Giovanni Valentini
| Giovanni Valentini | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1582[1][2][3][4] Venezia[5] | ||
| Død | 30. apr. 1649[6] Wien[7] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, lyriker, organist | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
| Periode | Barokkmusikk | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Instrument | Orgel | ||
Giovanni Valentini (1582/1583 – 1649) var en italiensk organist og komponist.
Liv
[rediger | rediger kilde]Valentini studerte sannsynligvis[8] hos Giovanni Gabrieli. I 1604 ble Valentini medlem av kong Sigismund III av Polens hoffkapell, senere ved erkehertugens hoff i Graz, der han er oppført som «neu angenombner camerorganist aus Poln». Da erkehertugen ble kronet til Ferdinand II av Det tysk-romerske rike i 1619, fulgte Valentini med til Wien. I 1629 ble han forfremmet til kapellmester ved keiserens hoffkapell og fortsatte i samme post under etterfølgeren Ferdinand III. I tillegg til å komponere egne verk hørte det til Valentinis oppgaver å støtte og korrigere keiserens komposisjonsforsøk.
Verk
[rediger | rediger kilde]Valentinis oeuvre består for det meste av vokalmusikk: madrigaler, messer, motetter og kirkekonserter. Mange av verkene er innovative og viser at Valentini ikke gikk av veien for utstrakt eksperimentering. Samlingen Musiche a doi voci fra 1621 er det kanskje mest kjente eksempelet; ikke bare inneholder den noen av de tidligste eksemplene på dramatiserte dialoger, men også hele passasjer i 5/4-takt («Con guardo altero») og flere takter i 9/8 og 7/8 («Vanne, o cara amorosa»).
Av verk i stor skala kan Messa, Magnificat et Jubilate Deo fra 1621 nevnes. Samlingen består av tre verk for sju kor – flere stemmer enn noe tidlligere publisert musikkverk – og er et tidlig eksempel på utskrevne trompetstemmer. De resterende messene til Valentini viser samme trekk som andre komponisters verk i samme genre: noen konservative concertato-arrangementer og flerkorige parodimesser. Verk i mindre format, som motetter og salmer, er mer musikalsk interessante. De fleste er skrevet i en moderne stile concertato med virtuose instrumentalstemmer; noen er preget av utstrakt bruk av kromatisme. Motetten In te Domine speravi er en av de siste komposisjonene som ble skrevet spesielt for tenorgambevarianten viola bastarda.[9] Samlingen Sacri concerti (1625) er blant de første kirkemusikalske verk med opphav nord for Alpene som i utstrakt grad tar i bruk stile recitativo.
Blant Valentinis viktigste verdslige verk hører Secondo libro di madrigali (1616) og Musiche a doi voci (1621), de første publiserte madrigalsamlingene som kombinerer sang og instrumental. Instrumentstemmene har ulike roller i de forskjellige stykkene, fra en ren ornamental funksjon til full integrasjon i stykkets polyfone tekstur. I Musiche concertate (1619) brukes sistnevnte tilnærming i stor grad. Duettene og dialogene i Musiche a doi voci minner om duettene i Monteverdis Settimo libro de madrigali (1619).
Instrumentalverk som sonatas og canzonas viser harmonske eksperimenter i tråd med Valentinis motetter. Kammermusikksamlingen Musica di camera (1621) inneholder stykker bygd over ostinate skjemaer, som passamezzo, romanesca og ruggiero. De fem- og seksstemmers canzonas for klaviaturinstrumenter består av uvanlig mange stemmer for sin tid. Selv om harmonikken nok er dristigere i Valentinis canzonas enn i Frobergers firestemmige canzonas og capriccios, er kontrapunktikken mindre kompleks.
Verkliste
[rediger | rediger kilde]Publiserte verk
[rediger | rediger kilde]- Canzoni, libro primo, Venezia 1609
- Motetti (1611, tapt)
- Secondo libro de madrigali, Venezia 1616
- Missae concertatae, Venezia 1617
- Salmi..., Venezia 1618
- Musiche concertate, Venezia 1619
- Musica da camera, Venezia 1621
- Missae quatuor, Venezia 1621
- Messa, Magnificat et Jubilate Deo, Wien 1621
- Musiche, Venezia 1622
- Il quinto libro de madrigali, Venezia 1625
- Sacri concerti, Venezia 1625
Manuskript
[rediger | rediger kilde]- 3 messer
- 3 litanier
- 2 sonater
En mengde andre kirkemusikalske verk, det meste er tapt.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Helmut Federhofer: Giovanni Valentini. I Stanley Sadie (red.): The New Grove Dictionary of Music and Musicians, Macmillan, London 1980, bind 19, s. 495-496. ISBN 1-56159-174-2
- Steven Saunders: Cross, Sword, and Lyre: Sacred Music at the Imperial Court of Ferdinand II of Habsburg (1619–1637). Clarendon Press, Oxford 1995. ISBN 0-19-816312-6
- Silke Leopold, Gunther Morche, Joachim Steinheuer: Giovanni Valentini – Kapellmeister am Kaiserhof, 440 sider - Bärenreiter Verlag (desember, 2001). ISBN 3-7618-1569-7
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119042541, besøkt 2. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gran Enciclopèdia de la Música, Gran Enciclopèdia de la Música ID 10934[Hentet fra Wikidata]
- ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 96225, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 236234083, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 29. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Österreichisches Musiklexikon Online, Österreichisches Musiklexikon Online ID V/Valentini_Giovanni, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Antimo Liberati (1617-1692), som var aktiv i Venezia på 1640-tallet, omtaler ham i et brev fra 1680-tallet som «Giovanni Valentini Veneziano, della famosa Schola de' Gabrielli.» Egon Kenton Life and works of Giovanni Gabrieli 1967 s.84.
- ^ Steward Carter, review of "STEVEN SAUNDERS, Cross, Sword, and Lyre: Sacred Music at the Imperial Court of Ferdinand II of Habsburg (1619-1637) (Oxford: Clarendon Press, 1995)," Journal of Seventeenth-Century Music, Volume 3, No. 1 (1997) http://sscm-jscm.press.uiuc.edu/jscm/v3/no1/Carter.html Arkivert 2. september 2006 hos Wayback Machine., par. 3.2.