Henry Bartle Frere
| Henry Bartle Frere | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. mars 1815[1][2][3][4] Clydach | ||
| Død | 29. mai 1884[1][2][3][4] (69 år) Wimbledon | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, plantesamlar | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | East India Company College Haileybury and Imperial Service College | ||
| Ektefelle | Catherine Arthur (1844–)[5][6] | ||
| Far | Edward Frere[5][7] | ||
| Mor | Frances Mary Anne Greene[5][7] | ||
| Barn | Mary Frere[5] | ||
| Nasjonalitet | Det forente kongerike Storbritannia og Irland | ||
| Gravlagt | St. Pauls katedral | ||
| Medlem av | Royal Society (1877–) | ||
| Utmerkelser | Storkorsridder av Order of the Bath Storkommandørridder av Indias stjerneorden Fellow of the Royal Society (1877) | ||
Henry Bartle Edward Frere (født 29. mars 1815, død 29. mai 1884) var en britisk administrator. Han var guvernør i Kappkolonien 1877–1880.
Bakgrunn og virke
[rediger | rediger kilde]Han var født i Clydach i Brecknockshire og var sønn av Edward Frere og nevø av John Hookham Frere.
Etter at han forlot Hailesbury ble Bartle Frere utnevnt til skriver i Bombays (dagens Mumbai) offentlige tjeneste i 1834. Etter at han bestod sin språkeksamen, ble han utnevnt til assisterende innsamler ved Pune (dagens Pune) i 1835, og som privatsekretær for guvernøren i Bombay George Arthur i 1842. To år senere ble politisk beboer ved hoffet til rajahen av Satara. Da rajahen døde i 1848, administrerte han provinsen både før og etter at den formelt ble annektert i 1849. Han ble utnevnt til sjefskommissær i Sind. Han sendte avdelinger til Multan og John Lawrence i Punjab i 1857 for å sikre stedene under det indiske opprøret. Hans tjeneste ble fullt anerkjent av de indiske myndighetene, og han fikk takk av begge husene i parlamentet samt Bathordenen.
Han ble medlem av visekongens råd i 1859 og ble utnevnt til guvernør i Bombay i 1862 hvor han fortsatte sin politikk med kommunal forbedring. Han etablerte Deccan College i Pune i tillegg til et college som skulle utdanne innfødte til sivilingeniører. Bombay Banks kollaps i 1866 som han gjorde lite for å hindre, førte hans administrasjon under massiv kritikk, og han returnerte til England hvor han ble utnevnt til Indias stjerneorden og fikk ærestitler fra University of Oxford og Cambridge. Han ble også utnevnt til Council of India.
Utenrikskontoret sendte ham i 1872 til Zanzibar for å forhandle frem en avtale med sultanen Bargash bin Said for å stoppe slavetrafikken. I 1875 fulgte han prinsen av Wales til Egypt og India med så stor suksess at Benjamin Disraeli ba ham velge mellom å bli gjort til baronett eller Bathordenen. Han valgte den første, men dronningen gav ham begge.
Bartle Frere ble gjort til høykommissær for det sørlige Afrika av Henry Howard Molyneux Herbert som håpet at innen to år ville Bartle Frere bli den første guvernøren for et sørafrikansk domene. Regionen var derimot i en slik tilstand at under det første året måtte Bartle Frere ta seg av en xhosakrig og et brudd i Kappministeriet. Transkei–xhosaene ble kuet tidlig i 1878 av general Frederick Augustus Thesiger og en liten styrke av regulære og kolonistyrker. Bartle Frere avsatte sin hindrende regjering og ba Gordon Sprigg danne regjering. Dette løste de konstitusjonelle problemene, men ble overskygget av at Herbert trakk seg tidlig i 1878, akkurat i det misfornøyde sørafrikanere i økende grad begynte å støtte zululederen Cetshwayo. Batle Frere fikk kolonikontoret med seg på å Cetshwayos hær måtte elimineres, en idé som ble generelt akseptert frem til Bartle Frere sendte Cetshwayo et ultimatum i desember 1878 og hjemmeregjeringen innså problemene som en innfødt krig førte med seg.
Cetshwayo var ute av stand til å gå med på Bartle Freres ultimatum, selv om han hadde ønsket det. Bartle Frere beordret Frederic Thesiger til å invadere Zululand, dermed begynte anglo-zulu-krigen. 11. januar 1879 krysset britiske styrker Tugela. Fjorten dager senere ble katastrofen Isandlwana rapportert, og underhuset krevde at Bartle Frere skulle kalles tilbake. Beaconsfield støttet ham, og i et merkelig kompromiss ble han refset og bedt om å fortsette. Bartle Frere skrev en utfyllende rettferdiggjørelse av sin fremferd som ble kommentert av kolonisekretær Michael Hicks Beach som «ikke så hvorfor Frere burde bemerke angrepene, og når det gjaldt krigen, hadde alle afrikanske kriger vært upopulære». Bartle Freres svar var at ingen tok til motmæle mot hans kritikere og at han ønsket å legge frem et for nedtegnelsene. «Få er kanskje enige med mitt syn om nødvendigheten av å slå ned zuluopprøret,» skrev han. «Få, frykter jeg, i denne generasjonen. Men dersom mine landsmenn forandres en del, vil de en dag yte meg rettferdighet. Jeg skal ikke etterlate mitt navn permanent æreløst.»
Problemene med zuluene og misnøye som vokste i Transvaal førte totalt sett til større problemer. Forsinkelsen med å gi landet en konstitusjon gav en unnskyldning for agitasjon blant de misfornøyde boerne, en raskt økende minoritet, mens tilbakeslaget ved Isandlwana skadet britenes prestisje. Takket være xhosa– og zulukrigene var Bartle Frere ute av stand til å gi tingenes tilstand i Transvaal full oppmerksomhet før april 1879 da han i det minste var i stand til å besøke en leir av rundt 4000 misfornøyde boere nær Pretoria. Selv om tilstanden var nokså dårlig, klarte Frere å vinne boernes respekt ved å love dem at han skulle presentere deres klager for den britiske regjeringen og å oppfordre til å gjennomføre løftene britene hadde gjort til dem. Boerne spredte seg til slutt, på samme dag som Bartle Frere mottok telegrammet som annonserte regjeringens refs. Da han returnerte til Cape Town oppdaget han at hans fremskritt var blitt omgått, først ved nyhetene den 1. juni 1879 om at Napoleon Eugene i Zululand var død og så ved nyheten om at styret over Transvaal og Natal, sammen med høykomissariatet i den østlige delen av Sør–Afrika, hadde blitt overført fra ham til Garnet Wolseley.
Da Gladstones regjering inntok kontorene våren 1880, hadde John Wodehouse ingen intensjoner om å kalle tilbake Bartle Frere. Men i juni oppfordret en seksjon i Det liberale parti Gladstone til å fjerne ham, og statsministeren gav nølende etter den 1. august 1880. Da Bartle Frere returnerte, svarte han på anklagene som hadde med hans handlinger i både Afghanistan og Sør–Afrika og forbedredte en bredere redegjørelse da han døde i Wimbledon av en alvorlig forkjølelse den 29. mai 1884. Han ble begravd i St. Pauls katedral. Prinsen av Wales avdekket i 1888 en statue av Bartle Frere ved Thames-demningen. Mount Bartle Frere (1622 moh), det høyeste fjellet i Queensland i Australia er oppkalt etter ham.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Sir Bartle Frere 1st Baronet, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Sir-Bartle-Frere-1st-Baronet, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage, The Peerage person ID p21963.htm#i219627, oppført som Henry Bartle Frere, 1st Bt.[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 15346267g[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w67t0rpb, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p21963.htm#i219627, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Robert Fruin: A word from Holland on the Transvaal question. A reply to Sir Bartle Frere and an appeal to the people of England. By Dr. Robert Fruin, Professor in the University of Leiden. Utrecht: L. E. Bosch und son, 1881
- John Martineau: The life and correspondence of the Right Hon. Sir Bartle Frere, Bart., G. C. B., F. R. S., etc.. London: J. Murray, 1895
- Percy Alport Molteno: The life and times of Sir John Charles Molteno, K. C. M. G., First Premier of Cape Colony, Comprising a History of Representative Institutions and Responsible Government at the Cape and of Lord Carnarvon's Confederation Policy & of Sir Bartle Frere's High Commissionership of South Africa. London: Smith, Elder & Co. 1900
- Rekha Ranade: Sir Bartle Frere and his times: a study of his Bombay years, 1862 – 1867. New Delhi: Mittal Publ., 1990, ISBN 81-7099-222-2
- Phillida Brooke Simons: Apples of the sun : being an account of the lives, vision and achievements of the Molteno brothers, Edward Bartle Frere and Henry Anderson. Vlaeberg: Fernwood Press, 1999. ISBN 1-874950-45-8