Hopp til innhold

Hjalmar Christensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hjalmar Christensen
Hjalmar Christensen malt av Lars Jorde (1919)
Født5. mai 1869[1]Rediger på Wikidata
Førde
Død29. des. 1925[1]Rediger på Wikidata (56 år)
BeskjeftigelseSkribent, litteraturkritiker, journalist, litteraturhistoriker
Utdannet vedUniversitetet i Oslo
Bergen Katedralskole
EktefelleIben Nielsen (1912–)[1]
SøskenIngolf Elster Christensen
BarnElen Christensen
NasjonalitetNorge
SpråkNorsk, dansk
Hjalmar Christensen på Commons

Hjalmar Christensen (født 5. mai 1869 i Førde i Sunnfjord, død 29. desember 1925 på Haukeland sykehus i Bergen) var en norsk forfatter og kritiker. Som ung tilhørte han den unge forfattergenerasjonen som trådte frem på 1890-tallet da han skrev en rekke viktige litteraturhistoriske arbeider som fortsatt har interesse. Senere i livet skrev han en rekke kulturhistoriske arbeider, både i fag- og skjønnlitterær form. Han skrev sammen med sin bror, Ingolf Elster Christensen boken "Fedrelandet i Verdenskrigens lys" i 1916, der de advarte mot mangelen på opprustning i Norge sett i lys av de verdenspolitiske hendelsene og spenningene på kontinentet. Etter 1. verdenskrig satt han i en kommisjon som skulle undersøke følgene til krigen men trakk seg pga. uenighet bl.a. med det hårde oppgjøret for Tyskland og de følgene det skulle kunne få i fremtiden.

Slekt

[rediger | rediger kilde]
Faren, amtsingeniør Michael Sundt Tuchsen Christensen.
Moren, Sophie Christensen, født Elster.

Christensen stammet fra en gammel embetsmannsfamilie med særlige røtter i Bergenshus amt. Farfaren, kaptein Mads Christensen hadde overtatt gården Skei (Skeid) ovenfor Førde kirke i Sunnfjord etter svigerfaren, oberstløytnant Thomas Fasting (død 1821), og overlot den i sin tur til Hjalmar Christensens far, kaptein og amtsingeniør Michael Christensen (død 1895). Moren, Fredrikke Sophie Elster, hadde også røtter i Sunnfjord, idet hun var datter av sorenskriveren i Sunnfjord. Hun var dessuten søster av Kristian Elster d.e. Hjalmar Christensens bror Ingolf (1872–1943) ble statsråd i Ivar Lykkes regjering.

Studier, tidlig forfatterskap

[rediger | rediger kilde]

Eg hugsar det første brevet som kom ifrå Bergen; det fortalde om at det året hadde det gått ut ifrå Katedralskolen der ein student som ein kunne vente seg reint uvanleg mykje av, — han heitte Hjalmar Christensen. Han kom da òg til å skrive somt som fekk varig verd; men dei store vonene kameratane hadde sett til han, vart ikkje oppfylt.

Halvdan Koht[2]

Etter å ha gått på skole i Bergen, hvor den senere litteraturprofessoren Gerhard Gran var blant lærerne, ble Hjalmar Christensen student i 1887. Først studerte han klassisk filologi og historie, siden jus, og ble cand. jur. i 1892. Han kom imidlertid aldri til å ha noe embete, for han var alt slått inn på veien som forfatter. Han virket i flere år som sceneinstruktør på Christiania teater men avbrøt for å gå inn i konkurransen om professoratet i Nordisk Litteratur mot sin venn og gamle lærer Gerhard Gran. Dette professoratet fikk han ikke, men han foreleste i flere år ved Bergen Museum i europeisk litteratur og tok doktorgraden på en avhandling om Flaubert 1902. Christensens studenttid falt sammen med at en ny tid brøt inn i kulturlivet; i 1890 vant nyromantikken frem i lyrikken. A. H. Winsnes har hevdet Christensen mente man "skulle være dekadent". Dette er det imidlertid ikke belegg for. Christensen egen tolkning er at det er en inderliggjort naturalisme det dreier seg om, og senere litteraturforskere, bl.a. Willy Dahl (1965, 1983), (Eide 1981), har gitt ham rett. En "aktivt virkende humanitet" var hans ideal. (Francis Bull 1921)


Hjalmar Christensen (til høyre) og Gunnar Heiberg. Karikatur av Andreas Bloch fra 1897.

Christensen selv hadde alt i 1889 utgitt sin første fortelling, En frisindet. Et nutidsbillede. I 1891 kom novellesamlingen Mat blod («Matt blod»), hvor han skildrer tidens dekadanse. Som tittelen antyder er han mildt kritisk til fenomenet. Dekadense i norsk sammenheng er "utenpåklistret" hevdet han. Garborg støtter ham i dette. Året etter forsøkte han seg med et skuespill, Loths hustru. I 1893 kom skuespillet En seirherre, som skildrer brytningene mellom det nye borgerskapet og den gamle embetsmannskonservatismen. Romanen Bastarder (1894) var et oppgjør med bohemene, mens skuespillet Folkets tjener var en satire over demokratiet. I 1895 utga han sammen med Vilhelm Dons, og Hugo Mowinckel under pseudonymet «Adolescentulus Olsen», den parodiske diktsamlingen Rythmeskvulp, hvor "nyromantikerne", særlig Vilhelm Krag men også Halvdan Christensen og Obstfelder får passet påskrevet. Christian Sinding satte musikk til tre av diktene samme år (Opus 29) og de ble fremført ved flere anledninger i Kristiania av skuespillerinnen Ragna Wettergren til stor jubel.

Christensen var også en meget habil litteraturkritiker. I 1894 utga han Unge nordmænd, hvor han skrev om en rekke unge norske forfattere: Vilhelm Krag, Knut Hamsun, Gabriel Finne, Thomas Krag, Hans E. Kinck, Jacob Hilditch og Hans Aanrud. Året etter, i Nordiske kunstnere, stilte han seg positiv til hjemstavnsdiktningen ut ifra et kunstsyn som hevdet at man måtte ha dyp kjennskap til det tema man skrev om dersom det skulle bli god kunst. Det gjaldt både de førende internasjonale retninger og tanker i tiden, og den miljø man skulle skildre. Alt i 1894 skriver Christensen en prisbelønnet avhandling i magasinet "Samtiden" om Arne Garborg som "Jærbu og Europear" - 20 år før Thesens bok om det samme. Ingen hadde som ham maktet å føre de to momenter sammen i sin diktning som Garborg, mente Christensen. Garborg var også den eneste som hadde maktet å skrive den eneste virkelige dekadenseroman i Norsk litteratur: "Trætte Mænd".

Fra 1893 til 1898 var Christensen instruktør ved Christiania Theater, og i 1898 søkte han stillingen som professor i nordisk litteratur ved universitetet i Kristiania. Stillingen gikk imidlertid til hans gamle lærer Gerhard Gran. Christensen ble tilbudt å forelese i Bergen og gjorde det i flere år samtidig med at han arbeidet på sin doktorgradsavhandling om Gustave Flaubert. han livnærte seg ved siden av som litteratur - og teaterkritiker, journalist og forfatter. Han levde et "bohemliv" i Kristiania sammen med venner som Carl Nærup, Nils Kjær og Sigurd Bødtker, men kunne ofte trekke seg tilbake til gården i Sunnfjord, hvor han hadde en dikterstue.[3]

Kulturhistoriske arbeider

[rediger | rediger kilde]
Tunet på slektsgården Ytre Skei (Skeid) i Førde, 1920. Gården var eid av broren Ingolf Christensen fra 1900.

I årene omkring århundreskiftet arbeidet Christensen mye med nyere norsk historie. Hans forskningssperiode var tiden mellom 1840 og 1870. I 1899, i anledning av professoratet, utga han Streiftog i Oplysningstiden og Af det norske aandslivs historie i det 19de aarhundrede som er interessant lesning enn i dag. Hovedverket er imidlertid Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge (1905). Som motto for boken valgte han et Schweigaard-sitat: «Ikke over, hvad vi ere, men over, hvad vi kunne vorde, skulle vi være stolte.» Den kritiske og aktivt virkende Schweigaard er da også Christensens ideal for nordmennene, mens han advarer mot fanatismen i legmannskristendommen og avholdssaken. I 1902 tok Christensen doktorgraden med avhandlingen «Gustave Flaubert. En studie over fransk romantik og realisme». Litteraturkritikken ble fortsatt med Vort litterære liv (1902) og Danske digtere i nutiden (1904).

Utover 1900-tallet utga Christensen en rekke romaner med kulturhistorisk innhold. De innledes av novellesamlingen Unge aar (1905) og den selvbiografiske Et liv (1909), før hans kanskje mest kjente verk, Fogedgaarden, kom i 1911. Fogedgaarden skildrer livet på en embetsmannsgård på Vestlandet gjennom perioden fra 1839 til 1890, altså omtrent den samme perioden som han før hadde skildret i sine kulturhistoriske arbeider. Brødrene (1911 skildrer 1870-årene, og Den gamle bygd (1913) og Den nye bygd (1914) skildrer industrialiseringen i tiden etter 1905. I Tuntræet (1917) og Dæmring (1918) gikk Christensen tilbake til opplysningstiden og foreningen med Danmark.

1. verdenskrig

[rediger | rediger kilde]

Politisk var Christensen konservativ. Han var knyttet til embetsstandens tradisjoner, og han var bekymret for den personlige frihet i en tid som ble mer og mer preget av massedemokrati. Alt i skuespillet Folkets tjener (1895) hadde han påpekt faren flertallsstyret innebar for den personlige frihet, og i 1902 skrev han en satire over norsk partipolitikk.

Christensen var, som mange andre norske intellektuelle av sin generasjon, sterkt knyttet til Tyskland. Men også Frankrike sto ham nær. England hadde han som så mange i sin generasjon ikke noe særlig nært forhold til (Dale 1974). Den første krigshøsten rettet han skarpe angrep mot Gunnar Knudsens Venstre-regjering i et foredrag i Det Norske Studentersamfund, «Aarets politiske lærdomme for os».[4][5] Sammen med broren, amtmann Ingolf Christensen, skrev han Fædrelandet i verdenskrigens lys (1916) som i detalj viser på hvilken måte man burde bygge opp Norges forsvar. Dette ble ikke tatt til følge i denne "pasifismens" tid. I bøkene Før og nu (1915) og Den hvide races selvmord (1916) uttrykte han sin bekymring for Europas fremtid. Etter Tysklands nederlag skrev han skuespillet Professor Marga (1920).

I de siste årene før sin død skrev Christensen Byzanz-Balkan (1923), en skildring fra Balkan, og satiren Klostret paa Undrum (1924).

Utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Hjalmar Christensen har fått Hjalmar Christensenvegen i Førde oppkalt etter seg.

Verker

[rediger | rediger kilde]
En utgave av Fogedgaarden fra 1933.
  • En frisindet. Et nutidsbillede (1889)
  • Mat blod (1891)
  • Loths hustru (1892)
  • En seirherre (1893)
  • Unge nordmænd. Et kritisk grundris (1893)
  • Bastarder. Roman fra det nye Kristiania (1894)
  • Folkets tjener (1895)
  • Nordiske kunstnere (1895)
  • Streiftog i Oplysningstiden (1899)
  • Af det norske aandslivs historie i det 19de aarhundrede (1899)
  • Det retfærdige spil (1900)
  • Vort litterære liv (1902)
  • Gustave Flaubert. En studie over fransk romantik og realisme (1902)
  • Danske digtere i nutiden (1904)
  • Det nittende aarhundredes kulturkamp i Norge (1905)
  • Unge aar (1905)
  • Bergen og dens mænd. Et bidrag til Bergens indsats i norsk kulturhistorie gjennem halvandethundrede aar (1907)
  • Et liv (1909)
  • Fogedgaarden (1911)
  • Brødrene (1911)
  • Den gamle bygd (1913)
  • Din egen herre (1913)
  • Den nye bygd (1914)
  • Før og nu. Studier og stemninger (1915)
  • Far og søn (1915)
  • Den hvide races selvmord (1916)
  • Fædrelandet i verdenskrigens lys (sammen med I. E. Christensen, 1916)
  • Tuntræet (1917)
  • Dæmring (1918)
  • Professor Marga (1920)
  • Bergen og Norge. Billeder fra det 19. aarhundrede (1921)
  • Byzanz-Balkan. Folkekarneval og folketragedie før og nu (1923)
  • Klostret paa Undrum (1924)

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Koht, Halvdan: Minne frå unge år, s. 124. Oslo: Aschehoug, 1968.
  3. ^ «Prestegarden på Skei». NRK Sogn og Fjordanes fylkesleksikon
  4. ^ Det Norske Studentersamfund gjennom 150 år, s. 150. Oslo: Aschehoug, 1963
  5. ^ Vogt, Per: Jerntid og jobbetid. En skildring av Norge under verdenskrigen, s. 31–32. Oslo: Johan Grundt Tanum, 1938.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hjalmar Christensen – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Hjalmar_Christensen&oldid=24130563»