Henny Moan
Henny Moan | |||
---|---|---|---|
Født | Henny Elisabeth Moan 22. feb. 1936[1][2] (88 år) Talvik | ||
Beskjeftigelse | Skuespiller, politiker | ||
Ektefelle | André Bjerke (1959–1972)[3] | ||
Partner(e) | Ole Paus (1973–1976)[4] | ||
Barn | Vilde Bjerke | ||
Parti | Arbeiderpartiet | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Amandakomiteens ærespris (2010) | ||
IMDb | IMDb | ||
Henny Elisabeth Moan (født 1936) er en norsk skuespiller. Hun var fra 1950-årene en av norsk films og teaters fremste kvinnelige skuespillere og hadde sentrale kvinneroller på Nationaltheatret, Fjernsynsteatret og Oslo Nye Teater. Hun er særlig kjent for sine mange tolkninger av Henrik Ibsens kvinneroller for Fjernsynsteatret i 1960- og 1970-årene.[5] Hun var gift med André Bjerke fra 1959 og var deretter samboer med Ole Paus i 1970-årene og er mor til Vilde Bjerke og Sole Paus.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Moan vokste opp i Narvik og Gratangen. Som 17-åring ble hun tatt opp i det første kullet ved Statens Teaterskole i 1953. Hun debuterte i Federico García Lorca sitt Yerma fra 1934 ved Det norske teatret i 1955. Samme året medvirket hun i Arne Skouens Barn av solensom var hennes debutfilm. Samarbeidet med Skouen fortsatte med filmen Ni liv, en film som ble Oscar-nominert i klassen for beste utenlandske film.[6] Deretter fulgte en av norsk films klassikere De dødes tjern.
Hun har vært ansatt ved Det Nye Teater, Fjernsynsteatret, Nationaltheatret, Oslo Nye Teater og Det norske teatret i 1978. Moan tolket de fleste store kvinneroller som Jeanne d’Arc, Kameliadamen, Frøken Julie og de fleste av Ibsens store kvinneroller. Hennes siste rolle var i Ad Astra i januar 2007–mai 2008.[7] I 1988 var hun medgrunnlegger av Hamsun-Selskapet.
Ved De dødes tjern traff hun dikteren André Bjerke som hun var gift med 1959–1972 og fikk Vilde Bjerke med.[8][9][10] Hun var samboer med Ole Paus 1973–1976. De har sønnen Sole Christian Paus.[11] Ole Paus har sagt:
Henny åpnet en verden som jeg overhodet ikke hadde vært i nærheten av. Hun tok meg inn i teaterverdenen, inn i litteraturverdenen, inn i musikkverdenen, og alle hennes venner ble mine venner. En vanvittig generøsitet. Hvis det er noen jeg kan takke for at livet ble som det ble, er det Henny Moan.
André Bjerkes fetter Jens Bjørneboe bodde i perioder hjemme hos Moan og Paus i Bjerkelundsveien i Bærum; Bjørneboes andre ektefelle Tone Bjørneboe hadde dessuten tidligere vært kjæreste med Moans første ektemann André Bjerke.[14]
Moan representerte Arbeiderpartiet i Bærum kommunestyre 1972-1975.[5]
I 2020 ble Moan utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden «for sin fremragende innsats for norsk kunst- og kulturliv».[15]
Utmerkelser[rediger | rediger kilde]
- Statens kunstnerstipend
- Oslo bys kulturstipend
- Æresmedlem i Norsk Skuespillerforbund.
- Aase Byes ærespris 2006
- Nordprofilprisen 2007
- Amandakomiteens ærespris 2010
- Kommandør av St. Olavs orden 2020[16]
Filmografi[rediger | rediger kilde]
- 1955 Barn av solen – Kari
- 1956 Litet bo – Li
- 1956 På solsiden – Wenche, Hartvigs søster
- 1956 Sju vackra flickor – Sonja Lund
- 1957 Ni liv – Agnes
- 1958 De dødes tjern – Liljan Werner
- 1958 Pastor Jarman kommer hjem – Lilly
- 1958 Ut av mørket
- 1959 Herren og hans tjenere – Menighetssøster
- 1960 Omringet – Frimanns kjæreste
- 1962 Gengangere – Regine Engstrand
- 1962 Kalde spor – Ragnhild
- 1962 Velkomstmiddag – Cecilia
- 1964 Klokker i måneskinn – Skuespillerinnen
- 1966 Falne engler – Jane Banbury
- 1966 Leke med ilden – Sønnens kone
- 1966 Rosmersholm – Rebecca West
- 1967 Musikanter – Tora, tannlegefrue
- 1969 Taxi – Eva Donizetti (TV-serie, episoden «Det lukkede rom»)
- 1973 Benoni og Rosa – Edvarda (TV-serie)
- 1973 Når vi døde vågner – Irene von Satow
- 1975 Hedda Gabler – Fru Elvsted
- 1977 Øyeblikket – Stine
- 1978 Blindpassasjer – Leda (TV-serie)
- 1978 Gengangere – Fru Helene Alving
- 1979 Rallarblod – Skinnfellmarja
- 1979 Tante Ulrikke – Tante Ulrikke
- 1985 Papirfuglen – Arkadina
- 1993 Sigrid Undset - et kvinneliv
- 1995 Kristin Lavransdatter – Ragnfrid
- 1995 Amalies jul – Frøken Gran (TV-serie)
- 1996 Spor – Dame (Kortfilm)
- 1997 Barbara – Magdalene
- 1997 Livets dans (Stemme)
- 1998 Thranes metode – Thranes mor
- 2005 En stein i veien (Kortfilm)
- 2003 Tur & retur – Bestemor
- 2004 Siste stopp – Rakel (Kortfilm)
- 2007 O' Horten – Svea
- 2010 Orkestergraven – Johanne (TV-serie)
- 2010 Kommandør Treholt & Ninjatroppen – Fortellerstemmen
- 2017 Vincent – Signe (Kortfilm)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Det tyske nasjonalbibliotekets katalog, GND-ID 140398783, besøkt 30. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ ČSFD, ČSFD person-ID 276038[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no, besøkt 24. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, «Henny Moan», Norsk biografisk leksikon ID Henny_Moan, besøkt 24. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Svein Erik Brodal. «Henny Moan». Norsk Biografisk Leksikon. Besøkt 24. mars 2020.
- ^ 85 års omtale i Aftenposten 22. februar 2021
- ^ Ann Christiansen (19. mai 2008). «En stjerne tar farvel». Aftenposten. Besøkt 24. mars 2020.
- ^ «Henny Moan tilbake ved "De dødes tjern"» i Aftenposten (13. oktober 2007)
- ^ Ingvill Dybfest Dahl (30. januar 2018). «Livet med André Bjerke: – Enten var det drama, eller så var det solskinn». VG. Besøkt 24. mars 2020.
- ^ Robert Hansen (30. januar 2018). ««De dødes tjern» kan endelig være funnet». NRK Vestfold og Telemark. Besøkt 24. mars 2020.
- ^ Silje Kathrine Sviggum (30. april 2007). «Teaterdronningen». KK. Besøkt 24. mars 2020.
- ^ Alf van der Hagen (23. september 2016). «– Jeg tror vår Herre synes jeg har vært en slitsom fyr å ha gående». Dagens Perspektiv. Besøkt 24. mars 2020.
- ^ Svend Erik Løken Larsen. «Henny Moan». Store Norske Leksikon. Besøkt 24. mars 2020.
- ^ Tore Rem (2010). Født til frihet. [Oslo]: Cappelen Damm. ISBN 9788202310059.
- ^ «Utnevnelse til St. Olavs Orden». www.kongehuset.no (norsk). Besøkt 27. august 2020.
- ^ «Skuespiller Henny Moan hedres av kongen». Arkivert fra originalen 22. september 2020. Besøkt 25. august 2020.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Henny Moan – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Henny Moan på Internet Movie Database
- (no) Henny Moan hos Nationaltheatret
- (no) Henny Moan hos Sceneweb
- (sv) Henny Moan i Svensk Filmdatabas
- (da) Henny Moan på Filmdatabasen
- (da) Henny Moan på danskefilm.dk
- (da) Henny Moan på danskfilmogtv.dk
- (en) Henny Moan hos The Movie Database
- Henny Moan, Ole Paus og sønnen Sole i Bjerkelundsveien, januar 1975 Arkivert 5. mars 2021 hos Wayback Machine.