Haugbrott

Gokstadhaugen ble åpnet 50-60 år etter gravleggingen.

Haugbrott eller gravbrott er en betegnelse for innbrudd i, eller åpning av, gravhauger for å påvirke gravgodset, enten noe fjernes eller legges til, og haugbrott er et kjent motiv i sene islandske sagaer. Arkeologen A.W. Brøgger påpekte i sin bok fra 1945 at graver fra folkevandringstid og vikingtid - som utgjør de fleste gravhaugene i Norge - oftest er urørte. Derimot bærer storhauger fra yngre jernalder ved Oslofjorden preg av at noen har gravd seg inn i dem, og for flere gravhauger og skipsgraver i området har dette skjedd allerede på 900-tallet, bare 1-2 generasjoner etter at de faktisk var reist. Tidligere ble haugbrott oftest tolket som plyndring av verdifullt gravgods. Men noen tilfeller kan ha vært motivert av datidens tro og religionsutøvelse, eller som en maktpolitisk handling, slik som arkeologen Bjørn Myhres tolkning av haugbrott i storhauger langs Oslofjorden som organisert av Danmarks konge Harald Blåtann, for å markere dansk overherredømme i Viken. Det er iallfall påfallende at like store skipsgraver utenfor Blåtanns interessesfære - som Storhaug og Salhushaugen på Karmøy og Raknehaugen i Ullensaker - fikk stå i fred.

På Vinjeøra ble det funnet en dobbelt båtgrav, hvor noen gravde seg ned midt i den eldste båten og anla nok en grav. Den nøyaktige plasseringen av denne yngre graven viser at folk visste presis hvor den eldste graven befant seg. Også hauger uten menneskelige rester, såkalte kenotafer, har vært utsatt for haugbrott.

Ulike teorier om haugbrott

Det er fire hovedforklaringer på hva som motiverte haugbrott.

• Ren plyndring eller skattegraving til personlig vinning. Dette motivet ble ofte fremhevet i eldre forskning, og da Gokstadskipet ble utgravd i 1880, ble det oppdaget at noen en gang i tidsrommet 950-1000 hadde gravd en 14 meter lang gang inn fra østsiden av haugen. Selve gravkammeret var brutt opp, og både den døde og flere gjenstander var fjernet. I innbruddsgangen var det etterlatt knokler fra den døde, tøyrester, deler av en seng, et spillebrett og en ridesal, og skapte inntrykk av et plyndringstokt, mens Brøgger foreslo at inntrengerne først og fremst hadde vært ute etter magiske gjenstander - eller kanskje ville forhindre gjengangeri.
• Translatio. Det har blitt foreslått at haugbrott skjedde fordi de hauglagtes kristne etterkommere ønsket å gi de hedenske forfedrene sine en kristen begravelse. Man ser da for seg at folk hentet ut en knokkel eller lignende fra avdøde, velsignet det, og gravde det ned igjen. Egil Skallagrimsson tilbrakte sine siste år hos brordatteren Tordis Torolvsdatter og hennes mann Grim på gården Mosfell; da han døde, reiste Grim en haug for ham på Tjaldanes og gravla ham der. Men senere lot Tordis og Grim seg døpe, og dermed ble Egil hentet ut av gravhaugen sin og gravd ned i kirken Grim lot bygge på Hrísbrú. Da den kirken ble revet, ble det gravd opp noen knokler de mente måtte være Egils, og disse ble flyttet nok en gang, denne gang til kirkegården i Mosfell.
• Uthenting av symbolske gjenstander. I middelalderen hadde man forestillinger om at fikk man hentet ut av graven gjenstander - sverd, ringer eller andre statussymboler - som hadde tilhørt avdøde, kunne de på magisk vis overføre avdødes krefter og evner til den som hentet dem ut. Dette var ikke risikofritt, for de gravlagte, «haugbuene», ville ha graven sin i fred. I Tåtten om Olav Geirstadalv berettes at Rane den vidfarne - Harald Grenskes fosterbror - i en drøm så den avdøde Olav Geirstadalv som forklarte hvordan Rane kunne bryte seg inn i graven hans. Rane så gjorde, så den døde som satt på en stol midt i graven, hogg av hodet hans slik Geirstadalven selv hadde forklart ham, og hentet ut sverdet Bæsing, et belte og en armring av gull. Geirstadalven forklarte ham videre at Åsta Gudbrandsdatter lå i barnsnød, og at barnet satt fast, så Rane fikk komme henne til hjelp og forløse henne med beltet fra graven. Guttebarnet som da ble født, skulle Rane gi navnet Olav. Rane så gjorde, og ble også fosterfar for gutten («Rane kongsfostre»). I tillegg ga han den nyfødte sverdet Bæsing og armringen fra Olav Geirstadalvs grav. Beretningen gjenfinnes i flere håndskrifter med Olav den helliges saga, mens Snorre utelot den. A.W. Brøgger mente tåtten var en overlevering om haugbrottet i Kongshaugen på Gokstad.

Harald Blåtanns runestein, Jellingsteinen. Her står det at «Harald konge ba gjøre disse kumbler [«minner»] etter Gorm sin far og Thyra sin mor, den Harald som vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne.» I forbindelse med at Harald underla seg området rundt Oslofjorden, kan han ha initiert haugbrott i gravhaugene i Vestfold.

• Haugbrott som en rituell handling. Bjørn Myhre mente at haugbrott var ideologisk motivert, rent symbolske handlinger for å markere egen makt og vanære andre dynastier. Denne teorien er den dagens forskere setter mest lit til. De fleste haugbrott ser ifølge arkeologiske undersøkelser ut til å være foretatt kort tid etter at de aktuelle haugene ble reist. Da har brottene trolig foregått i offentlighet, når en ny konge eller herskerslekt tok makten i et område.

Eksempler på haugbrott

Harald Blåtann ble tatt til konge i Viken rundt 970. Ut fra dateringer av spader funnet i innbruddsgangene i både Oseberghaugen utenfor Tønsberg og Gokstadhaugen, ble begge storhaugene plyndret en stund etter 953, et påfallende samsvar med Harald Blå­tanns regjeringstid. Om han ikke deltok personlig i plyndringene, kan han ha organisert dem for å markere sin makt. Alle Borrehaugene viser spor etter haugbrott, utført på samme vis og omtrent samtidig. A.W. Brøgger påpekte at gravingen var en så omfattende oppgave at det var umulig å foreta den i det skjulte.

Litteratur

• Myhre, Bjørn, Haugbrott eller gravplyndring i tidlig kristningstid? I: Hansen, Jan Ingar & Bjerva, Knut G. (red), Fra hammer til kors, 1000 år med kristendom, brytningstid i Viken. Schibsted, Horten 1994
• Myhre, Bjørn & Gansum, Terje, Skipshaugen, 900 e.Kr. Tønsberg, Midgard Historisk senter 2002
• Ólafs saga híns helga, utgitt av R. Keyser og C. R. Unger, Christiania 1849
• Østigård, Terje & Gansum, Terje, En haug med ritualer - Haugar og rikssamlingene

Eksterne lenker

• Arkeologi i nord: Å rane de døde, Frans Arne Stylegars sider om arkeologi og historie, 2008.
• Å grave i andres graver. Om det unaturlige i å åpne gravhauger, artikkel av Atle Omland, 2002, hos Heimskringla.no
• En haug med ritualer - Haugar og rikssamlingene, artikkel av Terje Gansum og Terje Østigård
• Fra høvdingdømmer til kongedømme, om bl.a haugbrott i Gokstad- og Oseberghaugen, muligens initiert av Harald Blåtann. Artikkel hos Norgeshistorie.no

Autoritetsdata