Hopp til innhold

Helleristningene på Hell

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Helleristningene på Hell
LandNorges flagg Norge
Høyde o.h.43 meter
Kart
Helleristningene på Hell
63°26′41″N 10°54′22″Ø
Helleristningene på Hell på Commons

Helleristningene på Hell er et felt med helleristninger fra steinalderen på sørvestsiden av Steinmohaugen på Hell i Stjørdal, Trøndelag. Ristningene ble oppdaget i 1895, og først beskrevet av Knut Henrik Lossius fra Trondheim i 1898.

Figurene forestiller reinsdyr, og tilhører veideristningene. Det spesielle med dette feltet er at figurene er skåret inn i den bløte bergarten – ikke hugget inn som vanlig. Bergkunstforskeren Heidrun Stebergløkken daterer feltet til 3800 f.Kr.,[1] mens andre mener at feltet kan være eldre.[2]

Stedet og funnet

[rediger | rediger kilde]
Øverst på bergveggen finnes to store reinsdyr-figurer.

Ristningsfeltet ligger på den sørvestre siden av Steinmohaugen, med utsikt mot fjorden. Steinmohaugen er en 63 meter høy bergknaus som stikker opp ved foten av Gjevingåsen. I skaret mellom Gjevingåsen og Steinmohaugen er det i nyere tid etablert et boligfelt. Skaret går opp til 40 meter over havet, slik at det må ha vært et sund her på den tida da ristningene ble skåret inn i berget.[3][4] Da ville ristningene på Steinmo-holmen ha stått som en synlig og tydelig markering for den som kom sjøveien sørfra.[3] Helleristningene på Tønsåsen (Lånke I-V[5]) ligger på samme måte i terrenget, med samme forhold mellom en liten ås og tidligere strandlinje.[6]

Feltet består av to deler. Den øverste delen består av to store dyrefigurer og noen ornamenter, og ble gjort kjent for allmennheten i 1895.[2] Den ble første gang beskrevet av læreren Knut Henrik Lossius fra Trondheim i 1898.[7] Lossius var medlem av Vitenskapsselskapet i Trondheim. I 1907 ble feltet undersøkt av den svenske arkeologen Gustaf Hallström, som påviste de to øverste dyrefigurene på den nederste delen av feltet.[8][9] Resten av nederste del ble oppdaget i 1930, og første gang beskrevet av arkeologen Theodor Petersen fra Vitenskapsmuseet i 1931.[9]

Ristningsflaten er en bortimot loddrett bergvegg i fylittskifer. Den øverste delen av feltet er helt loddrett, mens den nederst halvdelen er litt slakere.[10] Det er en brytning i bergflatens vinkel på den nederste delen. Ristningsflaten er lagt på tvers av lagdelingen i den løse skiferen, og den ristningsflaten som er kjent, er etter alt å dømme det eneste stedet på berget som det er mulig å riste bilde på.[11] Professor Gutorm Gjessing trodde også at ristningsflaten kan ha vært større tidligere, men at deler av den har forvitret og erodert.

Det er vanlig å omtale feltet som bestående av to deler, de øvre og de nedre figurene.[12] Theodor Petersen skrev imidlertid i 1931 at «ristningene på Hell faller således i tre avdelinger: Den øvre ristningsflate med de to store rener og de geometriske tegninger, dernest de to mindre rener på den lave, loddrette avsats og endelig renene på den fremskytende hylle nedenunder.»[9]

Beskrivelse av figurene

[rediger | rediger kilde]

Den øverste delen av feltet består av to store dyr, og et felt med et bånd av geometriske mønster. Dyrefigurene kan artsbestemmes som rein, både ut fra gevirformen, og fordi ragget under halsen er tydelig markert.[3][7] Dyrefiguren til venstre er 183 cm lang, og 83 cm høy over forbeinet. Dyrefiguren til høyre er 166 cm lang og 105 cm høy.[11]

Mønsteret til høyre for dyrene består av seks rombeformede figurer fylt med parallelle linjer. Feltet er avskallet i kanten av dette mønsterfeltet, så det kan ikke utelukkes at mønsterfeltet opprinnelig har vært større.[11]

To meter nedenfor de største dyrene er det en annen gruppe figurer. Her finnes ni dyrefigurer som er mindre enn de to øverste figurene, og på det meste er 70 cm lange.[2] Disse figurene er også enklere og mer skjematisk utført enn de store dyrefigurene.[2] De minste figurene er bare 17 og 22 cm lange.[9]

Alle dyrene er tegnet i kontur, og de ulike delene av kroppsflaten er delt inn med rette linjer.[13] De innvendige linjene i kroppsflaten har blitt forsøkt forklart som at beinkonturene er ført helt opp gjennom kroppen.[7][11]

De aller fleste helleristninger i Norge er hogd eller banket inn i berget. Helleristningene her på Hell er et unntak; de er skåret inn i berget med en skarp kniv. Berget her er så mykt at arbeidet kan være gjort med en flintkniv.[3] Linjene har derved fått et helt triangulært tverrsnitt, og er skarpe i bunnen.[11] Denne teknikken kan også være forklaringen på at linjene er stivere, og at dyrekroppene oppleves som mindre naturalistiske enn ved andre ristninger fra den samme perioden. Feltet ble lenge ansett som den eneste helleristningen i Norge som er skåret,[14] men denne teknikken er også funnet på andre felt i Trøndelag, og i Jämtland.[13]

Helleristningsfiguren minner vagt om et dyr med det som kan være hode, kropp, og bein. Men strekene stikker litt ut til alle kanter, og sees mest som dyr på grunn av konteksten her hvor de nærliggende figurene er mer tydelige utformet som hjortedyr.
En av figurene fra nedre del av feltet, som er vanskeligere å tolke, og ikke er like nøyaktig utformet som de to store figurene fra øverste felt.

Overblikk og tolkninger

[rediger | rediger kilde]

Professor i arkeologi, Kalle Sognnes, har pekt på at landskapet ved haugen ikke virker som en god fangstplass eller som utgangspunkt for faktisk jakt. Han har i stedet antydet at stedet kunne brukes som sjamanens tilfluktssted, eller som arena for overgangsriter.[15][16]

Sognnes og andre har også pekt på at bergkunsten må ha vært synlig på god avstand for den som kommer i båt langs den daværende strandlinja, og at bergkunsten kan ha vært en synlig og tydelig markering for tilreisende og forbipasserende.[3][17] Slike markeringer kan ha vært en metode å manifestere en stammes eller gruppes tilstedeværelse. Noen helleristningsforskere antyder at de avbildede dyrene kan ha vært totemdyr for en stamme/gruppe.[2]

Når det gjelder det rombeformede «båndet» eller mønsteret, er dette ikke sikkert forklart. Sognnes foreslår at «hallusinasjonene til sjamaner i transe kan være opprinnelsen til de mange geometriske mønstrene blant helleristningene.»[16] Gjessing har på sin side sammenlignet med symbolske bildeframstillinger i sin tids «etnografiske, primitive kunst», og mener at de geometriske mønstrene kan være stiliserte, symbolske framstillinger av dyr eller situasjoner.[18]

Området i dag

[rediger | rediger kilde]

Helleristningene på Hell er tilrettelagt med skilting. På grunn av terrenget ved Steinmohaugen er den eneste adkomsten gjennom boligfeltet som ligger rett sør for haugen.

Bilde av en helleristning dyrefigur, sannsynligvis hjort. Like ved dyrefiguren fra steinalderen har noen i nyere tid risset inn "LENA" .
Dyrefigur, sannsynligvis hjort, og hærverk fra nyere tid hvor noen har risset inn "LENA" nede til venstre i bildet.

Feltet inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen.[19] Motiv fra bergkunsten her ble brukt på det første kjentmannsmerket for Stjørdalregionen i 2004.[20] Feltet har vært utsatt for hærverk.[21]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Heidrun Stebergløkken. Bergkunstens gestalter, typer og stiler : en metodisk og empirisk tilnærming til veidekunstens konstruksjonsmåter i et midtnorsk perspektiv. Doktoravhandling NTNU, 2016. (pdf)
  2. ^ a b c d e Kjell Brevik: Helleristningene på Hell; «Fortelling», Digitalt museum
  3. ^ a b c d e Sognnes Det levende berget,1999; side 24, 82
  4. ^ Sveian, Harald (1995). Sandsletten blir til : Stjørdal fra fjordbunn til strandsted. Norges geologiske undersøkelse. s. 47. ISBN 8273851664. 
  5. ^ (no) «Lånke 1, Bergkunst». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  6. ^ Sognnes Helleristninger i Stjørdal,1999; side 7-11, 40
  7. ^ a b c Lossius 1898
  8. ^ Hallström 1908
  9. ^ a b c d Petersen 1931
  10. ^ Sognnes 1983
  11. ^ a b c d e Gjessing 1936
  12. ^ (no) «Hell, Bergkunst». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  13. ^ a b Gro Mandt og Trond Lødøen. Bergkunst : helleristningar i Noreg. Samlaget, 2005. ISBN 9788252162271. Side 101-102
  14. ^ Norheim, Olav (1997). Bilde i berg : helleristningar i Norge. Samlaget. s. 19. ISBN 8252149928. 
  15. ^ Kalle Sognnes (1993). «Hell, Stjørdal». Kulturminner i Stjørdal, Frosta, Levanger, Verdal, Inderøy, Steinkjer. Verdal: Stiklestad Nasjonale Kulturhus. s. 15-17. ISBN 8291350000. 
  16. ^ a b Kalle Sognner. «Fortidens religioner». I: Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Redigert av Ida Bull. Tapir forlag, 2005. ISBN 978-82-519-2001-8. Side 173
  17. ^ Sigmund Kinn Alsaker. «Steinalderen». I: Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Redigert av Ida Bull. Tapir forlag, 2005. ISBN 978-82-519-2001-8. Side 55
  18. ^ Gjessing 1936, side 147
  19. ^ Helle Vangen Stuedal. «Bergkunstreisen i Trøndelag»; Spor; 2020, nr 2
  20. ^ Kjentmannsmerket; Spennende kulturhistorisk skattejakt i Stjørdalsregionen; kjentmann.no
  21. ^ Kalle Sognnes (2010). «Bilder på berget». I: Se Trøndelag! : kunst og visuell kultur i midten av Norge. BInd 1: Kunsten før kunsten. Tapir akademisk forlag. Side 73-108. ISBN 978-82-519-2617-1

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
De geometriske figurene oppe til høyre er ikke sikkert tolket.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Helleristningene_på_Hell&oldid=24493417»