Vestnorsk

Vestnorsk er en av Norges to store dialektgrupper og består av sørlandske, vestlandske og nordnorske talemål. Den andre store dialektgruppen er østnorsk, som består av østlandsk og trøndersk.

Vestnorsk som gruppe utgjøres av talemålene i Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland, Troms og Finnmark. Til sammen utgjør antall brukere av denne dialektgruppen rundt 1,9 millioner mennesker.

Inndeling av talemål i dialektgrupper medfører i noen sammenhenger en viss uenighet blant lingvistene. Stort sett er det imidlertid enighet om at Norge kan deles inn i to grunnleggende dialektområder, basert på at de østnorske dialektene har såkalt kløyvd infinitiv (noen infinitiver ender på -e, andre på -a), mens i de øvrige har infinitivene alltid samme endelse, -e, -a, eller ingen:

Vestnorsk, som inkluderer talemålene på Sørlandet og Vestlandet opp til Romsdal, samt i Nord-Norge
Østnorsk, som inkluderer talemålene på Østlandet og i Trøndelag, samt på Nordmøre

Vestnorske dialekter

Nordnorske dialekter har stort sett -a som bestemt artikkel i entall av sterke og svake hunkjønnsord, men -o/å forekommer også i svake hunkjønnsord på Helgeland og i Salten. Ulike varianter av e(g) er brukt i begge disse områdene.^[klargjør] Dialektene strekker seg fra det over hele Nord-Norge (uten Bindal).^[klargjør] Av disse kan nevnes:
Nordvestlandske dialekter har e-infinitiv, og strekker seg fra det midtre Sogn og Fjordane til Romsdal. Av disse kan nevnes:
Sørvestlandske dialekter har a-infinitiv, og strekker seg fra indre Sogn og Fjordane, gjennom Hordaland og Rogaland og til deler av Vest-Agder. Av disse kan nevnes:
- Bergensk, haugesundsk, stavangersk: dette er bymål og de har sterke forenklinger, noe som er typisk for alle bydialekter, men de stammer opprinnelig fra dialektene i nærområdet, og har mye til felles med dem.
- Jærsk
- Strilamål
Sørlandske dialekter har bløte konsonanter, skarre-r og a-endelser, og snakkes i Agder og deler av Telemark.