John Vereker

John Vereker
Lord Gort, til venstre og generalløytnant Henry Royds Pownall studerer et kart 26. november 1939
Født		10. juli 1886 London
Død		31. mars 1946 (59 år) London Leverkreft
Beskjeftigelse		Offiser, politiker
Embete		Høykommissær for Palestina og Transjordan (1944–1945) Maltas guvernør (1942–1944) Liste over Gibraltars guvernører (1941–1942) medlem av Overhuset (–ukjent) Storbritannias generalstabssjef (1937–1939)
Utdannet ved		Harrow School Royal Military Academy Woolwich
Ektefelle		Corinna Katherine Vereker (1911–1925) (avslutningsårsak: skilsmisse)
Far		John Vereker, 5th Viscount Gort
Mor		Eleanor Surtees
Barn		Charles Standish Vereker Jocelyn Cecil Vereker Jacqueline Vereker
Nasjonalitet		Storbritannia
Utmerkelser		Victoria Cross Knight Grand Cross of the Order of the Bath Commander of the Order of the British Empire Distinguished Service Order og to metallbånd Member of the Royal Victorian Order Military Cross
Troskap		Storbritannia
Våpenart		British Army
Tjenestetid		1905–1945
Militær grad		Feltmarskalk
Enhet		British Army
Deltok i		Første verdenskrig, andre verdenskrig
John Vereker på Commons

John Standish Surtees Prendergast Vereker, den sjette viscount Gort, men mer kjent som lord Gort, (født 10. juli 1886, død 31. mars 1946), var en britisk feltmarskalk under andre verdenskrig.

Han var øverstkommanderende for den britiske ekspedisjonsstyrken, British Expeditionary Force (BEF) under slaget om Frankrike i 1940. Han lyktes å redde det meste av styrken under evakueringen fra Dunkerque, men det meste av utstyret gikk tapt. Ved krigens avslutning var han øverstkommanderende i Palestina og Transjordan. Under et møte i november 1945 med feltmarskalkene Alan Brooke og Bernard Montgomery kollapset Gort og ble fløyet til London, hvor det ble avklart at han hadde kreft.

Bakgrunn

John Vereker vokste opp i grevskapet Durham og på Isle of Wight. Han ble utdannet ved Malvern Link Preparatory School og Harrow School, og begynte deretter ved Krigsakademiet i Woolwich i januar 1904, etter å ha overtatt familietittelen fra faren i 1902. Han ble utplassert ved Grenadier Guards i juli 1905.

Da kong Edvard VII døde i 1910, var løytnant Gort leder for de av Grenadier underoffiserer som bar den døde kongens kiste og stod ved kistens katafalk. For sine tjenester ved denne anledningen ble han tildelt Royal Victorian Order.

3. september 1913 ble han utnevnt til adjutant for general Francis Lloyd, GO Commanding London District.

Første verdenskrig

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914, var han blitt utnevnt til kaptein og kjempet ved vestfronten og fikk særlig utmerkede rapporter ni ganger og ble tildelt Military Cross og Distinguished Service Order med to bånd.

Han ble tildelt Victoria Cross for sine handlinger 27. september 1918 ved Canal du Nord, ved Flesquieres. Oberstløytnant Gort hadde da ledet sin bataljon under sterk beskytning og selv skadet, hadde han da bataljonen lå fast, kommet seg opp i åpent lende for å få assistanse fra en stridsvogn og dirigerte denne slik at den ga den beste beskyttelsen. Han ble skadet enda en gang under dette, men fortsatte ledelsen, noe som endte med at de tok 200 tyske krigsfanger, to batterier med feltkanoner og en rekke maskingeværer.

Mellomkrigstiden

Etter å ha deltatt på et kort kurs ved Staff College i Camberley i 1919, vendte Gort tilbake hit som instruktør i 1921.

Han ble utnevnt til oberst i 1925 og i januar 1927 ble han sendt til Shanghai, for å vende tilbake i august for å gi en førstehåndsrapport om situasjonen i Kina til kong Georg V og prinsen av Wales, den senere Edvard VIII. Han ble deretter sjef for den kongelig vaktstyrken i årene 1930–1932. Deretter inspiserte han opplæringen i India for så senere returnere til Staff College i 1936 som sjef for denne.

Han ble general i 1937, og uvanlig nok ble han utnevnt til denne graden direkte fra generalmajor, og slik «hoppet over» graden generalløytnant. Igjen ble han overraskende nok utnevnt til sjef for hæren (Chief of the Imperial General Staff). I denne posisjonen ble han en talsmann for å utvikle en hær som kunne kjempe i et forsvar av Frankrike og Be-Ne-Lux-landene, fremfor å være et imperieforsvar, etter at Frankrike hadde uttalt at de ikke ville være i stand til å forsvare seg ved et eventuelt tysk angrep.

Andre verdenskrig

Ved utbruddet av andre verdenskrig ble han gitt kommandoen over British Expeditionary Force (BEF) i Frankrike, og han overtok denne 19. september 1939. Etter Phony War, angrep Tyskland gjennom Ardennene i 1940 og delte de allierte styrkene.

Gort gjennomførte et motangrep ved Arras 21. mai med to divisjoner. Angrepet var så kraftig at den tyske kommandør Rommel trodde han var angrepet av fem divisjoner. Han slo alarm og Hitler beordret en to-dagers stans i fremrykkingen for å få forsterkninger på plass. Dette to-dagers oppholdet i tyskernes fremrykking er betegnet som strategisk utslagsgivende for utfallet av krigen fordi det muliggjorde den etterfølgende evakueringen av BEF fra Dunkerque (John Keegan: ´The Second World War´, Pimlico, London, 1989, s. 65-66).

Sambandet mellom BEF og den franske overkommandoen var brutt, og 25. mai måtte Gort på egen hånd beslutte å se bort fra ordren om å angripe sørover, og siden posisjonen var så presset, heller trekke seg tilbake nordover. Slik lyktes det å evakuere BEF, sammen med tusenvis av franske soldater å evakuere fra Dunkerque under slaget om denne byen.

Tilsammen ble 338 226 soldater evakuert under den såkalte Operasjon Dynamo. Gort har i ettertid fått honnør for sin håndtering av denne situasjonen, i første rekke fordi så mange soldater ble reddet, men også det at man på denne måten unngikk et totalt og demoraliserende tap. Kritiske røster påpeker at Gort ikke fulgte ordren om å slutte seg til de franske styrkene kamp lenger sør og deres forsøk på å etablere en større motoffensiv mot tyskerne og slik fremsto som defaitistisk og underminerte en samlet, alliert aksjon.

Da han 1. juni vendte tilbake fra Dunkerque, ble han adjutant for kong Georg VI, og 25. juni reiste han med Duff Cooper, til Rabat i Marokko for å samle anti-nazistiske, franske statsråder, men ble i stedet arrestert av Vichy gendarmeri. Han ble imidlertid rask løslatt og vendte tilbake til England.

Han overtok deretter jobben som leder for opplæring av Heimevernet (British Home Guard) og benyttet anledningen til å besøke Island, Orknøyene og Shetland. I årene 1941–1942 var han guvernør i Gibraltar (1941–42), hvor han mot regjeringens ønsker fikk utvidet flystripen ved hjelp av utfyllinger i sjøen, han ble senere takket av Krigskabinettet for sin forutseenhet da denne flyplassen viste seg å være av avgjørende betydning for Storbritannia under slaget om Middelhavet. Som guvernør på Malta i årene 1942–1944 viste han sitt mot og lederskap under beleiringen og isolasjonen av øya, og han fikk av malteserne det såkalte Sword of Honour.

20. juni 1943 ble han på Malta utnevnt til britisk feltmarskalk av kongen. 29. september samme år var Gort til stede sammen med generalene Dwight D. Eisenhower og Harold Alexander da den italienske marskalken Pietro Badoglio i Valletta undertegnet Italias kapitulasjon.

Da krigen sluttet var han høykommissær for Palestinamandatet og Transjordan. Under et møte i november 1945 med feltmarskalkene Alan Brooke og Bernard Montgomery kollapset Gort og ble fløyet til London, hvor det ble avklart at han hadde kreft.

Han var svigerfar til major William Sidney, 1. viscount De L'Isle og fetter til general Ian Standish Monteith Hamilton. Gort var til stede da hans svigersønn mottok Victoria Cross fra Harold Alexander 3. mars 1944 i Italia.

Eksterne lenker

• (en) John Vereker, 6th Viscount Gort – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) John Vereker hos Hansards parlamentsdebatter
• (en) John Vereker hos The Peerage