Hopp til innhold

Bardalfeltet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bardalfeltet
LandNorges flagg Norge
Høyde o.h.42 meter
Kart
Bardalfeltet
64°02′41″N 11°23′28″Ø
Bardalfeltet på Commons

Bardalfeltet er et stort helleristningsfelt på gården Bardal i Steinkjer, Trøndelag. Det spesielle med helleristningene på Bardal er at bergkunstfigurer fra steinalderen, bronsealderen og jernalderen finnes på den samme flata, og at de nyere figurene er hogd over figurer fra steinalderen. Det har vært hugget bilder i berget her gjennom flere tusen år, fra 4000 f.Kr. til år 0.

De to hovedkategoriene av helleristninger i Norden er veideristninger og jordbruksristninger. Veideristningene er eldst, og har motiv med ulike byttedyr eller totemdyr: hjortedyr, hvaler og sjøfugl. De yngste ristningene er jordbruksristninger fra bronsealderen og eldre jernalder. Motivene her er særlig båter, men også skålgroper, mennesker, hester og geometriske figurer.

På Bardal finnes begge kategoriene på samme felt. Den nye generasjonen av ristninger er til dels plassert rett over de gamle veideristningene. Dette kan gjøre Bardalfeltet litt vanskelig å forstå ved første blikk. Man tror at selve prosessen med å hugge de nye motivene over de gamle, har hatt en betydning.

Stedet og funnet

[rediger | rediger kilde]
Gården Bardal i 1953. Helleristningene finnes i skogkanten til venstre for gårdstunet.
Foto: Vilhelm Skappel for Widerøe.

Beitstad ligger på nordsiden av Beitstadfjorden, den innerste delen av Trondheimsfjorden. Sammen med Stjørdal har Beitstad den største konsentrasjonen av kjente helleristninger i Midt-Norge.[1] I tillegg til Bardal finnes det helleristninger på Hammer, Skjevik, Homnes og Tessem.

Professor Anders Hagen antyder at Beitstad kan ha vært et «kultisk sentrum» for fangstfolk i Inntrøndelag, med sin beliggenhet mellom fjell, skog og kyst.[2] Hagen mener at de tre feltene Bardal, Hammer og Homnes/Skotrøa utgjorde et sentrum i helleristningspraksisen i området.

Feltet ble først oppdaget og beskrevet av Knut Henrik Lossius i 1896.[3][4] Han var lærer ved Trondheim katedralskole og medlem av Vitenskapsselskapet i Trondheim. I sin første presentasjon ga han inntrykk av at ristningene var kjent lokalt fra før, og omtalt for ham. I forbindelse med Lossius' besøk på stedet, ble ristningene tegnet opp av offiseren Karl Eystein Kvam fra Steinkjer.

Etter at Lossuis hadde vært der, ble Bardal besøkt av arkeologene Gustaf Hallström, Karl Ditlev Rygh, Theodor Petersen og Gutorm Gjessing i løpet av de første 40 årene.[5] Gjessing mente at Hallströms drøftinger av ristningene hadde gjort Bardalfeltet til «et hovedpunkt i nærsagt all drøftelse av helleristningsproblemer i det hele.»[5]

Hovedfeltet ligger i en sørvendt skråning, bare noen meter fra husene på gården Bardal. I tillegg til hovedfeltet, «Bardal 1»,[6] er det også funnet fire andre, mindre grupper av av ristninger i nærheten av hovedfeltet: seks dyrefigurer samlet på ett sted,[7] noen skålgroper,[8] og noen båtfigurer.[9][10]

Beskrivelse av figurene

[rediger | rediger kilde]
Hovedfeltet inneholder en blanding av flere lag / generasjoner med ristninger.

Feltet er et av de største i Midt-Norge, og ristningsflaten er 26 meter bred, og 13 meter høy.[6] Berget skråner, med en vinkel på om lag 35°[5]

Flaten er delt i to av en loddrett sprekk. De fleste av de rundt 400 figurene finnes på den vestre/venstre flaten, og det er også her at veideristninger og jordbruksristninger overlapper.[1] På den høyre delen finnes noen få figurer: fotspor, båter og mindre dyr.[1]

Veideristninger

[rediger | rediger kilde]
Gutorm Gjessings skisse over skiktet med veideristninger
Fuglefigurer av «fugl-hval-typen» til venstre og nederst. Til høyre to personer, antagelig et samleie.[5]
Foto: Gutorm Gjessing

De om lag 50 veideristningene er det eldste sjiktet i feltet med motiver av diverse byttedyr av tilnærmet naturlig størrelse. En gruppe med elgfigurer som overlapper hverandre er konturhogd i en naturalistisk stil og naturlig størrelse. Dette tolkes som et tegn på at figurene er fra de tidligst kjente fasene med bergkunst. Overlappingen mellom elgfigurene kan forstås som et forsøk på å etablere perspektiv eller dybdevirkning.[11] I alt finnes det 15–20 hjortedyr på feltet. I den grad disse kan artsbestemmes er det mest elg, men også noen reinsdyr.[5] De største elgene er 330, 260 og 240 cm lange.[5]

Øverst på bergflaten finnes en hvalfigur som er seks meter lang. Hvalen er forsøksvis artsbestemt som en nebbhval.[5] I tillegg til hjortedyrene og hvalen finnes fem fugler og én bjørn. Fuglefigurene er fra 20 til 60 cm lange.[5] Figurene er av «fugl-hval-typen», det vil si de er formet på en slik måte at de kan tolkes både som hvaler og fugler.[6]

Noen menneskefigurer finnes også; en mann (114 cm høy) med kraftig markert penis, og et par figurer som antas å utgjøre en samleiescene.[5]

Jordbruksristninger

[rediger | rediger kilde]

De øvrige figurene er typiske for bronsealderens jordbruksristninger, det vil si fra rundt 1800 til 500 før Kristus. Disse nyere ristningene er for det meste av båter, men også hester, spiralfigurer og skålgroper.[2][12] I alt omfatter det vestlige delen rundt 150 skip, 59 hester, 1 hund, 15 fotsåler og 11 ring-/spiralfigurer fra bronsealderen. Den østligste delen av feltet inneholder 43 skip, 17 fotsåler, 5 hester, 1 hund og 3 ringfigurer.[6][13]

De største av båtfigurene er 4,5 m lang, og har 90 mannskapsstreker.[2] De loddrette strekene i båtristningene blir vanligvis tolket som mennesker, og kalles gjerne mannskapsstreker. Denne båtfiguren er en av de største kjente båtristningene i Norden. De fleste båtfigurene her er av «bronsealdertypen», med markert bunnplanke/kjøl og reling. Både kjøl og reling strekker seg ut over båtrommet, på samme måte som på Hjortspringbåten, et jernalderfunn fra Danmark.[6][13]

Fotsålene som forekommer i mange bronsealderristninger har blitt forstått både som spor av mennesker, og som spor av guder.[2] De få menneskefigurene i bronsealdersjiktet er spesielle, med stor kropp, kraftige bein og små hoder. De har ikke armer.[2] Spiralene, sirklene og ring-figurene er av vanlig bronsealdertype, og Hagen finner ingen særlig «trøndersk dialekt» i bildespråket.[2]

Overblikk og tolkninger

[rediger | rediger kilde]
Båtfigurer på Bardalfeltet med mulige lurblåsere.

Det er enighet om at ristningene på Bardal ble laget over lang tid, fra steinalderen (kanskje 4000 før Kristus) gjennom bronsealderen og fram til tidlig jernalder, omkring år 0.[11] Gruppen med elgfigurer var sentrum i den første fasen.[11] Etter hvert ble det hugget inn flere andre veideristninger utover på berget.[11] I tillegg til at det er utstrakte overhogginger av jordbruksristninger over veideristningene, forekommer det også overhugninger innenfor de to kategoriene. Feltet har derfor vært brukt gjennom flere generasjoner og tidsfaser innenfor hver av de to hovedkategoriene.[1]

De som senere hugget inn båter og andre bronsealdermotiv, gjorde dette uten å ta hensyn til de figurene som fantes på bergflatene fra før.[11] Noen mener at selve prosessen med å hugge de nye motivene over de gamle, har hatt en betydning.[13] Arkeologiprofessoren Kalle Sognnes skriver at «det virker som om det i hvert fall delvis var viktig å rasere det som allerede eksisterte, men også å utnytte det som måtte finnes av overnaturlige – eller underjordiske – krefter i nettopp dette berget.»[14] Sognnes peker samtidig på at dette er et avvik; det vanlige er at bronsealderristninger blir plassert med respekt for eldre ristninger.[14]

Sognnes har også studert forekomster av lurer, musikkinstrument støpt i bronse, på nordiske helleristninger. Han finner minst 50 lurer på båtristningene på Bardalfeltet. Noen av mannskapsstrekene strekker seg høyere enn de andre, og disse forhøyde, krumme strekene blir tolket som lurer.[14][15] Lurblåserne på ristningene opptrer som regel i par. Sognnes ser lurblåserne i sammenheng med at stedet har naturgitte forutsetninger for å fungere som møtested for et større område.[14]

Ved den høyere strandlinja som fantes i steinalderen og bronsealderen (såkalt landheving), ville jorda nedenfor gården utgjøre ei grunn vik hvor båter kunne legge til. Gårdstunet ligger på en terrasse som egner seg som samlingsplass, og litt ovenfor ristningsflata i berget ligger ei berghylle som kunne utgjør en scene for ritualer.[14] Sognnes antyder derfor at Bardal kan ha fungert som en møteplass eller grensesone der folk fra en ny, ekspanderende sjøfartskultur møtte mennesker som levde på tradisjonelt vis, og at overhuggingen er det sjøfarende folkets markering av sin egen, nyere tilstedeværelse.[14]

Området i dag

[rediger | rediger kilde]
Bardal i 2010. Venstre flate.
Foto: Colliekar
Ved Lamtrøa («Bardal 3») finnes en liten flate med seks figurer, hvorav minst tre dyrefigurer.[7]

Bardalfeltet ligger ikke langt fra fylkesvei 6982, rundt 11 km vest for Steinkjer sentrum.

Hovedfeltet ble tilrettelagt for turisme i 1962.[16] Steinkjer kommune satte opp en steinmur og nettinggjerder og anlagt en vei vest for gårdsbygningene på Bardal. I 1951 hadde ristningene blitt malt i to farger; veideristningene i gult, og jordbruksristningene i rødbrunt. Slik kunne man enkelt skille bergkunst fra de to tidsepokene fra hverandre.[15] De siste restene av den oppmalingen som ble introdusert i 1951 og fornyet i 1973 ble fjernet i 2016 og 2017.[13][17][18]

Bardalfeltet inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen.[19] Siden 2005 har Vitenskapsmuseet og fylkeskommunen behandlet feltet som en del av Riksantikvarens bevaringsprogram for bergkunst. Man sprayer ristningsfeltet med etanol for å hindre planter, mose og alger i å bryte ned berget. Vinterstid dekkes bergflaten med byggfolie og pvc-duk med innsveiset isolasjonsmatte.[20][21] Bardalfeltet er omtalt i rundt 70 artikler og bøker; dels på grunn av de monumentale figurene, og dels på grunn av overhugningene.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d Sognnes 1999
  2. ^ a b c d e f Hagen 1990
  3. ^ Lossius 1896
  4. ^ «Nyopdagede helleristninger». Trondhjems Adresseavis 1896.08.14. 1896. s. 1. 
  5. ^ a b c d e f g h i Gjessing 1936
  6. ^ a b c d e f (no) «Bardal I». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  7. ^ a b (no) «Bardal 3». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  8. ^ (no) «Bardal 4». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  9. ^ (no) «Bardal 2». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  10. ^ (no) «Bardal 5». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  11. ^ a b c d e Kalle Sognnes. «Bilder på berget». I: Se Trøndelag! : kunst og visuell kultur i midten av Norge. BInd 1: Kunsten før kunsten. Tapir akademisk, 2010. Side 73–108. ISBN 978-82-519-2617-1
  12. ^ Kalle Sognnes. «Helleristninger». I: Kulturminner i Stjørdal, Frosta, Levanger, Verdal, Inderøy, Steinkjer. Redigert av Ingrid Smedstad og Sverre Krüger. Utgitt av Stiklestad Nasjonale Kulturhus, 1993. Side 11–31
  13. ^ a b c d Eva Lindgaard: Unike helleristninger Arkivert 27. januar 2022 hos Wayback Machine.; Norark.no, 9.11.2015
  14. ^ a b c d e f Sognnes 2016
  15. ^ a b Møllenhus 1951
  16. ^ Sverre Marstrander (1963). «Helleristningsfeltet på Bardal, Beitstad, Nord-Trøndelag». Viking. s. 181–182. 
  17. ^ Heidrun Stebergløkken, m.fl. Laboratorieforsøk og testforsøk for fjerning av maling på helleristningsfeltene Hell I, Stjørdal kommune og Bardal I, Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag. NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport; 2016/9. (pdf)
  18. ^ Daniela Pawel, m.fl. NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport 2017/10. Fjerning av oppmaling ved bergkunstfeltene Hell I (A+B), Stjørdal kommune og Bardal I (A+B), Steinkjer kommune, Nord-Trøndelag. NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport; 2017/10. (pdf)
  19. ^ Helle Vangen Stuedal. «Bergkunstreisen i Trøndelag»; Spor; 2020, nr 2
  20. ^ Usikker framtid for bergkunsten i Norge; forskning.no, 11.5.2019
  21. ^ Bevaringsprogramma – Bergkunst; riksantikvaren.no

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
En dobbeltspiral med ringer rundt.
Foto: Gutorm Gjessing
  • Knut Henrik Lossius (1896). «Arkæologiske Undersøgelser i 1896» I: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1896. (pdf)
  • Knut Henrik Lossius (1896). «Helleristningen paa Bardal i Beitstaden». Aarsberetning for Foreningen til norske fortidsmindesmærkers bevaring. s. 145–149. 
  • Knut Henrik Lossius (1897). «Arkæologiske Undersøgelser i 1897» I: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1897. (pdf)
  • Gustaf Hallström (1907). «Hällristningarna kring Trondhjemsfjorden». I: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1907. (pdf)
  • Gustaf Hallström (1907). «Hällristningar i norra Skandinavien» I: Ymer. (Ymer 1907; skannede boksider hos runeberg.org)
  • Gustaf Hallström (1908). «Nordskandinaviska hällristningar. 2: De norska ristningarna». I: Fornvännen. (pdf)
  • Gustaf Hallström (1909). «Nordskandinaviska hällristningar. 2: De norska ristningarna; del 2». I: Fornvännen. (pdf)
  • Karl Ditlev Rygh (1910). «Arkæologiske Undersøgelser 1910» I: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter 1910. Side 26–30. (pdf)
  • Theodor Petersen (1922). «Fra hvilken tid stammer de naturalistiske helleristninger?». Naturen. Oslo: Universitetsforlaget. s. 88-108. 
  • Gutorm Gjessing (1935). «Die Chronologie der Schiffdarstellungen auf den Felsenzeichnungen zu Bardal». I: Acta Archaeologica 6. Side 125-139.
  • Gutorm Gjessing (1936). Nordenfjelske ristninger og malinger av den arktiske gruppe. Aschehoug. s. 30–61,. 
  • Kristen Rolseth Møllenhus (1951). «Helleristningene på Bardal i Beitstad». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. s. 49–55. 
  • Egil Bakka (1973). «Om alderen på veideristningane». Viking. s. 151–187. 
  • Anders Hagen (1990). Helleristningar i Noreg. Samlaget. s. 101-105, 117–123. ISBN 8252131549. 
  • Groven, Gunnar (1992). Fornminner og oldsaker i Steinkjer kommune. Steinkjer kommune. s. 8-11. 
  • Kalle Sognnes (1999). Det levende berget. Tapir. s. 96–97. ISBN 8251915201. 
  • Kalle Sognnes (2008). «Stability & Change in Scandinavian Rock-Art : The Case of Bardal in Trøndelag, Norway». Acta Archaeologica. 79. s. 230–245. ISSN 0065-101X. 
  • Ulf Bertilsson (2013). « Footprints on the Rock Faces - following the Tracks of Cosmological Archetypes and Pictograms for Millennia of Prehistory». I: Counterpoint : Essays in Archeology and Heritage Studies in Honour of Professor Kristian Kristiansen. Edited by Sophie Bergerbrant and Serena Sabatini. Oxford : Archaeopress. (BAR international series; 2508) ISBN 9781407311265
  • Geir Grønnesby (2016). Kalkeringer av helleristninger i Beitstad, Steinkjer 1997-2015. NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport; 2016/8. (pdf)
  • Kalle Sognnes (2016). «Med båt og lur : bronsealdermusikk i Trøndelag». Årbok for Nord-Trøndelag historielag. s. 9–22. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bardalfeltet&oldid=24289518»