Folkeregisteret

Folkeregisteret er et offentlig personregister over alle personer som har en tilknytning til Norge. Registeret har siden 1991 vært ajourført av Skattedirektoratet og danner blant annet grunnlag for skatte- og valgmanntallet. Det er også basis for befolkningsstatistikken, som er viktig for planlegging av offentlige tjenester. Både offentlige og private virksomheter bruker opplysninger fra Folkeregisteret og er derfor avhengig av at disse er riktige. Hvor man er registrert som bosatt, avgjør vanligvis i hvilken kommune man har rett til ytelser, og hvor skattekort, selvangivelse, skatteoppgjør og andre meldinger fra offentlig myndighet blir sendt.

Hvem som registreres

I Folkeregisteret registreres personer som er eller har vært bosatt i Norge, er født i Norge, eller har fått tildelt norsk fødselsnummer eller D-nummer.^[1]

Historikk

Selv om det tidligere var regelmessige folketellinger, ble løpende folkeregistrering først innført som et (frivillig) kommunalt ansvar i 1905. Disse registrene var ofte unøyaktige, siden det ble registeret når personer flyttet inn, men i liten grad når folk flyttet ut. Under krigen innførte tyskerne pliktig kommunal folkeregistrering, av militære og kontrollmessige hensyn. Registrene ble i liten grad vedlikeholdt, siden de kunne bli brukt til tvangsutskrivinger. Under krigen ble registrering av fødsler, vigsler og dødsfall overført fra geistlige myndigheter, men vielser ble tilbakeført igjen etter krigen. Etter krigen ble folkeregistreringen gjort statlig, underlagt Statistisk sentralbyrå (SSB), og folkeregistrering ble gjort obligatorisk gjennom lov om folkeregistrering av 1946. I 1964 ble Folkeregisteret opprettet, basert på data fra folketellingen 1960 og ble etter dette forløpende oppdatert,^[2]. I januar 1970 ble "lov om folkeregistrering (folkeregisterloven)" innført, og registeret fikk navnet Det sentrale folkeregister (DSF). I 1991 overtok Skatteetaten ansvaret for driften av registeret.

I perioden 2016–2017 ble loven igjen revidert og ny lov trådte i kraft i oktober 2017^[3]. Nye datasystem, ny informasjonsmodell og nytt navn på registeret, Folkeregisteret, ble lansert i september 2020^[4]. Revideringen innebærer at en del nye informasjonselementer kan registreres, blant annet delt bosted for barn og oppholdsadresse. Oppholdsadresse brukes primært for personer med d-nummer (såkalte ikke-bosatte), men skal også kunne brukes for enkelte grupper av bosatte personer, som studenter og personer på institusjon. Det er ikke lagt inn meldeplikt for disse og registreringen skal primært skje gjennom samtykkebasert overføring fra andre systemer.^[5]

Fødselsnummer og d-nummer

Folkeregisteret inneholder opplysninger om både bosatte og ikke-bosatte personer. Alle tildeles et unikt identifikasjonsnummer.

Personer som er bosatt i Norge skal tildeles fødselsnummer.^[6] Dette tildeles også norske statsborgere bosatt i utlandet. Fødselsnummeret består av elleve siffer og er bygget opp på følgende måte ddmmåå iiicc, hvor dd = fødselsdag, mm = fødselsmåned, åå = to siste sifre av fødselsår, iii er individsiffer og cc er kontrollsiffer. Det siste individsifferet er partall hos kvinner og oddetall hos menn. Ettersom fødselsår bare registreres med to sifre, kan man ikke av fødselsdatoen se hvilket århundre personen er født i. For å unngå forveksling er det i folkeregisterforskriften gitt regler om hvilke individsifre som er gyldige for hvert årskull.^[7]

Personnummersystemet ble innført i 1964, og vil gå ut på dato i år 2039, og nytt system for personnumre må innføres før denne tid.^[8]

Andre personer kan tildeles fødselsnummer eller d-nummer.^[9] D-nummeret ble innført i 1964. Det er likt fødselsnummer, med 40 lagt til fødselsdagen. D-nummer kan tildeles etter rekvisisjon fra bank, offentlig myndighet eller andre med et relevant behov for registrering.^[10]

I 2013 inneholdt Folkeregisteret 7 millioner som enten er bosatt eller har vært bosatt i Norge. Samme år ble 220 000 personer registrert i Folkeregisteret. Av dette var det 60 000 som ble født i Norge, 80 000 som innvandret og 80 000 som har en midlertidig tilknytting til Norge^[11].

Bruk av opplysninger fra Folkeregisteret

Mange offentlige registre knytter fødselsnummeret til en eiendom, en bil, et sertifikat, et firma, plass på en fastlegeliste osv. Ved navneendring eller adresseendring vil denne endringen i Folkeregisteret være nok, fordi navn og adresse ved behov blir hentet i Folkeregisteret ved bruk av fødselsnummeret.

Ajourføring av Folkeregisteret bygger dels på meldinger fra offentlige instanser, som opplysninger fra fødselsmelding, dødsattest og melding om sivilstandsendringer, dels på meldinger fra den enkelte. Alle norske borgere har meldeplikt til Folkeregisteret ved for eksempel endring av bostedsadresse, både innenlands og utenlands. Videre er det Folkeregisteret som behandler melding om valg av navn til barn og navneendringer. Det ble i 2013 gjort 2 millioner endringer av opplysningene i databasen til Folkeregisteret^[11].

Folkeregisteret registrerer ikke samboerskap, e-postadresse og telefon. Midlertidig oppholdsadresse har tradisjonelt ikke blitt registrert, men etter moderniseringen av Folkeregisteret 2016–2019 vil oppholdsadresse registreres for enkelte grupper av personer som studenter.^[5]

Tilgang til registeret

Tilgang til Folkeregisteret er sterkt begrenset. Offentlig myndighet kan gis tilgang for bruk i deres virksomhet, mens private bare kan gis tilgang til ikke-taushetsbelagte opplysninger i den grad det er nødvendig «for å ivareta lovmessige rettigheter».^[12] Skattekontorene og Skattedirektoratet avgjør søknader om tilgang. I 2007 hadde ca. 1300 private organisasjoner slik tilgang. Dette gjelder både mulighet for pålogging direkte gjennom en klient mot Folkeregisteret samt overføring av en kopi av registeret (såkalt batch) for vask av eget register.

Trusselutsatte personer kan få sperret adresse («hemmelig adresse») i Folkeregisteret. Adressesperring finnes i to varianter. Den mildeste kalles fortrolig adresse eller adressesperring kode 7, og innebærer at adressen ikke skal utleveres til private. Den strengeste adressesperringen er gradert strengt fortrolig, og innebærer at adressen heller ikke skal utleveres offentlige myndigheter. I spesielle tilfeller kan personen få fiktiv identitet. Da får personen nytt fødselsnummer, og det kan også registreres andre fingerte personopplysninger i Folkeregisteret. Registrerte opplysninger som er gradert i medhold av beskyttelsesinstruksen skal sperres i Folkeregisteret. Dette gjelder beslutningen fra barneverntjenesten eller politiet.^[13]

Moderniseringen av Folkeregisteret førte også til at tilgangen til taushetsbelagte opplysninger ble strammet inn i en slik grad at kommunene mistet tilgang til dem.^[14] Kommunenes Sentralforbund fikk gjennomslag for en endring av dette i mai 2018.^[15]

Se også

Grunndata

Referanser

^ Folkeregisterloven § 2-1
^ Camilla Mellemstrand: Folketellingen 1960. SSB
^ «Lov om folkeregistrering (folkeregisterloven)». Lovdata (på norsk). 9. desember 2016.
^ «Finansministeren åpnet det nye Folkeregisteret: – Mange land ser til Norge». Skatteetaten (på norsk). 22. september 2020.
^ ^a ^b «Status fra Prosjekt Modernisering av Folkeregisteret» (PDF). Skatteetaten. 2017. Arkivert fra originalen (PDF) 17. juli 2018. Besøkt 16. juli 2018.
^ Folkeregisterloven § 2-2
^ Folkeregisterforskriften § 2-2-1
^ Tone Bringedal, Jon Ølnes (4. april 2013). «KVU: Ny personidentifikator i Folkeregisteret» (PDF). Skatteetaten (på norsk): 91. «Hvis reserven (999-900) for perioden 1940-1954(1999) ikke brukes, vil systemet for fødselsnummer ha en estimert kapasitet på 413 (330,6 + 82,6) individnumre per dato for årene 1940-2054. I perioden 2000-2039 vil kapasiteten øke med 83 til 496 individnumre fordi serien 099-000 kan brukes. Fra og med 2040 vil det ikke være mulig å skille nye fødselsnumre fra perioden 1940-1999 for individnumre i serien 099-000. Kapasiteten faller dermed tilbake til 413 individnumre per dato etter 2039.»
^ Folkeregisterloven § 2-2
^ Folkeregisterforskriften § 2-6 og § 2-7
^ ^a ^b «Skatteetaten - Modernisering av folkeregisteret» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 5. mars 2016.
^ Folkeregisterloven § 10-1
^ Folkeregisterloven § 10-4
^ «Må føre folketall for hånd». Klassekampen. 15. februar 2018. s. 6–7. ^{[død lenke]}
^ «Gjennomslag for nødvendige lovendringer». Kommunenes Sentralforbund. 15. mai 2018. Arkivert fra originalen 14. juni 2018. Besøkt 16. juli 2018.

Eksterne lenker

Skatteetaten: Informasjonssider om emnet folkeregistrering
Finansdepartementet: Utveksling av grunndata på personinformasjonsområdet 27. november 2007
Lovdata: Lov om folkeregistrering (folkeregisterloven)
Lovdata: Forskrift om folkeregistrering

Autoritetsdata

[1] Folkeregisterloven § 2-1

[2] Camilla Mellemstrand: Folketellingen 1960. SSB

[3] «Lov om folkeregistrering (folkeregisterloven)». Lovdata (på norsk). 9. desember 2016.

[4] «Finansministeren åpnet det nye Folkeregisteret: – Mange land ser til Norge». Skatteetaten (på norsk). 22. september 2020.

[:1-5] «Status fra Prosjekt Modernisering av Folkeregisteret» (PDF). Skatteetaten. 2017. Arkivert fra originalen (PDF) 17. juli 2018. Besøkt 16. juli 2018.

[6] Folkeregisterloven § 2-2

[7] Folkeregisterforskriften § 2-2-1

[8] Tone Bringedal, Jon Ølnes (4. april 2013). «KVU: Ny personidentifikator i Folkeregisteret» (PDF). Skatteetaten (på norsk): 91. «Hvis reserven (999-900) for perioden 1940-1954(1999) ikke brukes, vil systemet for fødselsnummer ha en estimert kapasitet på 413 (330,6 + 82,6) individnumre per dato for årene 1940-2054. I perioden 2000-2039 vil kapasiteten øke med 83 til 496 individnumre fordi serien 099-000 kan brukes. Fra og med 2040 vil det ikke være mulig å skille nye fødselsnumre fra perioden 1940-1999 for individnumre i serien 099-000. Kapasiteten faller dermed tilbake til 413 individnumre per dato etter 2039.»

[9] Folkeregisterloven § 2-2

[10] Folkeregisterforskriften § 2-6 og § 2-7

[:0-11] «Skatteetaten - Modernisering av folkeregisteret» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 5. mars 2016.

[12] Folkeregisterloven § 10-1

[13] Folkeregisterloven § 10-4

[14] «Må føre folketall for hånd». Klassekampen. 15. februar 2018. s. 6–7. ^{[død lenke]}

[15] «Gjennomslag for nødvendige lovendringer». Kommunenes Sentralforbund. 15. mai 2018. Arkivert fra originalen 14. juni 2018. Besøkt 16. juli 2018.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]