Mellomistid

Figuren viser hvordan temperatur og mengden is i isbreer har svingt siste 450 000 år. Kilder: European Project for Ice Coring in Antarctica (EPICA) og den russiske forskningsstasjonen Vostok (Восто́к), i Antarktis.

En mellomistid eller interglasial er en periode med varmere temperaturer som skiller kalde perioder i istider.

Den inneværende varmeperioden har vart siden subepoken pleistocen tok slutt med avslutningen av siste nedising, weichsel, 11 400 år tilbake. Den forrige varmeperioden, eem, tok slutt for 115 000 år siden.

Mellomistider i Pleistocen

I løpet av de 2,5 millioner årene pleistocen varte, var Nord-Europa, Sibir og Nord-Amerika i lange perioder dekket av store isbreer avbrutt av kortere perioder med det vi i dag anser som «normal» temperatur, der isbreene har vært begrenset til Grønland og Nordishavet. Tilsvarende varmeperioder har forekommet på den sørlig halvkule.

Mellomistidene ble tradisjonelt påvist ved hjelp av fossiler, særlig av pattedyr, bløtdyr og frø. Senere har pollenanalyser og analyser av små organismer som foraminiferer, muslingkreps, kiselalger og insekter hjulpet til å fylle ut bildet. I dag undersøkes borekjerner med isotoper i is og havbunnssedimenter for å fastslå temperatursvingninger.

Mellomistidene i Pleistocen varte mellom 10-20 000 år og var langt kortere enn de mellomliggende istidene som kunne vare fra 50-150 000 år. De fleste mellomistidene har vært relativt varme, men ikke alle. Også kaldere perioder med mye nedbør som førte til betydelig avsmeltning regnes som mellomistider.

Klima i mellomistider

Mellomistidene innledes gjerne med en relativt varm periode med rask smelting av isbreene, etterfulgt av en noe kjøligere periode. Så følger et interglasialt optimum eller klimatisk optimum der gjennomsnittstemperaturen når de høyeste verdiene for perioden. Det globale havnivået stiger samtidig som isen smelter. I områder med flere kilometer tykk is trykker vekten av isen jordskorpen ned i mantelen.

Dette skjedde også med Den skandinaviske halvøy (Norge og Sverige) i siste glasiale periode. Etter hvert som isens utbredelse, både på den nordlige og sydlige halvkule, minsket, steg havnivået. Landhevningen av Den skandinaviske halvøy skjedde ikke tilsvarende raskt. Dette medførte at havnivået mange steder i Norge etter hvert (i løpet av noen tusen år) befant seg omkring 100 m over det gamle nivået for strandlinjen. Etter hvert som Den skandinaviske halvøy sakte hevet seg opp fra jordens mantel, etter at vekten av isen hadde forsvunnet, trakk strandlinjen seg stadig lenger ned, til den var nede på dagens nivå.

Lenger syd på kloden, f. eks. i Syd-Europa, ved Middelhavet og omkring ekvator, hvor det ikke var is, og hvor landmassene derfor ikke ble tynget ned, resulterte selve istiden i at strandlinjen sank med ca. 100 m. Dette skjedde svært gradvis, over en periode på mange tusen år. Når så den glasiale perioden (istiden) gikk mot slutten, førte smeltevannet til at havnivået i disse områdene vendte tilbake til sin gamle strandlinje fra f.eks. 100 000 år tidligere.

Over tidsrom på flere tusen år skjer temperatursvingningene forbundet med istider, svært sakte, men ikke jevnt. Gjennom årtusener inntreffer flere perioder hvor isbreene rykker både fram og tilbake, slik som i Den lille istid fra rundt 1400 til 1800.

Når mellomistidene går mot slutten vil slike "små istider" vare lengre og blir mer dominerende inntil isbreer igjen dekker de nordligste landmassene og klimaet er på vei inn i en ny istid.

Noen mener at menneskeskapte utslipp av klimagasser, som CO₂, kan medføre at det ikke kommer noen ny istid slik glasiologer og klimatologer tidligere har fremsatt teorier om.

Eksterne lenker

• «Når kommer neste istid?», om mellomistid, fra nettstedet Klimaløftet

Tidsnavigasjon

Geologisk æra:	← kenozoikum
Geologisk periode:	← kvartær
Subepoke:	← Tidlig pleistocen		midtre pleistocen				sen pleistocen			holocen
(inter)glasial:	waal	menap	bavel	cromer	elster	holstein	saale	eem	weichsel	nåtid