Panserskip

Det norske panserskipet «Tordenskjold», av Norges første panserskip-klasse, Tordenskjold-klassen, bygget i 1897.

HMS «Sverige», et svensk panserskip, bygget i 1915, utrangert i 1953.

Panserskip eller kystslagskip er en lite eksakt beskrivelse av en type krigsskip: et panserskip kan være et hvilket som helst krigsskip som er beskyttet av panser. Den skipstypen som helst blir betegnet som panserskip var en type forholdsvis tungt pansrede krigsskip med store kanoner, men med et deplasement på langt mindre enn 10 000 tonn.

Skipstypen oppstod som et videreutvikling av monitorene, som hovedsakelig mindre lands mariner hadde benyttet til kystforsvar siden den amerikanske borgerkrigen, frem til denne skipstypen mistet sin militære verdi mot 1870. Monitorene hadde lavt fribord og egnet seg dårlig langs værutsatte kyststrøk. Panserskipene var et skip med høyt fribord, kraftig panser for størrelsen, og kraftige kanoner. Skipene hadde ikke spesielt gode egenskaper på åpent hav, og var beregnet på kystforsvar. Skipstypen har muligens sitt opphav i den svenske Svea-klassen panserskip, bygget fra 1883: HMS «Svea», HMS «Göta» og HMS «Thule».

Avhengig av hvilken definisjon en velger, varierer epoken hvor panserskipene var gjeldende. Som mindre, pansrede kystforsvarsskip holdt skipstypen seg til rundt 2. verdenskrig, hvor de eldste panserskipene fremdeles var i bruk i noen mariner (deriblant Norges). Før og etter 2. verdenskrig ble skipstypen erstattet av skip som motortorpedobåter, jagere og fregatter. Panserskipene var som oftest de største skipene i de marinene de var en del av.

Panserskip i Norge

Norsk marinepolitikk hadde i en lang periode vært tilpasset rikenes felles utenrikspolitikk på vegne av den svensk-norske unionen som stort sett gikk ut på tilbakeholdenhet stilt ovenfor den teknologiske utviklingen; Utviklingen av krigsskipet, som fra midten av 1850-årene hadde gjennomgått en rivende utvikling, med for eksempel innføring av nytt artilleri, nytt driftmaskineri, nye konstruksjonsmetoder og pansring. Etter å ha forsøkt å henge med i 1850- og 1860-årene, gikk man over til forsiktighetsregelen omkring innføring av ny teknologi forutbestemt av rammer innenfor et mer passivt kystforsvar. Det var ansett for å være fornuftig å sette sin lit til små, forholdsvis billige og pansrede fartøytyper som monitoren og små dampkanonbåter, og senere også noe større kanonbåter med tung bestykning.

Det var først i 1870-årene man så de store endringer i det norske militærvesenet, verneplikten ble gjennomført i 1876 og året etterpå hadde regjeringen godtatt kystforsvarsplanen utarbeidet av Lerche Johansen om et definitivt kystforsvar i ren nasjonalmilitær retning. Sentralt i planen også kalt flåteplanen av 1877 er et byggeprogram for jernbeslåtte kanonbåter av tre klasser fra 3. til 1. klasse og som et logisk skritt skulle nye pansrede fartøyer erstattet monitorene i Norge. Men flåteplanen ble ikke helt gjennomført, spesielt hadde venstremennene i Stortinget med deres satsering på sparepolitikk og et nøytralistisk syn på utenrikspolitikken satt seg mot.

Etter at modernisering av forsvaret nærmest var blitt et folkekrav i 1880 og 1890-årene, ble det av Stortinget i 1895 vedtatt å bevilge 10 millioner kroner til marinen – 8,5 millioner av dette var satt av til byggingen av to panserskip. Allerede i 1888 hadde man stilte seg spørsmålet om hvordan sjøforsvaret av nasjonen skulle være så snart man hadde realisert svakheter ved Flåteplanen av 1877- at den ikke dekket et behov for havgående skip, bare to kanonbåter av den største klassen var ferdigbygget. Spørsmålet startet mange år med debatt og stort folkelig engasjement, støttet av andre begivenheter som den svenske sabelraslingen i konsulatspørsmålet i 1895.

Det svenske forbildet

Det svenske panserskipet HMS «Oden» (bygget 1896) ble valgt som modell for de norske panserskipene. Denne klassen av 3 planlagte skip for bygging 1896-1899 var ytterst nytt, med det aller siste innenfor den nye skipstypen panserskip; skipene hadde for eksempel en rekke nyheter som et skrog seksjonert i 200 vanntette avdelinger. To roterende tårn med én kanon hver erstattet de tidligere kanontårnene med to kanoner for bedre presentasjoner under ildgivning. Det var mulig å ha bedre panserbeskyttelse innenfor et begrenset deplasement med et tynnere, men sterkere panser av en type kalt Harvey-pansring.

To skip ble bestilt fra verftet Armstrong i Newcastle on Tyne, England; «Harald Haarfagre» kom til Norge 25. desember 1897, og «Tordenskjold» ble levert 16. mai 1898. Opprinnelig skulle det første fartøyet het «Cort Adeler» etter en dansk-norsk admiral i 1600-tallet, men kong Oscar satt seg mot, og som et kompromiss ble navnet sløyfet til fordel for et kongenavn, «Harald Haarfagre».

Leveransen av disse to panserskipene avslørte den egentlige norske målsettingen for svenskene som hadde blitt forklart at HMS «Oden» som forbilde var for at de norske fartøyene skulle være tilpasset unionens fellesforsvar. I virkeligheten hadde man bygget på kunnskap om de svenske skip, og få med seg den seneste utviklingen på området med assistanse av den største og mest erfarne verft for leveranser av store krigsskip den gang. Panserdekket på de svenske panserskipene var horisontalt i motsetning til de norske panserskipene som hadde skrånende panserdekk og dermed hadde generelt bedre beskyttelse på bredsiden. Skrånende panserdekk kom til den svenske marinen med HMS «Oscar II» levert i april 1907.

Tordenskjold-klassen

De to skipene hadde et deplasement på 3920 tonn fullt utrustet, og var 92,7 meter lange, 14,8 meter brede og stakk 5,7 meter dypt. Panseret var på 178 mm i vannlinjen (beskyttelse mot torpedoer), kanontårnene 203, og dekket hadde 50 mm panser. Under panserhuden av stål var det rom fylt med kokosmasse, som var ment å svelle opp dersom den kom i kontakt med vann, og tette sprekker og hull som følge av skade fra granater. Samme prinsipp ble brukt på senere panserskipsklasser bestilt til Norge. Skipene hadde et utvalg 2 x 21 cm og 6 x 12 cm kanoner, samt 6 x 76 mm og 6 x 37 mm hurtigskytende kanoner. I tillegg var der to torpedorør under vannlinjen i bredsiden på skipet – de første undervanns utskytningsrør i det norske sjøforsvaret.

Opprinnelig hadde fartøyene sortmalte skrog og gulmalte skorsteiner. Fartøyene var også utsmykket med forsiringer for og akter, en slags siste rest fra de store seilfartøyene som i flere århundrer kunne være rikt utsmykket. Det var først på begynnelsen av 1900-tallet at den karakteristiske gråfargen slo gjennom i de fleste marineflåter verden rundt, og under leveransen av de to yngre panserskipene til det norske sjøforsvaret i år 1900 var disse gråmalte. Gråmalingen fungerte bedre som kamuflasje – men allikevel var panserskipene lett å oppdage i siktbart vær så lenge disse var kullfyrte. Også når skipene var under horisonten, var det mulig å se den tette og svarte kullrøyken på lang avstand.

Eidsvold-klassen

«Eidsvold»

«Norge» med kisten av Bjørnstjerne Bjørnson i 1910.

Foto: Anders Beer Wilse

Totalt ble fire andre panserskip bestilt i årene som fulgte. Eidsvold-klassen, bestående av «Eidsvold» og «Norge», ble levert i år 1900. Denne klassen var vesentlig forbedret i forhold til Tordenskjold-klassen, blant annet mer slagkraftige våpen, kraftigere maskineri og en del andre endringer. Skipene ble blant annet benyttet som kadettskip for Sjøkrigsskolen, men var lite brukt i nøytralitetsvernet under første verdenskrig; skipene lå klare til å rykke ut, men ble ikke benyttet aktivt i patruljering. Begrunnelsen var antagelig drivstoffkostnadene og -forbruket; i stedet ble mindre torpedobåter benyttet til patruljetjeneste. Likevel utgjorde disse panserskipene og de fire ubåtene, som den opprinnelige hensikten var, en strategisk reserve for intervensjon, som «Fleet-in-being» i beredskapsmessig utrustning.

Under løsrivelsen fra Sverige i 1905 var marinen en viktig sikkerhet for Norges uavhengighet. Den svenske marinen var vesentlig sterkere, men Norges marine var mer innrettet på et kystforsvar, og ville nyttegjøre seg de trange sundene og mange holmene for forsvar av kysten. Den kjente Admiralstriden handlet blant annet om hvordan de norske panserskipene skulle benyttes i en eventuell krig mot Sverige i 1905. Mens Christian Sparre forsvarte en strategi hvor skipene holdt seg langs kysten og beskjøt svenske skip fra avstand, mente Jacob Børresen at en direkte konfrontasjon med den svenske marinen i åpen sjø var det mest hensiktsmessige. Det ble meget spent i flere uker mellom den 9. juni da det rene norske flagg gikk til topps på samtidige krigsskip og den 14. oktober da mannskapene endelige fikk lov til å dra hjem etter forhandlingene hadde munnet ut i en politisk løsning. Løsrivelsen endte altså uten krigshandlinger, men det var ikke mangel på dramatiske episoder som da «Tordenskjold» ved uhell støtte på en mine ved Melsomvik 24. september uten at denne sprang. Den 25. november eskorterte panserskipene «Norge» og «Tordenskjold» det nye kongehus inn til hovedstaden Oslo i det nye kongeriket som en bekreftelse på deres rolle i løsrivelsesprosessen.

«Nidaros» og «Bjørgvin»

«Nidaros», her som «HMS Gorgon»

«Bjørgvin», her som «HMS Glatton»

Etter 1900 ble det foreslått nye bevilgninger til panserskip hvert eneste år fram til 1912, men dette ble aldri vedtatt av Stortinget. Bevilgningen var ment å gå til ytterligere ett panserskip lik «Norge». I 1912 ble den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa så alvorlig at Stortinget bevilget 20 millioner til ekstraordinære forsvarsinvesteringer.

Den 7. januar ble det inngått kontrakt med Armstrong-verftet i England, om bygging av to nye panserskip, som skulle bli døpt «Nidaros» og «Bjørgvin». Disse skipene hadde et deplasement på 4825 tonn, med blant annet 2 x 24 cm kanoner, og et maskineri på 4500 hestekrefter. Før skipene kunne overdras Norge, brøt imidlertid første verdenskrig ut, og fartøyene, som lå i dokk i England, ble konfiskert av den britiske marine. Skipene ble benyttet av britene under krigen, men «Nidaros» ble omdøpt HMS «Gorgon», mens «Bjørgvin» ble døpt HMS «Glatton». HMS «Glatton» ble senket av britene selv etter en brann mens skipet lå til kai ved Dover 16. september 1918.

Tapet av panserskipene var et hardt slag for marinen, som trengte nye, tidsmessige fartøyer for å kunne opprettholde et godt forsvar av kysten.

Mellomkrigstid og planer om artilleriskip

HMS «Gorgon» ble etter krigen tilbudt Norge, men tilbudet ble ikke akseptert. Fester for torpedonett og skott i vannlinjen gav skipet ekstra bredde i forhold til originalen (fra 16,8 m til 22,4 m), montert i ettertid i England, gjorde at skipet ikke kunne dokksettes ved marinens hovedverft i Horten. Britene forsøkt å selge panserskipet også til Argentina, Peru og Romania, men ingen av disse landene ønsket å akseptere tilbudet. HMS «Gorgon» ble deretter brukt som målsfartøy i årene mellom 1922 og 1928. Pengene betalt for de to skipene ble tilbakebetalt, og ble investert i andre forsvarstiltak i Norge, politisk sett hadde Norge beveget seg inn i en forsvarsfiendtlig periode sammen med dårligere økonomi.

Det skulle vise seg å være utenfor det politisk mulige å få satt de allerede eksisterende fartøyene i forsvarlig stand i mellomkrigstiden, og planer om anskaffelse av nye panserskip, omdøpt til «artilleriskip», forlot ikke planleggingsstadiet. De fleste flåteplanene som var forelagt regjeringen og Stortinget i årene mellom 1922 og 1936, anbefalte erstatning av de eldre panserskipene, som heller ikke hadde fått de nødvendige moderniseringstiltak en burde forvente. I et forslag fra 1926 er det nedskrevet at et nytt artilleriskip ville koste 14 millioner kroner, en meget betydelig sum den gang.

I 1936 ble der forelagt en ny flåteplan, der man skisserte opp planer for et moderne artilleriskip. Det skulle ha bestykning på 4 x 203 mm hovedskyts, 4 x 12 cm sekundære skyts og 4 x 40 mm luftvernskyts. Fartøyet skulle bygges med panserdekk, ha en toppfart på 22 knop med moderne maskineri og ville ha et deplasement på om lag 4500 tonn. Den private forsvarsorganisasjonen «Foreningen Norges Sjøforsvar» som i flere år hadde drevet en kampanje for nye artilleriskip, utarbeidet flere illustrasjoner i forsøk på å vinne politisk støtte og én av disse kan være den eneste mulige tegningen av et artilleriskip fra mellomkrigstiden som eksisterer. Illustrasjonen viser et skip med moderne utseende med to svære kanontårn, to sekundære kanontårn langs bredsiden, et stort kommandotårn og en stor skorstein samt en overbygning mellom skorsteinen og overbygningen akter. Luftvernskytset ble montert akter.

Planene ble aldri vedtatt, og det ble ikke bygget flere panserskip for den norske marinen.

Kamphandlinger i 1940

Ved krigsutbruddet for andre verdenskrig den 3. september 1939, var panserskipene fremdeles de største skipene i det norske sjøforsvaret. Under Tysklands angrep på Norge 8./9. april 1940, lå de to norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» i Narvik. Begge hadde blitt sendt nordover i november som en reaksjon på det sovjetiske angrep på Finland. På grunn av den strategisk viktige malmeksporten hadde Nord-Norge kommet i en utsatt posisjon der ulike stormaktsinteresser kolliderte.

Kommandørkaptein Per Askim på «Norge» hadde allerede før avreisen fra Horten fått problemer med beredskapen, han hadde vært tvunget til å søke om ekstrabevilgning for at besetningene kunne få prøveskutt geværene sine. Denne episoden avslørte en meget lang rekke defekter med beredskapsnivået og tilstanden på de to utkommanderte panserskipene i en tid med til dels kontraproduserte politiske rammebetingelser. Man hadde sett seg tvunget til å demontere ildlederutstyret på «Tordenskjold» og andre fartøyer, for å få komplette ildledelsesutstyr i de to yngste panserskipene, luftvernskyts måtte hentes fra motortorpedobåtene i Horten som 2 x 40 mm Bofors, 2 x 20 mm Oerlikon luftvernkanoner og 6 mitraljøser for hvert skip. Disse hastetiltakene for å bøte på forsømmelsene var ikke tilfredsstillende for et skip som kunne komme i kamp. Oerlikon-kanonene var ombord, uten at besetningene hadde instruksjonsbeskrivelser og stridsammunisjon. Forsvarsdepartementets ordre om å utruste de to panserskipene «Norge» og «Eidsvold» til nøytralitetstjeneste ble gitt 18. september 1939.

Om morgenen den 9. april ved kl. 03.20 fikk panserskipene det første varsel fra bevoktningsbåten «Kelt» om observasjon av fremmede krigsfartøyer passerte inn Ofotfjorden. Flaggskipet «Norge» la straks ut fra kai i Narvik havn. «Eidsvold» var allerede sendt ut i innløpet til havnen. Kommandørkaptein Willoch ombord på «Eidsvold» hadde fått ordre om å skyte på tyske fartøyer, men ikke britiske.

Fra jageren «Wilhelm Heidkamp» som kom inn i fjorden, ble det sjøsatt en båt med en parlamentær som tok kontakt med panserskipet og anmodet Willoch om å overgi seg. Etter det var avslått, gikk parlamentæren ombord i sin båt og skjøt opp et rødt signallys som tegn på at man skulle avfyre en torpedosalve rett mot «Eidsvold». På bare få sekunder ble fartøyet senket, truffet av tre torpedoer. 177 av mannskapet omkom.

«Norge» hadde ankret opp utenfor malmkaien i Narvik havn, og kom i strid med de tyske jagere «Bernad von Arnim» og «Georg Thiele» som fortsatte videre inn i havnebassenget ved kl. 04.45. Kommandørkaptein Askim gav umiddelbart ordre om å åpne ild med styrbords batterier, men sikteforholdene var dårlig i mørket, og det var ruskevær med mye sne. Tyskerne hadde også problemer med den elendige sikten og dermed på måfå sendt ut flere torpedosalver – de to siste torpedoene som ble sendt ut traff omtrent midtskips på «Norge», som sank svært raskt. 105 personer omkom.

Begge skipene ble dermed senket av torpedoer fra tyske jagere, før panserskipene fikk gjort skade på de tyske skipene. 282 nordmenn hadde blitt drept. Kommandørkaptein Per Askim overlevde senkningen sammen med 89 andre fra besetningen på «Norge», og ble en av de meste kjente og aktede sjøoffiserer i Norge. Han mottok overgivelsen av den tyske marine i norske farvann som den sjømilitære representant fra de allierte den 8. mai 1945. Han kunne ikke belastes for tapet av panserskipene og de 282 liv ettersom hans oppdrag var svært vanskelig: å beskytte Narvik med de tildelte ressurser. Det fantes ikke støttefartøyer som kunne ha gitt vital assistanse. Planlagte fortifikasjoner på land som kunne ha vært til støtte, så som kystartilleri ved Ofotfjorden, var ikke påbegynt. De mange defekter ombord på «Norge» og «Eidsvold» samt en rekke mangler som dårlig internt kommunikasjons- og ildledelsesutstyr reduserte panserskipenes verdi som krigsfartøyer meget drastisk.

De siste norske panserskipene

De to eldste panserskipene, «Tordenskjold» og «Harald Haarfagre», var ikke utrustet som krigsfartøyer i april 1940. Tverimot hadde det vært besluttet at disse skulle være depotskip tross rapporter fra mai 1939 om god tilstand på skrog, maskiner, kjeler og annet. De to eldste panserskipene i norsk tjeneste var ikke i dårlig forfatning, og kunne derfor vært aktuelle for mobilisering. Fartøyenes kanoner ble foreslått demontert og overført til Ramsund kystfort ved Ofotfjorden, men det ble ikke noe av disse planene. Skipene ble tatt tilnærmet intakte i Horten av tyskerne den 9. april.

De ble begge overtatt av den tyske marinen, ombygget til flytende FlaK-batterier (antiluftskyts) og satt inn i tjeneste som henholdsvis «Nymphe» («Tordenskjold») og «Thetis» («Harald Haarfagre»). Den typiske bestykningen på disse luftvernsfartøyene var på 7 stk 10,2 cm kanoner, 2 stk 40 mm kanonskyts og 9 stk 20 mm maskinkanoner. Flakbatteriet «Thetis» ble skadet av to bomber under et flyangrep av allierte fra hangarskipene «Searcher», «Trumpeter» og «Queen» den 1. mai 1945 på den tyske flåtebasen i Kilbotn ved Harstad. Under seilas til Narvik den 17. mai 1945 med 180 tyske militære ombord på veg til Bogen, der en fangeleir var under oppføring, havarerte skipet 10 km utenfor Svolvær. Befolkningen på Svolvær fikk sin fredsfeiring ødelagt av de uventede skipbrudne som kom seg på land fra det grunnstøttede «Nymphe».

Begge skipene hadde overlevd krigen, og dermed ble levert tilbake til den norske marinen i 1945. «Thetis» etter overtakelsen, tjenestegjorde som losjiskip fram til 1947. «Nymphe» ble berget og senere solgt til opphugging tre år senere. Skipene ble hugget opp i 1947 og 1948, og var dermed de siste panserskipene i norsk tjeneste.

De norske panserskipene

Tordenskjold-klassen panserskip

• «Tordenskjold» Levert 16. mai 1898
• «Harald Hårfagre» Levert 25. desember 1897 Opprinnelig navn «Curt Adeler»

Eidsvoll-klassen panserskip

• «Eidsvold» Levert 1901
• «Norge» Levert 1901

Nidaros-klassen panserskip

• «Nidaros» Sjøsatt juni 1914, konfiskert av Royal Navy som HMS «Gorgon»
• «Bjørgvin» Sjøsatt august 1914, konfiskert av Royal Navy som HMS «Glatton», senket ved ulykke 16. september 1918

Panserskip i andre land

For en liste over panserskip i utlandet, se Liste over utenlandske panserskip

«Admiral Graf Spee» brenner i Montevideo, 1939. Lommeslagskip, krysser eller panserskip?

Se også

• Monitor (skipstype)
• Lommeslagskip
• Førindustrielle pansrede skip

Panserskip "Norge" Video http://www.youtube.com/watch?v=7qY-eEKFqEU&feature=channel_video_title

Litteratur

• Conway`s All the World`s Fighting Ships 1860-1905 1979 ISBN 0-85177-133-5
• Conway`s All the World`s Fighting Ships 1906-1921 1985 ISBN 0-85177-245-5
• Conway`s All the World`s Fighting Ships 1922-1946 1980 ISBN 0-85177-146-7
• Pansarskepp Från John Ericsson till Gustav V, Per Insulander og Curt S. Ohlsson 2001 ISBN 91-973187-2-8
• Örlogsfartyg Svensa maskindrivna fartyg under tretungad flagg, Gustaf von Hofsten og Jan Waernberg 2003 ISBN 91-973187-3-6
• Panserskipene 1895-1940 I unionskamp og på vakt for nøytraliteten, Jørgen Sørensen 2000 ISBN 82-994738-9-6

Autoritetsdata