Jernvinne i Norge
Jernvinne er betegnelse på en innretning og en tidlig form for industri til framstilling av jern. Teknikken har vært nyttet i Norge fra førromersk jernalder og helt fram til sent på 1700-tallet. Flere ulike framstillingsteknikker har vært brukt, men prinsippet har likevel vært det samme helt fram til den moderne masovnen tok over for ca. 200 år siden.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Jernvinna tar utgangspunkt i myrmalm, det vil si jernforbindelser (FeOOH) som etter hvert vaskes ut fra berggrunn og løsmasser, og som avsettes i vann og myr. Myrmalmen samles rundt røtter og andre fastere substander i klumper. Klumpene ble lokalisert med lange, spisse kjepper og gravd opp. Malmen ble samlet og glødet på åpen ild i grunne groper; røsting. Her ble råmalmen redusert til Fe2O3. Røstegropene er en av kulturminnene som finnes fra jernvinna, og de finnes gjerne på tørre morenedannelser i nær kontakt med myrene.
Selve jernframstillingen foregikk i egne ovner, og var basert utelukkende på bruk av trekull. Det krevdes forholdsmessig mye mer kull enn malm, så framstillingsplassene finnes gjerne i områder under daværende tregrense. Her vil man ofte finne spor etter trekullbrenning i form av mindre kullgroper; en forløper til de senere kullmilene «kølabonnene». I motsetning til den etterfølgende teknologien med smelting i masovn så var oppvarmingen ikke så stor at jernet ble flytende, i stedet var det slagget som ble flytende og derved skilt ut.[1]
Beliggenheten gjør at mange jernvinneanlegg har ligget urørt gjennom tidene, siden områdene har vært lite interessante med tanke på jordbruk. Mange områder er derfor velegnet til arkeologiske undersøkelser. Kullgroper og andre spor etter jernvinna er dertil funksjonelle fornminne (i motsetning til f.eks. gravhauger og helleristninger som tolkes som intensjonelle fornminner), og områder med intensiv jernframstilling kan gi et bilde av økonomiske og sosiale forhold i jernalder og middelalder.
Jernframstilling i Norge
[rediger | rediger kilde]Grovt kan man si at det i Norge har foregått jernframstilling i tre faser.
Fase I, den eldste, tok til i begynnelsen av jernalderen og varer fram til om lag 600 e.Kr. Fra Midt-Norge er de eldste dateringene til om lag 300 f.Kr. Ovnene i denne perioden har enkelte fellestrekk i hele Norge. Det har vært en underliggende grop for oppsamling av slagg, over gropa har det stått en sjakt av leire, hvor selve framstillingsprosessen skjedde. I Trøndelag er det fra denne perioden kjent en type anlegg med standardisert måte å konstruere ovnene på («rosettanlegg»), som ikke er kjent utenfor Trøndelag og til dels Jämtland og Härjedalen i Sverige. Slaggropa i de midtnorske ovnene kunne tømmes mellom hver gang man brukte ovnen. På Øst- og Sørlandet måtte leiresjakten over gropen rives mellom hver brenning.
Fase II – Ved overgangen til yngre jernalder (600-1000 e.Kr.) endres teknologien, og man får en ny ovnstype. Ovnene fra denne fasen er en sjaktovn, bestående av en leiresjakt, som regel støttet av stående og liggende steiner. Til forskjell fra Fase I blir slaggen nå tappet ut av ovnen. Denne teknologien finnes lik over store deler av Østlandet, Sørlandet og Trøndelag. Det er antatt at denne måten å framstille jern på forsvant rundt år 1300, kanskje i forbindelse med svartedauden.
Fase III – Fra 1400-tallet og fram til rundt midten av 1800-tallet er det kjent en tredje type jernvinne («Evenstad-ovnen»). Ovnene var en sjaktovn nedgravd i bakken og drevet av to belger. Metoden å lage jern i denne ovnstypen er godt kjent og er blant annet beskrevet i detalj av Ole Evenstad (1790). Metodikken er utprøvd i moderne forsøk, og man har lyktes å framstille smibart jern.
Jernet fra jernvinneovnene inneholdt slagg som måtte fjernes i ei smie, og jernet kunne deretter formes til barrer eller til våpen, redskaper eller andre gjenstander.
Det er mye som tyder på at jernframstilling i hovedsak foregikk i utmark og marginale områder, og var et bierverv (eller hovederverv) på gårder i disse utkantområdene, der åkerbruket ikke ga tilstrekkelig livberging. Jern var derfor trolig en tidlig handelsvare.
Råstoffet som trengs til produksjonen er myrmalm og tre, men prosessen fram til ferdig jern er likevel komplisert. Selv med dagens kunnskaper om metallurgi er det ingen som i vår tid har lyktes med å framstille godt, smibart jern etter samme teknikker som ble brukt i middelalderen.[2] Det meste av det som er kjent om produksjonen kommer fra arkeologiske undersøkelser av jernvinnefelt. Dertil kommer noen skriftlige kilder: lovtekster og sagatekster fra middelalderen.
Den skriftlige kilden som gir den grundigste innføringen i jernvinnedrift er ei bok fra 1790, skrevet av storelvdølen Ole Evenstad (Evenstad 1790). Her beskriver Evenstad jernframstillingsmåten som ble brukt i Østerdalen på 1700-tallet. Ovnstypen han beskriver har senere blitt kalt evenstadovnen. Denne ovnstypen var den siste i rekka av «småskala»-ovner før de moderne masovnene tok over for rundt 200 år siden.[2]
Formidling av kunnskapen
[rediger | rediger kilde]Et museum viet helt til virksomheten knyttet til jernvinne i Norge er Jernvinnemuseet i Bykle kommune i Setesdal i Aust-Agder fylke.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Cristophersen, H. O. (1974): Fra jernverkenes historie i Norge. Grøndahl & Søn, Oslo
- Espelund, A. (1995): Iron production in Norway during two millenia. Arketype, Trondheim,
- Espelund, A. (2005): Bondejern i Norge. Ny utgave 2005. Arketype. Trondheim
- Evenstad, O. (1790): Afhandling om Jern-Malm, som findes i Myrer og Moradser i Norge, og Omgangsmaaden med at forvandle den til Jern og Staal. Det Kgl. Danske Landhuusholdnings-Selskabs Skrifter 1790:3. København.
- Vogt, J.H.L. (1908): De gamle norske jernverk, Norges geologiske undersøkelse nr. 46, Christiania
- Hauge, T. Dannevig (1946): Blesterbruk og myrjern