til Rohleder i Berlin.

Rohleder fant dermed ut nok til med stor sikkerhet å kunne konkludere at det var Müller som i 1940 hadde meddelt Vatikanet detaljer om det nært forestående det tyske angrepet på Vestfronten i 1940. Robert Leiber var en av pavens mellommenn da Müller i 1939 og 1940 fler ganger hadde besøkt Roma.[10] At Pave Pius II hadde advart de belgiske og nederlandske monarker få dager før det tyske angrepet, hadde tyskerne visst en tid (de pavelige advarsler ble overbragt 3. mai 1940[11] og ble dechiffrert av italiensk etterretning nesten med det samme; dessuten ble den italienske ambassade i Haag kjent med forvarselet og meldte det hjem den 6. mai.[12] Etterhvert varslet Italia den tyske etterretning).

Ellers inneholdt Aschers rapport en omfattende liste over andre agenter som Müller samarbeidet med. Rohleder gikk i juni 1941 til oberstløytnant Hans Oster. Oster blåste den vekk som sladderhistorier. Rohleder gikk så til admiral Wilhelm Canaris. Canaris innså at rapporten var eksplosiv av art, idet nazistene gjennom Müller kunne ha klart å nøste opp hans eget arbeid i det skjulte for et alternativt Tyskland; han påstod for sin kontraspionasjeansvarlige, Rohleder, at rapportens indikasjoner var for løselige til at noen oppfølging var påkrevet.[13] Han sa at Rohleder skulle droppe saken, og Rohleder hadde ikke annet valg enn å adlyde.[14] Det ble følgelig heller ikke grepet inn mot Josef Müller med det samme - det tok sin tid.

Josef Müller var imidlertid også under mistanke fra andre tyske etterretningsorganisasjoner. Men han ble arrestert først i 1943 og ble etter å ha sittet i Gestapos fengsel i Berlin ført til Buchenwald. Den 3. april 1945 ble han, sammen med en rekke andre politiske motstandere sendt fra kjellercellene i Buchenwald til Flossenbürg konsentrasjonsleir for å bli henrettet. Müller ble imidlertid i siste øyeblikk allikevel ikke henrettet, og sendt til Dachau konsentrasjonsleir. Derfra ble han etterhvert transportert til forskjellige leirer i Østerrike. Hans sekretær Anna Haaser fikk kjennskap til at Müller fortsatt var i live. I april 1945 hørte Müller til en gruppe på over 130 fanger var blitt overført til Sør-Tirol som gisler.[15] Der ble han ble befridd av USAs femte armé 5. mai 1945. Han vendte tilbake til Tyskland 18. juni 1945.

Etterkrigstiden

[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1945 deltok han sammen med Adam Stegerwald i stiftelsen av CSU og tilhørte partiets liberale fløy. Müller var fra 1946 til 1949 leder av CSU, medlem av den forfatningsgivende delstatsforsamlingen i Bayern, medlem av Den bayerske landdagen til 1962, bayersk justisminister fra 1947 til 1952, og fra 1947 til 1950 stedfortredende ministerpresident i Bayern. Han deltok under Rittersturzkonferansen om drøftelsene av den nye tyske grunnloven, Grundgesetz. Müller måtte gå av som justisminister som følge av en økonomisk skandale. Han erkjente å ha mottatt DM 20 000 fra en jødisk organisasjon, men kunne ikke redegjøre for bruken av pengene.

Josef Müller mottok i 1959 Den bayerske fortjenstorden.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000391, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 124636629[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id muller-josef, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Admiral Wilhelm Canaris, Jewish Virtual Library, 2010, The American-Israeli Cooperative Enterprise
  6. ^ Wir werden am Galgen enden , Der Spiegel 20/1969 av 12. mai 1969
  7. ^ Petrusgrab: Ort einer Verschwörung gegen Hitler?, Radio Vatikan, 21. februar 2012
  8. ^ Harold C. Deutsch: The Conspiracy Against Hitler in the Twilight War, University of Minnesota Press, 1968, s. 135
  9. ^ Harold C. Deutsch: The Conspiracy Against Hitler in the Twilight War, University of Minnesota Press, 1968, s. 135, fotnote 100: «She affirmed that according to reports she had heard at home Ascher was a "Gestapo spy"», Interview.April 9, 1966.
  10. ^ Peter Hoffmann: The History of the German Resistance 1933–1945; 3rd Edn (First English Edn); McDonald & Jane's; London; 1977; p.161 & 294
  11. ^ ADSS vol. 1 «La Saint Siège et la guerre en Europe - Mars 1939-août 1940», Libreria Editrice Vaticana 1970, Telegrammene nr. 30 og 18, A.E.S. 3994/40 hhv 3993/40, nr. 293,s. 436
  12. ^ ADSS vol. 1 «La Saint Siège et la guerre en Europe - Mars 1939-août 1940», Libreria Editrice Vaticana 1970, Telegrammene nr. 30 og 18, A.E.S. 3994/40 hhv 3993/40, nr. 293,s. 436, fotnote 2, og D.D.I., nona serie, IV, nr. 303, s 245.
  13. ^ David Alvarez and Robert A. Graham: Nothing sacred - Nazi Espionage Against the Vatican. London 1997, s. 32
  14. ^ Mark Riedling: Church of Spies: The Pope's Secret War Against Hitler, Hachette, 2015
  15. ^ Peter Koblank: Die Befreiung der Sonder- und Sippenhäftlinge in Südtirol, Online-Edition Mythos Elser 2006

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • (de) Franz Menges: «Müller, Joseph.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 18, Duncker & Humblot, Berlin 1997, ISBN 3-428-00199-0, s. 430–432 (digitalisering).
  • Karl-Hans Kern: Die Geheimnisse des Dr. Josef Müller. Mutmaßungen zu den Morden von Flossenbürg (1945) und Pöcking (1960). Frieling Verlag: Berlin 2000. ISBN 3-8280-1230-2
  • Zum 100. Geburtstag. Josef Müller. Der erste Vorsitzende der CSU. Politik für eine neue Zeit. Hrsg. von der Hanns-Seidel-Stiftung, München 1998
  • K. Köhler: Der Mittwochskreis beim Ochsensepp i Bayern 1945 - Demokratischer Neubeginn, herausgegeben von M. Schröder (1985)
  • F. Menges in Staatslexikon III (1987) unter Josef Müller
  • Friedrich Hermann Hettler: Josef Müller – Mann des Widerstandes und erster CSU-Vorsitzender . Miscellanea Bavarica Monacensia Band 155, Neue Schriftenreihe des Stadtarchivs München 1991, zugleich Dissertation 1991, ISBN 3-87821-280-1
  • W. Stump i Biographisches Lexikon des KV Band 2 Seite 94 f (1993) ISBN 3-923621-98-1
  • K.-U. Gelberg: Josef Müller (1898–1979). In: Zeitgeschichte in Lebensbildern. Aus dem deutschen Katholizismus des 19. und 20. Jahrhunderts. Bd. 8. Hg. von Jürgen Aretz, Rudolf Morsey und Anton Rauscher. Mainz 1997, S. 155-172.
  • David Alvarez and Robert A. Graham: Nothing sacred - Nazi Espionage Against the Vatican. London 1997

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Josef_Müller_(Bayern)&oldid=24409389»