Hopp til innhold

Harold Macmillan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Harold Macmillan
Født10. feb. 1894[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Chelsea
Død29. des. 1986[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (92 år)
Sussex
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, militært personell, Storbritannias statsminister (1957–1963), leder (Det konservative parti, 1957–1963) Rediger på Wikidata
Utdannet vedBalliol College
Eton College
Summer Fields School
EktefelleDorothy Macmillan (1920–1966)[5][6]
FarMaurice Crawford Macmillan[5]
MorHelen Artie Tarleton Belles[5][7]
SøskenDaniel Macmillan
BarnMaurice Macmillan[5]
Caroline Faber[5]
Catherine Macmillan[5][7]
Sarah Heath[5]
PartiDet konservative parti
NasjonalitetStorbritannia
GravlagtSussex
Medlem avRoyal Society (1962–)
Europarådets parlamentarikerforsamling
UtmerkelserFour Freedoms Award - Freedom Medal (1984)
Order of Merit
Médaille Interalliée 1914-1918
Benjamin Franklin-medaljen (1976)
Storbritannias statsminister
1957–1963
ForgjengerAnthony Eden
EtterfølgerAlec Douglas-Home
Våpenskjold
Harold Macmillans våpenskjold
Harold Macmillan på Commons

Maurice Harold Macmillan, 1. jarl av Stockton, (født 10. februar 1894 i Belgravia i London, død 29. desember 1986 i Chelwood Gate i East Sussex) var en britisk politiker for det konservative partiet. Han var statsminister fra 1957 til 1963.

Under andre verdenskrig var han den britiske regjeringens representant i middelhavsområdet. Der knyttet han varige vennskapsbånd med Dwight Eisenhower, noe som skulle få stor betydning senere i hans politiske karriere. I Winston Churchills andre regjering ble han i 1951 boligminister, og i 1954 forsvarsminister. I en kort periode i 1955 var han utenriksminister. I Anthony Edens påfølgende regjeringen var han fra 1955 og frem til 1957 finansminister.

Han fremstod som en naturlig kandidat til statsministerembetet ved Edens avgang i 1957. Det kom likevel overraskende at det ble han som overtok som statsminister og ikke Richard Austen Butler. Etter at han trakk seg fra politikken ble han formann for forlagshuset Macmillan.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Harold Macmillan tilhørte en bokforleggerslekt. Han var tredje sønn av den skotske forlegger Maurice Crawford Macmillan (1853–1936) og hans amerikanske hustru Helen (Nellie) Artie Tarleton Belles (1856–1937).

Politiker

[rediger | rediger kilde]

Han ble innvalgt i underhuset i 1924 som unionist og fikk sin første ministerpost i 1951, som boligminister, en post som han innehadde frem til 1954. Under de årene ble det oppnådd en produksjon av 300 000 nye boliger hvert år.

Årene 1955-1957 var Macmillan finansminister.

Han ble statsministeri 1957, da Anthony Eden gikk av etter Suezkrisen. Et av de mer akutte spørsmål som Macmillian ble stilt overfor var Kyprosspørsmålet, indirekte påvirket av krisen i Suez, men også av en geriljakrig som ble ført av EOKA.

Macmillian utarbeidet planen som munnet ut i Zürichavtalen. Den gav Kypros selvstendighet etter århundrer som utenlandsk besittelse, de siste årtiene som kronkoloni. Han undertegnet avtalen i London sammen med de to andre pretendentene til øya, Tyrkia under Adnan Menderes og Hellas under Konstantin Karamanlis.[8] Ifølge den innmgåtte avtalen fikk Storbritannia beholde to suverene militærbaser på Kypros, Dhekelia og Akrotiri, som de har holdt på siden, og fikk, likesom Tyrkia og Hellas, militør intervensjonsrett på hele øya.[9]

Macmillan ledet det konservativ parti til valgseier i 1959 med sitt slaagord You've never had it so good («Dere har aldri hadt det så godt»). Uttalelsen gjenspeilet de til sist forbedrede forholdene etter den langvarige etterkrigskrisen. Men det reflekterte også en likegladhet med utilfredsstillende økonomiske utviklingstakten, som da lå betydelig etter land som Tyskland.

Macmillan forsøkte å holde vedlike det britiske kjernevåpenarsenal og han var ansvarlig for innkjøpet av de amerikanska Polarismissilene i 1962. Han forutså forandringer i det sørlige Afrika. I februar 1960 holdt han en berømt tale i Sydafrikas parlament i Kapstaden, der han blant annet sa The wind of change is blowing through this continent. Hans forsøk på å gjøre Storbritannia til medlem i Fellesmarkedet i 1963 ble stanset av Frankrikes president Charles de Gaulle.

Under Macmillans tid som statsminister inntraff i 1963 den såkalte Profumoaffæren, som var nær ved å føre til regjeringens fall.

Macmillan gikk av i juli 1963 av helsegrunner. Han ble adlet som viscount Macmillan av Ovenden og earl av Stockton 1984.

Verker og skrifter

[rediger | rediger kilde]
  • Mit Robert Boothy, John Loder & Oliver Stanley: Industry and the State: A Conservative View. Macmillan, London 1927
  • Reconstruction: A Plea for a National Policy. Macmillan, London 1933
  • The Middle Way. A study of the problem of economic and social progress in a free and democratic society. Macmillan, London 1938 (und weitere Auflagen) ISBN 0-7158-1333-1
  • Winds of Change, 1914–1939. Macmillan, London 1966, ISBN 0-333-06639-1.
  • The Blast of War, 1939–1945. Macmillan, London 1967, ISBN 0-333-00358-6.
  • Tides of Fortune, 1945–1955. Macmillan, London 1969, ISBN 0-333-04077-5.
  • Riding the Storm, 1956–1959. Macmillan, London 1971, ISBN 0-333-10310-6.
  • Pointing the Way, 1959–1961. Macmillan, London 1972, ISBN 0-333-12411-1.
  • At the End of the Day, 1961–1963. Macmillan, London 1973, ISBN 0-333-12413-8.
  • The Past Masters: Politics and Politicians. Macmillan, London 1975, ISBN 0-333-19017-3.
  • War Diaries: Politics and War in the Mediterranean, January 1943– May 1945. Macmillan, London 1984, ISBN 0-312-85566-4.
  • The Macmillan Diaries. The Cabinet Years 1950-57. Editiert av Peter Catterall. Macmillan, London 2003, ISBN 978-0-230-76843-7.
  • The Macmillan Diaries. Prime Minister and After, 1957-1966. Redigert av Peter Catterall. Macmillan, London 2011, ISBN 978-1-4050-4721-0.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Richard Aldous / Sabine Lee (utg): Harold Macmillan: Aspects of a Political Life. St. Martin’s Press, London 1999, ISBN 978-0-312-21906-2
  • Gerhard Altmann: Abschied vom Empire. Die innere Dekolonisation Großbritanniens 1945–1985. Wallstein, Göttingen 2005, ISBN 3-89244-870-1.
  • Simon Ball: The Guardsmen: Harold Macmillan, Three Friends and the World They Made. Harper Perennial, London 2005, ISBN 978-0-00-653163-0.
  • Francis Beckett: Macmillan (20 British Prime Ministers of the 20th Century). Haus Publishing Ltd, London 2006, ISBN 978-1-904950-66-0
  • L. J. Butler / Sarah Stockwell (Herausgeber): The Wind of Change: Harold MacMillan and British Decolonization. Palgrave, London 2013, ISBN 978-0-230-36103-4
  • Richard Davenport-Hines: An English Affair: Sex, Class and Power in the Age of Profumo. HarperCollins, London 2013, ISBN 978-0-00-743585-2
  • Anthony O. Edmonds / E. Bruce Geelhoed: Eisenhower, Macmillan and Allied Unity 1957-61. Palgrave Macmillan, Basingstoke 2003, ISBN 0-333-64227-9
  • Nigel Fisher: Harold Macmillan. Weidenfeld & Nicolson, London 1982, ISBN 978-0-297-77914-8.
  • George Hutchinson: The Last Edwardian at No.10: An Impression of Harold Macmillan, Quartet Books, London 1980, ISBN 978-0-7043-2232-5
  • Elizabeth James: Macmillan: A Publishing Tradition. Palgrave Macmillan, Basingstoke 2002, ISBN 0-333-73517-X.
  • Peter Mangold: The Almost Impossible Ally. Harold Macmillan and Charles De Gaulle. IB Tauris, London 2006, ISBN 978-1-85043-800-7
  • Giles Radice: Odd Couples: The Great Political Pairings of Modern Britain. I.B.Tauris, London 2015, ISBN 978-1-78076-280-7
  • Dominic Sandbrook: Never Had It So Good: A History of Britain from Suez to the Beatles, Abacus 2005, ISBN 978-0-349-14127-5 (englischsprachig, über Großbritannien von 1956 bis 1963).
  • D.R. Thorpe: Supermac - The Life of Harold Macmillan. Chatto & Windus, London 2010, ISBN 978-0-7011-7748-5.
  • John Turner: Macmillan (Profiles in Power). Routledge, London 1994, ISBN 978-0-582-55386-6
  • Charles Williams: Harold Macmillan. Weidenfeld & Nicolson, London 2009 ISBN 978-0-7538-2702-4.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Harold-Macmillan, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Harold Earl of Stockton Macmillan, Munzinger IBA 00000002740, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Peerage person ID p1029.htm#i10287, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «TIME, "Hospital Ceremony", Mar. 02, 1959». Arkivert fra originalen 25. mai 2012. Besøkt 14. mars 2016. 
  9. ^ Information om Macmillians betyning for Zürichavtalen og Kypros selvstendighet kommer hovedsakelig fra Kjell Säfström, Problemet Cypern, Världspolitikens dagsfrågor 7/1964, Utrikespolitiska institutet Stockholm 1964, s. 12 f

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Storbritannias statsminister
1957–1963 		Etterfølger
Forgjenger  Storbritannias utenriksminister
1955–1960 		Etterfølger
Forgjenger  Leder for det britiske konservative parti
1957–1963 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harold_Macmillan&oldid=23889756»