Hochseeflotte
| Hochseeflotte | |||
|---|---|---|---|
| Basisdata | |||
 | |||
| Aktiv | 1914–1918 | ||
| Land | .svg){kind=small} Det tyske keiserriket | ||
| Etablert | 1907 | ||
| Nedlagt | 1918 | ||
| Sjef | Hugo von Pohl (1915–1916) | ||
| Type | Flåte | ||
| Hovedkvarter | Wilhelmshaven, Tyskland | ||
| Operativt oppdrag | |||
| Rolle | Kontrollere Nordsjøen og farvannet rundt Storbritannia, samt konfrontere Grand Fleet | ||
| Konflikter | Første verdenskrig | ||
Die Hochseeflotte (tysk for Den havgående flåte (til forskjell fra en skjærgårdsflåte)) var Den tyske keiserlige marines viktigste kampflåte under den første verdenskrig. Denne sjøflåten hadde sin base i Wilhelmshaven som ligger i Jadebusen, og ble ledet av admiralene Friedrich von Ingenohl (1913–1915), Hugo von Pohl (1915–1916), Reinhard Scheer (1916–1918) og Franz von Hipper (1918). Hochseeflotte utgjorde en så stor trussel mot Royal Navys suverenitet over sjøen rundt Storbritannia at ledelsen for den britiske Grand Fleet valgte å bli liggende med sine skip samlet i Nordsjøen under hele krigen, slik at mange viktige oppgaver på andre fronter i krigen ikke ble utført på grunn av mangel på skip og personell.
Historie
[rediger | rediger kilde]Første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Sammenlignet med den britiske Grand Fleet var den tyske Hochseeflotte i undertall i forholdet tre til to; i enkelte perioder av krigens første år ble det imidlertid nesten oppnådd en utjevning av slagkraften i Nordsjøen helt uten Tysklands vilje som en konsekvens av den storstilte overføringen av britiske skip til en rekke andre arenaer. I siste del av krigen tippet forholdet i Storbritannias favør. Den tyske keiserlige marinen ønsket ikke å risikere en direkte konfrontasjon mellom flåtene, og foretrakk heller en strategi som gikk ut på å gjennomføre flere raid i Nordsjøen med sikte på å trekke ut en del av den britiske flåtens skip som tyskerne var i stand til å avskjære og ødelegge. Men slagene i Helgolandbukta (28. august 1914), ved Doggerbank (24. januar 1915) og Jylland (31. mai 1916) ga ingen avgjørende resultater og endret ikke de strategiske posisjonene.
Ettersom den britiske blokaden førte til økende, økonomisk nedgang i Tyskland, besluttet den tyske keiserlige marinen å konsentrere sine ressurser i en ubegrenset ubåtkrigføring. Dette var et forsøk på å vinne det første slaget om Atlanterhavet og kvele den britiske krigsinnsatsen. Bortsett fra to konfrontasjoner i henholdsvis august 1916 og april 1918 lå den tyske flåten ved kai i resten av krigen.
På bakgrunn av den tyske hærens kommende nederlag og befolkningens sultproblemer besluttet Scheer i oktober 1918 å igangsette et avgjørende gjør-eller-dø-angrep på Grand Fleet. Ettersom har forstod at angrepsplanen ville bli nedstemt, unnlot han å informere regjeringen til prins Max von Baden. Men da det ble gitt ordre om å seile fra Wilhelmshaven den 29. oktober 1918, nektet mange sjømenn å følge den eller de flyktet. Planen ble kansellert, og disse hendelsene førte til mytteriet i Wilhelmshaven, revolusjonen i Tyskland, den keiserlige regjeringens fall den 9. november og våpenhvilen 11. november 1918.
Senket av egen besetning
[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Senkningen av den tyske flåten i Scapa Flow
Ifølge betingelsene i våpenhvilen ble den tyske sjøskipsflåten internert på Royal Navys base ved Scapa Flow på Orknøyene. Under «Operasjon ZZ» den 21. november 1918, eskorterte 60 allierte slagskip 11 slagskip, 5 slagkryssere, 8 kryssere og 48 jagere tilhørende Hochseeflotte til fangenskap. Den 21. juni 1919 ga kontreadmiral Ludwig von Reuter skipsbesetningene ordre om å senke skipene selv, for å forhindre at de falt i britiske hender. 53 skip ble senket. Ni tyske offiserer og sjømenn ble drept da britene prøvde å forhindre senkningene, og disse ble de siste omkomne under første verdenskrig. Slagskipet SMS «Baden», Tysklands siste og beste slagskip som noensinne ble bygget, klarte britene å strande og ble i omfattende grad analysert.
Den svenske historikeren Alf W. Johansson ser på etableringen av Hochseeflotte som et godt eksempel på en strategisk bommert fra tysk side. Sitatet under er hentet fra hans bok Europas krig.
Admiral von Tirpitzs høysjøflåte hadde vist seg å være en gigantisk feilvurdering; et produkt av tomhet, innbilskhet og uklar militær tenkning. Flåten viste seg å være ubrukelig som et middel til å utøve politisk press; i stedet for å tvinge Storbritannia nærmere Tyskland drev det førstnevnte land nærmere Frankrike. Da krigen kom, var det uegnet som et militært instrument.
Alf W. Johansson
Størrelse
[rediger | rediger kilde]Ved krigens utbrudd i august 1914 hadde Hochseeflotte følgende sammensetning:
| Type | Antall |
|---|---|
| Slagskip | 14 |
| Linjeskip | 22 |
| Panserskip | 8 |
| Slagkryssere (tunge kryssere) | 4 |
| Panserkryssere (tunge kryssere) | 7 |
| Lette kryssere | 12 |
| Torpedobåter (i aktiv marinetjeneste) |
89 |
| Ubåter | 19 |
Slagskipene, linjeskipene og panserskipene utgjorde seks eskadrer, mens krysserne dannet fem rekognoseringsgrupper:
Flåteflaggskip
- SMS «Friedrich der Große»
|
Første eskadre
|
Andre eskadre
|
|
Tredje eskadre
|
Fjerde eskadre
|
|
Femte eskadre
|
Sjette eskadre
|
|
Første reknogoseringsgruppe
|
Andre reknogoseringsgruppe
|
|
Tredje reknogoseringsgruppe
|
Fjerde reknogoseringsgruppe
|
Femte reknogoseringsgruppe
- SMS «Hansa» (flaggskip)
- SMS «Vineta»
- SMS «Victoria Louise»
- SMS «Hertha»
I tillegg bestod flåten av åtte flotiljer av torpedobåter og to flotiljer av ubåter.
Under krigen ble følgende skip ferdigstilt:
- SMS «Baden» (linjeskip)
- SMS «Bayern» (linjeskip)
- SMS «Hindenburg» (tung krysser)
I tillegg til ovennevnte enheter var fire havnflotiljer med lette kryssere og torpedobåter en del av sjøflåten.
Slagorden
[rediger | rediger kilde]Generelt sett kunne sjøflåten selv velge starttidspunktene for sine operasjoner rettet mot britene, slik at de fleste av flåtens skip var tilgjengelige for å delta. Til sammenligning var britene pliktet til å avvente aksjon fra tysk side, og Storbritannia hadde mest sannsynlig også tatt ut en rekke skip for vedlikehold og reparasjoner på et kritisk tidspunkt. Sammensetningen av flåtene i slaget ved Jylland er vist i artikkelen Slagorden for slaget ved Jylland.
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Tarrant, V. E. (1995). Jutland: The German Perspective. Cassell Military Paperbacks. ISBN 0-304-35848-7.
- Massie, Robert K. Castles of Steel: Britain, Germany, and the Winning of the Great War at Sea. New York: Ballantine Books, 2004. ISBN 0-345-40878-0
- Lothar Persius: Menschen und Schiffe in der Kaiserlichen Flotte, Berlin 1925.
- Jung, Dieter: Die Schiffe der Kaiserlichen Marine 1914–1918 und ihr Verbleib, Bernard & Graefe Verlag, 2003, ISBN 3-7637-6247-7.
- Beckmann, G., Keuble, K.U. (Hrsg.): Alltag in der Kaiserlichen Marine um 1890. Die Bildmappe »Unsere Marine« von Christian Wilhelm Allers. Berlin 1993, ISBN 3-89488-051-1.
- Eberspächer, Cord: Die deutsche Yangtse-Patrouille. Deutsche Kanonenbootpolitik in China im Zeitalter des Imperialismus 1900–1914. Bochum 2004, ISBN 3-89911-006-4.
- Schröder, Joachim: Die U-Boote des Kaisers. Die Geschichte des deutschen U-Boot-Krieges gegen Großbritannien im Ersten Weltkrieg, (Subsidia academica Reihe A Band 3), Bonn 2003. ISBN 3-7637-6235-3
- Wiechmann, Gerhard: Die preußisch-deutsche Marine in Lateinamerika 1866–1914. Eine Studie deutscher Kanonenbootpolitik. Bremen 2002, ISBN 3-89757-142-0.
- Wiechmann, Gerhard (Hrsg.): Vom Auslandsdienst in Mexiko zur Seeschlacht von Coronel. Kapitän Karl von Schönberg. Reisetagebuch 1913–1914, Bochum 2004, ISBN 978-3-89911-036-4.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Admiral Reinhard Scheers memoarer om Tysklands høysjøflåte i verdenskrigen i The War Times Journal (engelsk)
- Beskrivelse av bergingsoperasjoner i Scapa Flow (engelsk)
- Imperial German Navy Capital Ship Captains (engelsk)