Hopp til innhold

Lunde (fugl)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Fratercula arctica»)
Lunde
Nomenklatur
Fratercula arctica
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Alca arctica
Populærnavn
lunde,[1][2]
lundefugl,
sjøpapegøye
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieAlkefamilien
SlektLunder
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar[3]
Status for Europa er EN — Sterkt truet[4]

Norsk rødliste:
For fastlandet:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
EN — Sterkt truet
Artsdatabanken (2021)[5]
-----
For Svalbard:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[6]

Økologi
Habitat: marint, pelagisk, hekker langs kysten
Utbredelse: Nordatlanteren

Lunde (Fratercula arctica), som nasjonalt også kalles både lundefugl og sjøpapegøye, er en pelagisk dykkende sjøfugl som kommer inn til kysten av Nordatlanteren for å hekke i fuglekolonier. Arten tilhører gruppen lunder (Fratercula) i alkefamilien (Alcidae) og regnes som regel som monotypisk,[7] men på et tynt klinisk grunnlag regner noen også med tre underarter.[8][9] Lunde er Norges vanligste sjøfuglart og en nøkkelart for økosystemene i havet utenfor kysten vår.[2]

Arten kvalifiserte i 2017 egentlig til status som livskraftig internasjonalt, men den europeiske populasjonen har vært i så sterk tilbakegang (50–79 %) gjennom de siste tre generasjonene (65 år)[10] at den ble satt til sterkt truet i Europa[10] og sårbar på den internasjonale rødlisten.[3][11] På Norsk rødliste for arter 2010 og 2015 har arten hatt status som sårbar langs Norskekysten og livskraftig på Svalbard,[6] men i den nye rødlista for 2021 blir arten oppskalert til sterkt truet i tilknytning til fastlandet.[5] Årsaken til endringen begrunnes med bedre kunnskap om bestandsutviklingen.[5] Status for Svalbardbestanden er uendret.[6]

Bestandene av sjøfugl langs Norskekysten overvåkes årlig via overvåkingsprogrammet SEAPOP, som organiseres og driftes av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk Polarinstitutt (NP). Resultatene viser at de fleste lundekoloniene er i drastisk tilbakegang, og spesielt på øyene i Røst i Lofoten har tilbakegangen vært stor. Da overvåkingen startet i 1979 ble antallet hekkende lunder estimert til cirka 1,4 millioner par på disse øyene,[12] men i januar 2021 anslo Tycho Anker-­Nilssen, senior­forsker ved NINA, at det kun var cirka 250 000 hekkende par igjen der.[12] Og av fuglene som var igjen var ingen yngre enn 16 år,[12] noe som demonstrerer at lunden ikke har fått fram unger i disse hekkekoloniene på svært lang tid.[12] I 2021 konkluderte SEAPOP med at; «hekkesesongen 2020 er den dårligste hittil for norske sjøfugler».[13] Årsaken til nedgangen i bestandene er sammensatt, men endringer i næringsgrunnlaget som følge klimaendringer og overfiske antas å være hovedårsakene.[14][15]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]
Både Newfoundland og Labrador har lunde som nasjonalfugl.

Artens vitenskapelige navn blir av og til misvisende oversatt som «arktisk lillebror», men betydningen er snarere «liten arktisk broder» eller «liten broder fra nord» (i betydningen trosfelle i kloster). Navnet refererer trolig til den sorte og hvite fjærdrakten, som kan minne om ei munkekutte.[16]

Den britiske ornitologen Francis Willughby (1635–1672) nevnte i verket «Ornithologiae Libri Tres», som ble utgitt i 1676 etter hans død, at fuglen på kornisk ble kalt pave.[16] En annen autoritet, islendingen Eggert Ólafsson (1726–1768), nevner i et av sine verker publisert på dansk i 1772 (etter hans død) at islendingene lokalt kalte fuglen for prest.[17]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]
Lunden er hurtig og har en toppfart på cirka 85–88 km/t i horisontal flukt, men de korte vingene gjør den lite manøvreringsdyktig. Når fuglene kommer inn fra havet med fangst i nebbet blir de derfor et lett bytte for tyvjo og andre kleptoparasitter. Det fører ofte til at lunden kaster maten.

Lunden ble først vitenskapelig beskrevet i 1758 av den svenske naturforskeren og legen Carl von Linné (ofte referert til som Linnaeus eller L.), i den 10. utgaven av verket Systema naturae på side 130.

Det er fortsatt uklart om lunden skal regnes som monotypisk eller med tre underarter, som i inndelingen under. Den geografiske variasjonen er klinisk, i det fuglene kun øker i fysisk størrelse fra sør til nord i Europa.[18] Det er imidlertid ikke gjort noen sånn studie av arten for Nord-Amerika.[8] De tre underartene, først støttet av Cramp (1986),[18] er bare svakt differensierte og diagnosen baserer seg trolig på marginale forskjeller i den gjennomsnittlige størrelsen.[8]

De tre underartene lever normalt hver for seg og hybridiserer ikke, men på Bjørnøya er det ikke slik lenger. Da forskerne undersøkte hele genomet til denne bestanden, så oppdaget de at samtlige fugler som lever der i dag, er resultat av en hybridisering, mellom de to rasene F. a. naumanni fra Svalbard og F. a. arctica fra Norge. For 120 år siden var det bare arctica som hadde tilhold der, noe forskerne ser etter å ha undersøkt museumsfugler som er fra Bjørnøya.[19]

De eldste fossile bevisene man har for lunder er to funn fra pliocen (omkring 5 millioner år gamle), hvorav ett på Grønland[20] og ett eller to i Nord-Carolina.[8] Funnet på Grønland kan trolig relateres til slekten Fratercula.[8][20]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Værøy kommune har en hvit lunde med rødt nebb og røde nedre ekstremiteter på blå bakgrunn i sitt kommunevåpen.

Lunden blir cirka 26–29 cm lang og veier normalt 310–550 g, avhengig av underarten.[8] Rasen F. a. naumanni er fysisk størst, mens F. a. grabae er minst. Fuglene har et vingespenn på cirka 47–63 cm,[8] og med opp mot 400 vingeslag i minuttet kan toppfarten komme opp i cirka 85 km/t.[21] Føttene har svømmehud mellom tærne og brukes som ror når fuglen dykker, og fuglene kan dykke ned til omkring 70 m dybde,[22] men de henter normalt det meste av føden fra de første 15 m av vannmassene.[22] Lunden er den eneste alkefuglen som kan stå med oppreist beinstilling.

Lunden har en lubben og kompakt kroppsbygning og hodet er fuglens mest karakteristiske kroppsdel. Fuglene har et kraftig, svært høyt og meget flattrykt nebb, som i hekketiden har svært karakteristisk utfarging og er selvlysende når det illumineres med UV-lys.[23][24] Det karakteristiske nebbet i hekkedrakt er naturlig nok også opphavet til betegnelsen sjøpapegøye. Det har gulrøde konvekse striper bakover og er mørkebrunt bakerst. I hver av munnvikene sitter det en meget karakteristisk knallgul hudlapp, som bidrar til at fuglene kan åpne gapet maksimalt. Utenfor hekketiden er nebbet grått. Omkring øyet har fuglene en svært karakteristisk tofarget øyeflekk av bar hud. Flekken er formet som seilet på seilbrett og har blågrå hud øverst og nederst, mens den rundt selve øyet (som har mørk iris) har sterkt guloransje hud. Flekken gir lunden et «sørgelig ansiktsuttrykk». I øyeflekkens bakre nedre del renner det ei fure i den hvite fjæra nærmest vannrett bakover mot nakken og rammer inn kinnene som «bollekinn».[8]

Fjærdrakten er i hovedsak sort og hvit, med sort overside og hvit underside. Hodet er askegrått fra overnebbet og over issen til det møter den sorte halsringen rundt nakken, samt på strupen. De nedre ekstremitetene er røde og føttene har svømmehud mellom de tre tærne, som ender i små sorte klør. Vinterdrakten har uanselig utfarging. Kinnene er mørkere grå, og nebbet er mindre på grunn av hornlag som faller av. Ungfuglene likner på voksne i vinterdrakt, men de har spinklere og mørkere nebb.

Lunden lever normalt til den blir omkring 20–25 år gammel. Høyeste kjente alder for en lunde i Nord-Amerika er 31 år og 11 måneder, basert på 172 gjeninnfangede individer av i alt 18 611 fugler som ble merket i årene 1955–2000.[8] Verdens eldste kjente lunde var ringmerket i Norge og ble 40 år og 10 måneder gammel.[25]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Nettleship & Bonan (2018).[26] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[1][9][27]

Treliste

Atferd

[rediger | rediger kilde]
Lavtflyvende lunde i full hekkedrakt. Kan hende er den på vei ut på havet for å jakte etter fisk.
Lunden utstøter en gryntende «arr-uh»-lyd, men regnes som en relativt stillferdig fugl.

Lunden overvintrer og tilbringer det meste av tiden på åpent hav, der fuglene dykker etter føden i de øvre vannmassene.

På fast grunn har lunden en rullende gangart. I visse sammenhenger kan fuglene gå på en stilisert måte, for å vise seg fram. Vingene er tilpasset behovet for å kunne fly og å bruke dem som luffer når de dykker. Dermed er de ganske korte, så fuglene må slå heftig med dem når de flyr. Under flukt slår fuglene normalt cirka 300–400 vingeslag i minuttet, noe som typisk gir en framdrift på 77–82 km/t.[8] De korte vingene gir minimalt drag når fuglene dykker. Neddykket kan fuglene over en strekning på 20–25 m oppnå en fart på 1,5 meter i sekundet horisontalt.[8]

Lunder er monogame og har samme partner livet ut, men selve pardannelsen er ikke spesielt godt forstått. Pardannelsen og forplantningsprosessen skjer imidlertid til havs. Hannen vil forsvare hunnen mot andre individer, også på havet, der toleransegrensene mellom individene er omtrent en kroppslengdes avstand. På land vil begge forsvare det umiddelbare området rundt reiråpningen.[8]

Når hekketiden nærmer seg trekker fuglene inn mot hekkeplassene langs Atlanterhavskysten, der de hekker i enorme hekkekolonier sammen med mange andre sjøfuglarter. Hekkingen er trolig i stor grad styrt av lyset. Reirplassene er på nøyaktig samme sted år etter år. I hekkekoloniene er det et svare spetakkel døgnet rundt, men lunden er i seg selv en relativ taus fugl. Den har imidlertid en dempet, gryntende «arr-uh»-lyd som kan høres på hekkeplassen.

Arten er utsatt for predasjon fra store måker, som svartbak og (i mindre grad) sildemåke, samt storjo, vandrefalk og jaktfalk, samt av og til også musvåk, fjellvåk, havørn, snøugle, jordugle og ravn. I tillegg utgjør fjellrev, oter, mink, villkatt (der for den finnes) og tamkatt en trussel for fuglene, samt at både brunrotte og svartrotte tar egg. Ute på havet er det dessuten registrert at breiflabb kan ta lunde.[8]

I tillegg til predasjonsproblemene er lunden også utsatt for kleptoparasittisme, spesielt fra svartbak, sildemåke og tyvjo, men også i noen grad av kaie (spesielt i Wales).[8]

Hekkeplassene

[rediger | rediger kilde]
Lunden er kolonihekker og hekkeplassene ligger gjerne svært utilgjengelig til, men slik at fuglene raskt kan komme på vingene.
Lundeura på Lovund er i dag beskyttet av Lovunda/Lundeura naturreservat, som i 2013 ble utpekt til ramsarområde.
Fuglefjelløyene i Røst ligger som perler på ei snor ytterst i Lofoten, der Vestfjorden møter Norskehavet. De inngår i Røstøyan landskapsvernområde, som har ramsarstatus.

Hekkesesongen varierer ganske mye med utbredelsen, men den starter vanligvis en del tidligere i den sørlige delen.[8] I den arktiske boreale sonen gjerne fra midten eller slutten av februar i det østre Skottland, fra sent i mars til tidlig i april i Wales, Scotian Shelf utenfor Nova Scotia, og Mainebukten.[8] I Lavarktis starter den normalt fra midten av april (Murmansk, Nord-Norge, Newfoundland og i den nordlige delen av St. Lawrence-bukta), av og til også så sent som første halvdel av juni (Labrador).[8] I høyarktiske farvann vet man mindre om når det begynner, men man antar at det er senere enn i Lavarktis. Kun cirka 1 % av fuglene hekker i høyarktis.[8]

Lunden hekker i kolonier på begge sider av Nord-Atlanteren, fra østkysten av Nord-Amerika og De britiske øyer i sør til Grønland, Svalbard og Novaja Semlja i Russland i nord. I Europa hekker hoveddelen av bestanden langs atlanterhavskysten.[8]

Lunden hekker på såkalte fuglesteiner og i fuglefjell langs kysten, i Norge fra Rogaland i sør og nordover til Øst-Finnmark, samt på Jan Mayen og på Bjørnøya og Spitsbergen på Svalbard. Den største populasjonen hekker i Nykan naturreservat, som er ramsarområde og består av de tre øyene Ellevsnyken, Trenyken og Hernyken, og på de to større øyene Vedøya og Storfjellet i Røst i Lofoten, men øyene Runde på Sunnmørskysten og Lovund på Helgelandskysten er også svært viktige hekkelokasjoner for lunden. Koloniene kan bestå av flere hundre tusen fugler. I 2005 ble kolonien av lunder på øyene i Røst anslått av eksperter til cirka 433 000 hekkende par.[28] Den såkalte «Lundkommardagen» er en stor og tradisjonell begivenhet som feires årlig den 14. april på Lovund i Lurøy kommune. Der finnes Helgelands største hekkekoloni av lunder, med opp mot 300 000 fugler. Denne dagen kommer det ifølge tradisjonen tusenvis av lunder til øya, flygende inn fra havet for å hekke. I senere år har det imidlertid vist seg at dagen fuglene kommer kan variere noe. Forskere ved NINA antyder at årsaken til at lundene ikke er presise lenger kan handle om at den gamle tradisjonen kanskje bare er en myte.[29] Den sørligste hekkelokaliteten i Norge ligger på Tjør, en liten øygruppe i havet utenfor Sola kommune i Rogaland.[25]

Den europeiske bestanden av lunde i Nord-Atlanteren ble i 2005 av eksperter anslått til cirka 5,5–6,6 millioner hekkende par, hvorav den norske bestanden utgjorde cirka 1,7 millioner par.[30] Av disse hadde 900 000 tilhold i Barentshavet, 800 000 i Norskehavet og 14 000 i Nordsjøen.[30] I 2014 regnet man med en global populasjon på cirka 12–14 millioner voksne individer, hvorav 9,55–11,6 millioner i Europa.[3] Den globale populasjonen er i tilbakegang og BirdLife International forventer at den europeiske populasjonen vil bli redusert med 50–79 % i løpet av perioden 2000–2065 (altså i løpet av tre generasjoner).[3] En studie publisert i Journal of Animal Ecology i mai 2021 konkluderer med at klimaendringer er hovedårsaken til tilbakegangen i bestandene av sjøfugler.[15] Sporingsdata (GPS) viste at lunder som hekket i kolonier med dårlig reproduksjon måtte fly mye lenger vekk fra kolonien for å finne mat enn fugler i kolonier med større hekkesuksess.[15] Det resulterte i lengre tid mellom hvert måltid for ungene, som fikk sjeldnere og mindre mat ved hvert måltid.[15] Ofte var også byttedyrene av dårligere næringsmessig kvalitet, noe som medførte sult og redusert vekst.[15]

I Nord-Amerika hekker det omkring 500 000 par og populasjonen har i senere år hatt en stigende tendens. Den største kolonien hekker på Great Island, Newfoundland, og utgjorde i 2011 cirka 175 000 hekkende par.[8] Den største hekkebestanden, faktisk mer enn halvparten av den globale populasjonen, hekker imidlertid på Island.[8] Også den norske populasjonen er stor, og den norske og islandske populasjonen utgjør tilsammen cirka 80 % av den europeiske populasjonen.[3]

Hekking

[rediger | rediger kilde]

Lunder er kolonihekkere. Når fuglene ankommer hekkeplassene gjør de krav på sine gamle reirplasser. Parene bruker de første to–tre ukene på å reparere det gamle redet eller grave det ut ytterligere. Lunden graver ut jordganger til reiret eller de legger det til små naturlige hulrom, steinur eller bergsprekker. Jordgangene er normalt 1–2 m (typisk 70–110 cm) lange og har et lite kammer innerst, der selve reiret bygges.[8] Jordgangene har også vanligvis en kort sidegang som fuglene bruker som latrine.[8] Av og til kan jordgangene henge sammen i systemer med andre fuglers jordganger, også andre arters. Lunden kan til og med dele sånne systemjordgangen med kaniner (Oryctlagus cuniculus).[8]

Hunnen legger kun ett egg, som kan variere i utfarging, i Norge typisk i mai–juni, men dette varierer med utbredelsen. På høye breddegrader skjer eggleggingen noe senere enn på lave. Egget ruges av begge foreldrene på skift, og hvert skift varer i snitt cirka 32,5 timer.[8] Begge foreldrene har to laterale rugflekker (hudpartier frie for fjær og dun, så eggene får direkte hudkontakt). Ungen klekkes etter 40–45 dager og blir i reiret til den er fullt flygedyktig og uavhengig av foreldrene, som regel etter 5–7 uker (avhengig av næringstilgangen, opp mot hele 10 uker). Begge foreldrene bidrar med mating av ungen, som lokalt kalles tola. Etter cirka 38–44 dager (opp mot 53 dager på Newfoundland) i reiret forlater ungen det, som regel om natten, og drar umiddelbart til havs.[8]

Paradoksalt nok kan ikke ungen svømme til å begynne med, så skulle den falle på havet før den er flygedyktig vil den drukne. Kroppsmassen vil utvikle seg til fuglene er omkring fem år gamle.[8] Lundene blir normalt kjønnsmodne når de er 3–4 år gamle, men siden fuglene lever lenge begynner ofte ikke avkommet å hekke før de er omkring 5–8 år gamle.[25]

Når hekkesesongen er over, rundt september, feller lunden alle de gamle fjærene på kroppen til fordel for nye, i en prosess kalt myting. Da blir også det fargerike nebbet grått. Mellom februar og mai myter fuglene til ny hekkedrakt (sommerdrakt), og det fargerike nebbet kommer tilbake.

Hekkesuksessen varierer mye, fra rundt 93 % på de beste plassene til omkring 28 % på de dårligere stedene.[8] Mange plasser går også årskullene fullstendig tapt, noe som har gjort seg spesielt gjeldende øst i Nordatlanteren de siste tiårene. På Røst har ikke lundene fått fram unger de siste 16 årene.[12]

Ernæring

[rediger | rediger kilde]
Langs Norskekysten har lundene måttet fly stadig lengre turer etter mat, og ungene har fått mindre og mindre å spise. De sulter ihjel. En kollaps i bestanden av raudåte kan være årsaken, hevder en forsker ved NINA.

Lunden spiser småfisk, muslinger, ormer og krepsdyr.[8] I så måte er tobisfisker (Ammodytidae), og da spesielt havsil (Ammodytes marinus) og småsil (A. tobianus), svært viktig føde for lunden, som ellers også spiser sild, brisling, lodde, hvitting, sei, vanlig uer, hyse, tretrådet tangbrosme, femtrådet tangbrosme og nordlig tangbrosme.[8]

Langs Norskekysten har man lenge trodd at sildelarver var den viktigste føden i hekketiden,[31] men nyere forskning antyder at tilbakegangen i havsilbestanden kan være en betydelig del av årsaken til at lunden ikke klarer å bringe fram ungen.[12] Uteblir maten risikerer nemlig ungene å dø av sult. Seniorforsker Tycho Anker-­Nilssen ved NINA tror årsaken kan ha sammenheng med mangel på raudåte (Calanus finmarchicus), et lite krepsdyr som regnes som en av bærebjelkene for økosystemene under vann nordpå.[12] Anker-­Nilssen tror lunden forsvinner fordi havsilen i all hovedsak livnærer seg på dette lille krepsdyret, som for en stor del har trukket lenger nord.[12] I senere år har dessuten sildestimene vært mye mindre presise enn tidligere, og når silda uteblir får lunden problemer med å fø opp ungene. Lunden er nemlig ganske presis med hensyn til eggleggingen. Mangel på føde har gitt svært negative utslag i populasjonene. Det fører til at fuglene forlater eggene. En studie publisert i Fish and Fisheries i mars 2021 viser at, når biomassen for byttedyr synker under 33 % av maksimumsverdien målt over tid, så svekkes sjøfuglenes hekkesuksess i betydelig grad.[14]

Fisken fanges typisk i dykk ned til omkring 30 m dyp, men fuglen kan i enkelte tilfeller dykke ned mot 60–70 m.[11] Dykk til 68 m har blitt registrert.[32] Normale dykk varer typisk i 20–30 sekunder, sjelden opp mot 1 minutt.[8] Lunden bruker vingene som luffer når den dykker. Hos lunden er overgummen fylt av små bakovervendte tagger som fuglen bruker tungen til å presse fast byttet mot. Dette gjør lunden i stand til fange fisk flere ganger under ett og samme dykk. Det normale er en fangst på cirka 10–12 fisker, men det er kjent at den kan klare å fange opp mot 60 småsil i ett og samme dykk. Når den ikke har kyllinger i reiret svelges ofte byttet under vann.

Når ungen har klekket jakter normalt lunden på føden innenfor en radius av 7–10 km fra reirplassene,[33] selv om fuglene ofte må fly omkring 50–100 km for å finne føden.[11] Imidlertid varierer jaktradiusen mye mellom de ulike populasjonene. I så måte er det kjent at enkelte norske fugler i snitt flyr hele 118,5 km for å finne mat, noe som er betydelig lenger enn hos andre populasjoner. Fugler med mat i nebbet har også blitt observert minst 137 km fra reirplassen.[33] Bare den kanadiske populasjonen flyr i nærheten av like langt etter mat som den norske, med et snitt på 96,67 km. Kortest flyr de irske fuglene, med et snitt på kun 3 km.

Sjøfuglene forsvinner

[rediger | rediger kilde]

Sommeren 2021 melder forskere at fuglefjellet på Vedøya i Røst står tomt. Sjøfuglene forsvinner fra Lofoten og stigende havtemperatur får skylden, fordi maten fuglene spiser trekker nordover mot kaldere vann. Havtemperaturene påverkar næringskjedene og endrer økosystemene.[34] Fuglene må fly stadig lenger etter maten og ungen(e) sulter oftere ihjel eller foreldrene forlater eggene. Seniorforsker ved NINA), Tycho Anker-Nilssen, sier at de følger krykkjene med GPS, og at disse fuglene nå må fly 150 km utenfor kolonien for å finne mat.[34] Fiskeyngel har tradisjonelt vært hovedføden, men i senere år har ungene også blitt matet med raudåte. Nå er det imidlertid mindre av både fiskeyngel og raudåte i havet utenfor øyene i Røst, som følge av endringene i havtemperaturen.[34]

Lundefangst

[rediger | rediger kilde]
Måstad på Værøya i Lofoten
Norsk lundehund har adapsjoner som tilpasser hunden til fangst av lunder i bratt terreng, men det er uklart hvor gammel den egentlig er.

Lundefangst kalles også tolafangst lokalt. I flere land har fangst av lunde og eggsanking vært et viktig næringstilskudd for lokalbefolkningen opp igjennom historien, og arkeologer har funnet spor etter slik fangst helt tilbake til steinalderen. Folk utnyttet såvel kjøttet som eggene, fjæra og duna. Fuglene ble saltet ned i tønner eller hermetisert, og var en viktig del av kostholdet for røstværinger til fram på 1970-tallet.[12]

I Norge har fangstvirksomheten noen steder også foregått med støtte fra små hunder, men om det opprinnelig var lundehund eller en forgjenger vet man ikke med sikkerhet. Lundehunden er imidlertid en relativt småvokst spisshund med svært fleksibel anatomi og spesielle adapsjoner for å klatre i stupbratte skråninger, steinur og fjellformasjoner som ellers er vanskelig tilgjengelige for mennesker. Hunden har også gode jaktegenskaper for sjøfugl generelt, og da spesielt lunde. Størrelsen og den fleksible anatomien gjorde det mulig for disse små hundene å krype inn i gangene etter lunden og bringe dem ut til fangstfolkene. Da dikter og sogneprest Petter Dass (1647–1707) skrev verket Nordlands Trompet i årene 1675–1695 nevnte han litt om fangst av lunde med støtte av småvokste hunder i kapittelet om «Helgelands Beskrivelse», på sidene 64–77. Om det var en type lundehund sognepresten skrev om vet man dessverre ikke i dag, men vi kjenner ingen andre hunder med de samme spesielle egenskapene.

Til å begynne med ble lunden fanget med bare hendene. Lunden har imidlertid et kraftig bitt, så man må anta at kjeppen som fangstredskap ble introdusert ganske tidlig. Kjeppen ble både brukt til å slå fugl på utsiden av reiret og til å trekke fuglen ut av reiret. Fuglene hadde nemlig en tendens til å bite seg fast i kjeppen, slik at de kunne dras ut. På Færøyene kalles denne fangstmetoden dráttur. Senere ble krokfangst av lunde vanlig. Da festen man et krokjern (nærmest en stor fiskekrok uten agnfeste) i enden av kjeppen, slik at man ikke lenger var avhengig av at fuglen bet seg fast i den. Det er blant annet kjent at krokfangst ble benyttet på Runde. Peder Hansen Schønnebøl (ca. 1530–1610[35]), tidligere fogd i Salten og lagmann i Steigen (Nordlandene) i perioden 1587–1610,[35] fortalte i 1591 at han hadde fått berettet av troverdige folk at det under fangst brukes en stav med en lang, tynn jernpigg i enden. I Norge var fangstformen i brukt til ut på 1800-tallet. Garnfangst kom trolig i gang på 1700-tallet, og man hører om det på Nord-Fugløya ved Karlsøy i Troms i 1740. Garnfangst ble utført med to ulike metoder; enten ved å spenne nettet over huleinngangene, eller ved å kaste det over fuglene før de rakk å kaste seg ut i flukt. Såkalt fleing er en fangstform der det benyttes ei lang stang (cirka 4 m) med en hov i den ene enden. Med dette redskapet kunne fangstmennene fange lunden i flukt. På Grímsey på Island fanget verdens siste lundefangere fortsatt fugler med håv i 2019, men i dag er slik fangst kontroversiell.[36]

I Norge ble sjøfuglene indirekte fredet (artsfredning) med hjemmel i lov om naturvern i 1970, men totalfredet ble lunden først i 1989.[37] De siste (kjente) som prøvde seg med fangst av lunde på øyene i Røst var noen unge gutter som fanget 11 fugler på 1990-tallet, hvorpå de fikk et forelegg av myndighetene pålydende 10 000 kroner for den ulovlige innsatsen.[12]

Fotogalleri

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b Artsdatabanken (2021) Lunde Fratercula arctica (Linnaeus, 1758) Arkivert 28. juni 2021 hos Wayback Machine.. Besøkt 2021-06-26
  3. ^ a b c d e BirdLife International. 2018. Fratercula arctica. The IUCN Red List of Threatened Species 2018: e.T22694927A132581443. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2018-2.RLTS.T22694927A132581443.en. Downloaded on 27 June 2021.
  4. ^ BirdLife International. 2015. Fratercula arctica. The IUCN Red List of Threatened Species 2015: e.T22694927A60110592. https://www.iucnredlist.org/species/22694927/60110592 Downloaded on 28 June 2021.
  5. ^ a b c Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R, Stokke BG og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av lunde Fratercula arctica for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/31926
  6. ^ a b c Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R, Stokke BG og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av lunde Fratercula arctica for Svalbard. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/31836
  7. ^ Gill, F, D Donsker, and P Rasmussen (Eds). 2021. IOC World Bird List (v 11.1). Doi 10.14344/IOC.ML.11.1. http://www.worldbirdnames.org/
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab Lowther, P. E., A. W. Diamond, S. W. Kress, G. J. Robertson, K. Russell, D. N. Nettleship, G. M. Kirwan, D. A. Christie, C. J. Sharpe, E. F. J. Garcia, and P. F. D. Boesman (2020). Atlantic Puffin (Fratercula arctica), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.atlpuf.01
  9. ^ a b Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  10. ^ a b Andy Symes (2015) Archived 2015 topics: Atlantic Puffin (Fratercula arctica) – uplist from Least Concern to Endangered? Arkivert 22. februar 2018 hos Wayback Machine. BirdLife, July 7, 2015. Besøkt 2018-02-22
  11. ^ a b c BirdLife International. 2017. Fratercula arctica. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22694927A117606911. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-3.RLTS.T22694927A117606911.en. Downloaded on 22 February 2018.
  12. ^ a b c d e f g h i j Erling Greftegreff (2021) Havets papegøye i trøbbel: Ingen vet sikkert hvorfor den dør ut. Forklaringen kan være langt dystrere enn man har trodd. Egmont Publishing, 27/01 2021. Klikk.no. Besøkt 2021-06-29.
  13. ^ Tycho Anker-Nilssen, Jan Ove Bustnes, Signe Christensen-Dalsgaard, Nina Dehnhard, Sébastien Descamps, Kjell Einar Erikstad, Geir Wing Gabrielsen, Sveinn Are Hanssen, Malin Kjellstadli Johansen, Magdalene Langset, Erlend Lorentzen, Børge Moe, Tone Kristin Reiertsen, Hallvard Strøm, Geir Helge Systad (2020) Sjøfugl i Norge 2020. SEAPOP, 2020. ISSN 1893-8752
  14. ^ a b Saraux, C., Sydeman, W. J., Piatt, J. F., Anker‐Nilssen, T., Hentati‐Sundberg, J., Bertrand, S., ... & Crawford, R. J. (2020). Seabird‐induced natural mortality of forage fish varies with fish abundance: Evidence from five ecosystems. Fish and Fisheries 2021 22(2) 262-279. https://doi.org/10.1111/faf.12517
  15. ^ a b c d e Fayet, A. L., Clucas, G. V., Anker‐Nilssen, T., Syposz, M., & Hansen, E. S. (2021). Local prey shortages drive foraging costs and breeding success in a declining seabird, the Atlantic puffin. Journal of Animal Ecology, 90(5), 1152-1164. https://doi.org/10.1111/1365-2656.13442
  16. ^ a b James A. Jobling (2021) The Key to Scientific Names: Fratercula. Birds of the World.
  17. ^ Olafsen, E. 1772. Des Vice-Lavmands Eggert Olafsens und des Landphysici Biarne Povelsens Reise durch Island, veranstaltet von der Königlichen Societät der Wissenschaften in Kopenhagen und beschrieben von bemeldtem Eggert Olafsen. Aus dem Dänischen übersetzt. Mit 25 Kupfertafeln und einer neuen Charte über Island versehen. Erster Theil. - pp. [1-14], 1-328, Tab. I-XXV [= 1-25], 1 map. Kopenhagen, Leipzig. (Heinecke & Faber).
  18. ^ a b Cramp, S. (1986). Handbook of the Birds of Europe, the Middle East and North Africa, Volume IV. Terns to Woodpeckers. Oxford University Press, New York, NY, USA. ISBN 978-0198575078
  19. ^ Kersten, O., Star, B., Krabberød, A. K., Atmore, L. M., Tørresen, O. K., Anker-Nilssen, T., ... & Boessenkool, S. (2023). Hybridization of Atlantic puffins in the Arctic coincides with 20th-century climate change. Science Advances, 9(40), eadh1407.. DOI: https://doi.org/10.1126/sciadv.adh1407
  20. ^ a b O. Bennike, M. Goodsite, and J. Heinemeier. 2008. Palaeoecology of Holocene peat deposits from Nordvestø, north-west Greenland. Journal of Paleolimnology 40:557-565
  21. ^ Spirea (2017) Lundefugl i 85 km/t på Lovund. Spirea.no, 15/07/2017 https://spirea.no/2017/07/15/lundefugl-85-kmt-pa-lovund/
  22. ^ a b Jan Ove Gjershaug & Svein-Håkon Lorentsen (2015) Lunde Fratercula arctica (Linnaeus, 1758). Norsk institutt for naturforskning, 28.05.2015. https://artsdatabanken.no/Pages/186679/Lunde Besøkt 2021-06-26
  23. ^ Dunning, J., Diamond, A. W., Christmas, S. E., Cole, E. L., Holberton, R. L., Jackson, H. J., ... & Hanley, D. (2018). Photoluminescence in the bill of the Atlantic Puffin Fratercula arctica. Bird Study, 65(4), 570-573. https://doi.org/10.1080/00063657.2018.1563771
  24. ^ Evtukh, G. (2019). Fluorescence among Fraterculinae subfamily. Русский орнитологический журнал, 28(1768), 2134-2142.
  25. ^ a b c Barth, Edvard Kaurin; Mehlum, Fridtjof; Syvertsen, Per Ole; Helberg, Morten: lunde i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 26. juni 2021 fra https://snl.no/lunde
  26. ^ Nettleship, D.N. & Bonan, A. (2018). Auks (Alcidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52252 on 11 January 2018).
  27. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  28. ^ Geir Helge Systad. 2009. Sjøfugl i Norskehavet. Om sjøfugl - for et rikere hav. SEAPOP.[død lenke] Besøkt 2012-07-07
  29. ^ Susanne Josefsen (2018) Denne fuglen er mindre pålitelig enn sitt rykte. NRK Nordland, 14. apr. 2018. Besøkt 2021-06-26
  30. ^ a b Rob Barrett. 2011. Hekkebestander av sjøfugl i Norge. SEAPOP. Arkivert 27. september 2013 hos Wayback Machine. Besøkt 2012-07-07
  31. ^ Anker-Nilssen, T. & Øyan, H.S. 1995. Hekkebiologiske langtidsstudier av lunder på Røst. - NINA Fagrapport 15: 1-48. ISBN 82-426-0632-3 https://www.nina.no/archive/nina/PppBasePdf/fagrapport/015.pdf
  32. ^ Burger, A.E. and Simpson, M. (1986) Diving depths of Atlantic Puffins and common murres. Auk 103:828-830.
  33. ^ a b Anker-Nilssen, T. and S. H. Lorentsen. (1990). Distribution of Puffins Fratercula arctica feeding off Røst, northern Norway, during the breeding season, in relation to chick growth, prey and oceanographical parameters. Polar Research 8:67-76. https://doi.org/10.3402/polar.v8i1.6805
  34. ^ a b c Sofie Retterstøl Olaisen (2021) Sjøfuglen forsvinn frå Lofoten – havtemperaturen får skulda. NRK Nordland, 4. juli 2021. Besøkt 2021-07-04.
  35. ^ a b Joh. Fritzner (1860) Maurits Madssön Rasch's Optegnelser fra Nordlandene 1581–1639. Norske Samlinger - Andet Bind – Christiania 1860. 507/12. Lenvik Museum, 2011. Besøkt 2021-06-28.
  36. ^ Tom Schandy (2019) Da BBC kom for å filme han, holdt de identiteten hans skjult. A-magasinet, 15. nov. 2019. Besøkt 2021-06-28
  37. ^ Brænd, Tore J.: naturfredning i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. juni 2021 fra https://snl.no/naturfredning

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lunde_(fugl)&oldid=24750231»