Folkerepublikken Mongolia
| Folkerepublikken Mongolia
Бүгд Найрамдах Монгол Ард Улс Bügd Nairamdakh Mongol Ard Uls |
|---|
.svg) |
| Hovedstad Ulan Bator |
| Språk Mongolsk |
| Religion BuddhismeShamanisme |
| Regjering Marxist-Leninist ettpartistat |
| 1924 (først)Navaandorjiin Jadambaa |
| 1990–1992 (sist)Punsalmaagiin Ochirbat |
| Valuta Mongolsk togrog |
Folkerepublikken Mongolia (mongolsk: Бүгд Найрамдах Монгол Ард Улс) var en kommuniststat i Øst- og Sentral-Asia som eksisterte mellom 1924 og 1992. Mongolia var under det Mandsjuriske Qing-dynastiets kontroll helt til dynastiets kollaps i 1911, da Xinhairevolusjonen ledet til dets kollaps. I desember 1911 ble de selvstendige med Bogd Khan som overhode.[1] Med lite støtte fra Russland feilet deres forsøk på å innlemme den kinesiske autonome regionen Indre Mongolia. Under den russiske revolusjon så Republikken Kina sin sjanse til å innlemme Ytre Mongolia, men den 26. november 1924 ble den kommunistiske staten Folkerepublikken Mongolia opprettet. Landet ble kontrollert av Det mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP) og forble en nær alliert av Sovjetunionen gjennom hele sin eksistens. Folkerepublikken Mongolia omfattet det området som nå kontrolleres av Mongolia, men Mongolia er i dag en parlamentarisk republikk.[2]
Andre verdenskrig (1939–1945)
[rediger | rediger kilde].svg)
Under den andre verdenskrigen ble Japan en voksende trussel ved Mongolias grense ved Mandsjuria, på grunn av Japans økonomiske og militære ekspansjon. Sovjetunionen gjorde derfor om Mongolias sosialisme fra å være det mest bakvendte og isolerte landet i Asia (mellom 1925 og 1928) med en industri som nesten ikke eksisterte, til å bygge opp økonomi og nasjonalt forsvar. De japanske styrkene som invaderte østlige Mongolia sommeren 1939, ble slått ned av den sovjetiske og mongolske arméen. Mest kjent er slaget ved Khalkhin Gol, som førte til at en våpenhvile for Mandsjuria-området ble undertegnet. Gjennom hele krigen var Mongolia forpliktet til å støtte Sovjet både økonomisk og militært. I august 1945 hadde mongolske styrker stor betydning for utfallet av Operasjon Auguststorm i Indre Mongolia. Sovjet utnyttet Mongolia som en base for en strategisk offensiv operasjon som ble et suksessrikt angrep mot japanerne. 650 000 sovjetiske soldater samt massivt med utstyr ble utplassert i Mongolia. Selv om det Mongolske Folkets arme hadde en begrenset innflytelse, bidro oppbyggingen av deres militære til at Kina aksepterte nasjonen som selvstendig. En trussel fra Sovjetunionen om å overta kontrollen i deler av det Indre Mongolia fikk Republikken Kina til å anerkjenne det Ytre Mongolias uavhengighet, gitt at det ble avholdt en folkeavstemning om spørsmålet. Folkeavstemningen ble avholdt den 20. oktober 1945, og de offisielle tallene tilsier at 100 % av stemmegiverne stemte for Mongolias uavhengighet. Etter at Folkerepublikken Kina ble opprettet anerkjente begge landene hverandre den 6. oktober 1949.[3]
Den kalde krigen (1945–1985)
[rediger | rediger kilde]
Etter den kalde krigen åpnet Mongolia for relasjoner til østeuropeiske folkerepublikker og forandret derfor den lukkede utenrikspolitikken fra fortiden. Mongolia og Folkerepublikken Kina kom i kontakt i 1949, og Kina tok tilbake krav om å underlegge Mongolia. Likevel ville Mao Zedong og ledelsen i det kinesiske kommunistiske parti heller foretrukket Mongolia som en kinesisk region. Dette spørsmålet tok Kina opp for sin allierte i Moskva allerede samme år, men Josef Stalin nektet. Etter Nikita Khrusjtsjov tok over som leder for Sovjetunionen forsøkte den kinesiske regjeringen å presentere Mongolias selvstendighet som en av Stalins tabber, men Krusjkov bet ikke på agnet. Etter 1952 ble forslaget om å innlemme Mongolia som en Sovjet-republikk vurdert i Sovjets ledelse, men dette ble ikke videreført. Etter forholdet mellom Mongolia og Kina ble bedret i 1950 begynte Kinesiske arbeidere å innta mongolske områder i behov for økonomisk hjelp og kinesere bygget opp store industrier i Ulan Bator.[4] Selv om arbeiderne ble trukket ut i 1952 er Mongolias rikdom på kull en stor grunn til at Kina idag utvinner ressurser fra Mongolias enorme steppeland.
I 1955 forsøkte Mongolia å bli med i De forente nasjoner, men Taiwan, som i likhet med Kina sto på kravet om et Kinesisk Mongolia, nedla veto mot etterspørselen. I 1961 ble Mongolia medlem av FN etter Sovjetisk press mot Taiwan. Mongolia ble i årene etter et ledd i spenningen mellom Kina og Sovjet.
Kollaps (1985–1992)
[rediger | rediger kilde]Etter Mikhail Gorbatsjov inntok ledersetet i Sovjetunionen ble kommunismen introdusert for uttrykkene Glasnost og Perestrojka som lettet på undertrykkelsen, åpnet for ytringsfrihet og løsnet det Sovjetiske grepet på utenlandske folkerepublikker. Som en følge av Sovjets fortsatt viktige innflytelse i Mongolia ble det også her innledet liknende reformer. Likt som i majoriteten av Øst-Europa fulgte dette opp store demonstrasjoner vinteren 1990. MFRP (Partiet) begynte å mist kontrollen og systemet slo kraftige sprekker. Grunnloven ble endret av Politbyrået, noe som gjorde det lovlig med blant annet opposisjonspartier. Den 29. juli 1990, ble det første frie flerpartivalget i Mongolia holdt, og resultatet ga MFRP 85% oppslutning av alle stemmene. Det var ikke før i 1996 at MFRP ble stemt fra makten.
Religiøs forfølgelse
[rediger | rediger kilde]Under Khorloogijn Choibalsans ledelse, som tok makten i 1928, ble først og fremst husdyrholdet kollektivisert, men også et annet sentral kommunistisk grep ble fulgt opp i Mongolia, som var under sterk innflytelse fra Stalins Sovjet. Tusenvis av religiøse mennesker, hovedsakelig buddhister, ble drept i forfølgelser og hundrevis av klostre og templer ble brent ned. Man estimerer at dødstallene skal være mellom 22 000 og 35 000 mennesker, inkludert 18 000 buddhistiske lamaer. Dette utgjorde den gangen rundt fire prosent av Mongolias befolkning. På en annen side oppgir enkelte kilder at tallene skal være så høye som 100 000.[5] På denne tiden var alle religioner forbudt, fra Buddhisme til Sjamanisme. Mange sjamaner ble forfulgt i sovjettida og sendt i arbeidsleirer, der en rekke døde. Likevel gjemte mange sjamaner troen sin i de mongolske fjellene, for at den åndelige religionen ikke skulle dø ut.[6] Selv om religion var forbudt tolererte mange kommunistiske embetsfolk sjamanisme, og gikk selv til sjamaner. Både buddhistiske og sjamanistiske seremonier måtte bli holdt på natten.[7]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ John Man (2004). Genghis Khan Life, Death and Resurrection (på engelsk). Bantam Books.
- ^ Torbjørn Færøvik (2004). Veien til Xanadu (på norsk). Oslo: Cappelen.
- ^ Tornovsky, M.G.: Events in Mongolia-Khalkha in 1920-1921. - In: Legendarnyi Baron: Neizvestnye Stranitsy Grazhdanskoi Voiny. Moscow: KMK Sci. Press, 2004, ISBN 5-87317-175-0 p. 181
- ^ Stanley Stewart (2004). I Djenghis Khans Rike (på norsk). Aschehoug. ISBN 9788203208140.
- ^ "Death Tolls" Twentieth Century Atlas - Death Tolls
- ^ "Sjamanisme var forbudt" [1]
- ^ "Sjamankultur i kommunisttida" [2]