Gunnar Lindvig
Gunnar Lindvig (1905–1944) var under andre verdenskrig politiinspektør i Stapo og ble likvidert av Hjemmefronten[1]. Han var den første Stapo-mannen som ble likvidert i Oslo, noe som skal ha utløst den tyske Operasjon Blumenpflücken. Han ble ansett for å være en av de farligste politimennene, og «...ettersom krigen utviklet seg, ble han mer og mer fanatisk...»
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han var sønn av Gustav Torgersen Lindvig (født 1863) og Kristine Ivarsdatter Lindvig (født 1877), begge fra Ringebu. Han hadde to eldre brødre, og en yngre bror og søster. Arnfinn Moland hevder at han var bror til frontkjemperen Olaf T. Lindvig, men ifølge Historisk befolkningsregister var de fetre (fedrene var brødre).
I folketellingen i 1920 står han registrert sammen med resten av familien hjemme på gården Seielstad i Ringebu, som gårdsarbeider sammen med sine to eldre brødre og faren. I folketellingen i 1910 kalles gården «Segelstad Øvre», og familiens navn staves «Lindvik».
Likvideringen
[rediger | rediger kilde]Gunnar Lindvig var ugift og barnløs, men forlovet med Aagot Edwardsen som var halvt så gammel som han selv, og kontordame hos Stapo siden 1943. 19 år gamle Edwardsen hadde allerede rukket å arbeide ved frontkjemperkontorets avdeling i Berlin, og innlede et forhold til en motstandsmann som hun dermed fikk arrestert; dette samtidig som hun var forlovet med Lindvig.[2]
Selv begynte Lindvig ved ordenspolitiet i Oslo i 1930, og i 1937 ble han etterforsker ved krinminalpolitiet. Han var innmeldt i NS og medlem av Hirden. Da Stapo ble opprettet sommeren 1941, fikk han snart en sentral stilling der. Han arbeidet med å hindre og avdekke sabotasje, og fikk skylden for at flere nordmenn ble dømt til døden eller lang fengselsstraff. Lindvig var også involvert i deportasjonen av norske jøder i november 1942, da han skaffet transport ned til Vippetangen ved å rekvirere hundre drosjer og en del busser. Men trolig var den utløsende faktor for likvideringen av Lindvig at han ledet henrettelsen av grenselosen Knut Mathiesen[3] som var stoppet under en flyktningetransport. Mathiesen hadde åpnet ild mot tjenestemannen Harald Haugland som ville undersøke ham, og da Haugland ble liggende hardt såret tilbake, skjøt Mathiesen ham i hodet for ikke å risikere å bli gjenkjent senere. For dette fikk Mathiesen dødsdom, og Lindvig plukket selv ut nordmenn til eksekusjonspelotongen og truet disse med streng straff for ordrenekt. [4] Henrettelsen ble gjennomført 6. mai 1944 ved Enebakkveien ca 17 km sør for Oslo.[5]
På oppdrag av Milorg ble Lindvig selv skutt 24. mai 1944 ved sitt hjem i Langaards gate 1 på Briskeby i Oslo, av to menn - Andreas Aubert og en annen - som ankom på sykkel. Syklene satte de fra seg i Eckersbergs gate, før de gikk bort til Langaards gate 1 der Lindvig ble skutt bakfra. De to mennene syklet sin vei mot Kirkeveien, og vitner hadde ikke observert stort og ga uklare signalementer.[6] Etterforskningen kom derfor ikke lenger enn til korrekt nok å konkludere med at dette var en annen «bande» enn den som hadde likvidert Karsten Lorange på Gjøvik 19 dager tidligere.
Lindvig ble gravlagt på hjemstedet Ringebu og fulgt av kolleger fra Stapo. Det var da iverksatt intern etterforskning på arbeidsplassen, ut fra mistanke om at han var angitt til motstandsbevegelsen av kolleger.[7]
Den resultatløse etterforskningen førte til at det ble bestemt at en nordmann med tilsvarende posisjon skulle myrdes av tyskerne, men slik at det skulle se ut som om drapet var utført av motstandsbevegelsen. Valget falt på politimajor Einar Hærland, sjef for det sivile luftvern i Oslo og motstandsmann. Han ble skutt utenfor sitt hjem i Sporveisgata 29 da han kom hjem fra arbeid 12. juni. Dette var den første likvideringen under Operasjon Blumenpflücken og utført av hovedmannen, SS-Hauptsturmführer og kriminalråd (Kriminalrat) Ernst Josef Albert Weiner, som var leder for Gestapos agentavdeling, Referat IV N.
Rolle i Nr. 24
[rediger | rediger kilde]Spillefilmen Nr. 24 fremstiller likvideringen av Lindvig som om Lindvig kom gående ned trappen iført uniform. Men Stapos etterforskningsmappe på Riksarkivet viser den døde sivilt kledd, liggende i oppgangen der han ble skutt, iført lys frakk.[8]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Gunnar Lindvig – lokalhistoriewiki.no». lokalhistoriewiki.no. Besøkt 10. januar 2025.
- ^ Eirik Veum: De kalte dem rottejegere (s. 274), Kagge forlag, 2022, ISBN 978-82-489-2972-7
- ^ «Knut Mathiesen»
- ^ Eirik Veum: De kalte dem rottejegere (s. 275-77)
- ^ Helge Gert Simonsen: «Mordene i Enebakkveien», Aftenposten, 15. august 2023
- ^ Eirik Veum: De kalte dem rottejegere (s. 278)
- ^ Eirik Veum: De kalte dem rottejegere (s. 281)
- ^ [1] Eivind Sæther: «Løgnen i Nr. 24», kronikk i Aftenposten 10. januar 2025
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Veum, Eirik. Nådeløse nordmenn. [3] : Gestapo : 1940-1945. Utg. Kagge. 2014. (no) Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Moland, Arnfinn: Over grensen? – Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945. Utg. Orion. Oslo. 1999. (no) Digital versjon på Nettbiblioteket
- Gunnar Gustavsen Lindvig i Historisk befolkningsregister
.